HR-1997-205-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-07 |
| Publisert: | HR-1997-00205s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00205S , jnr 201/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1973, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet jf femte ledd. Oslo forhørsrett avsa 21 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, født xx.xx.1973. blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke utover tirsdag 20. mai 1997.
Han undergis brev- og besøkskontroll i samme periode."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. I lagmannsretten ble kjæremålet fra A behandlet sammen med kjæremål fra B, som ble varetektsfengslet for det samme forhold som A ved Oslo forhørsretts kjennelse 21 april 1997. Borgarting lagmannsrett avsa 28 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 nr 2 galt. Når lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at det foreligger bevisforspillelsesfare må det være basert på en uriktig forståelse av loven. A har gitt en ubetinget og utførlig tilståelse og det foreligger ikke opplysninger som kan tyde på at andre personer er involvert i saken. Lagmannsrettens formuleringer kan ikke være ubetinget avgjørende. Det må på bakgrunn av en samlet vurdering av de faktiske forholdene i saken og lagmannsrettens formuleringer fremgå at lagmannsretten har lagt til grunn en riktig tolkning av loven. Det er vist til kjennelser i Rt-1993-128, Rt-1996-1089 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 16 januar 1997. Subsidiært er det anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Det er nedlagt prinsipal påstand om løslatelse, og subsidiært at lagmannsrettens kjennelse skal oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 nr 2 om bevisforspillelsesfare og mot saksbehandlingen - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Det lagmannsrettens flertall uttaler om anvendelsen av straffeprosessloven §171 nr 2, gir - som det for øvrig erkjennes i kjæremålserklæringen - ikke i seg selv uttrykk for uriktig lovtolking. Imidlertid er det anført at en vurdering på bakgrunn av de faktiske forhold i saken viser at flertallet må ha lagt til grunn en uriktig lovforståelse. Denne anførsel forutsetter at kjæremålsutvalget som ledd i prøvingen av lagmannsrettens lovtolking må foreta en bedømmelse av sakens faktiske sider og av lagmannsrettens konkrete vurderinger. Dette ligger utenfor utvalgets kompetanse.
Lagmannsrettens flertalls begrunnelse er knapp, men når den ses i sammenheng med forhørsrettens begrunnelse, som flertallet har henvist til, finner utvalget at den må anses tilstrekkelig. Det bemerkes at siktedes tilståelse var avgitt allerede for forhørsretten, slik at saken ikke forelå i vesentlig endret skikkelse for lagmannsretten.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.