HR-1997-206-K - Rt-1997-704
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-18 |
| Publisert: | HR-1997-00206-K - Rt-1997-704 (182-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1996-00689 K - Høyesterett HR-1997-00206 K, jnr 104/1997 |
| Parter: | A (advokat Grete Opshaug) mot staten v/kommunekassereren i Sula (advokat Jan Grønnerud) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Ekteskapsloven (1991) §38, §7-14 |
Ved utleggsforretning av 5 mars 1996 avholdt av kommunekassereren i Sula kommune for Bs skattegjeld ble det gitt utlegg i en ideell halvdel av eiendommene gnr .. bnr 51 i Sula kommune og gnr ... bnr 156 i Ålesund kommune. Bs ektefelle, A, er hjemmelshaver til begge eiendommene. Eiendommen i Sula kommune er ektefellenes felles bolig, og eiendommen i Ålesund er en forretningseiendom. Boligeiendommen er i ektepakt gjort til As særeie. Forretningseiendommen er ervervet etter at ektepakten ble opprettet hvoretter ektefellene har fullstendig særeie.
A påklaget utleggsforretningen til Sunnmøre namsrett som 25 juni 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg i ideell 1/2 av eiendom i Ålesund kommune, gnr ..., bnr 156 og ideell 1/2 av eiendom i Sula kommune, gnr .., bnr 51, besluttet av kommunekassereren i Sula den 05.03.1996 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Staten v/kommunekassereren i Sula påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Muntlig behandling av kjæremålet fant sted 28 januar 1997. Lagmannsretten avsa 4 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg i ideell halvpart av eiendommene gnr .. bnr 51 i Sula kommune og gnr ... bnr 156 i Ålesund kommune, besluttet ved utleggsforretning 5. mars 1996, stadfestes.
2. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder boligeiendommen er det anført at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd feil. Sannsynliggjøringen av et annet eierforhold dreier seg ikke om vedkommende er eneeier. Lovkravet går på at et annet eierforhold enn at partene er eiere med en halvpart hver, er sannsynliggjort. Dersom hun kan sannsynliggjøre at hun eier mer enn en halvpart av boligen, bortfaller presumsjonen om at partene eier en halvpart hver. Det er da staten som har bevisbyrden for at ektefellen er medeier for en halvpart, i strid med presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-14, hvor hjemmelsinnehaver utpekes som eier.
Det er anført at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner når lagmannsretten ikke har vurdert en annen eierbrøk enn en halvpart når det gjelder boligeiendommen. Forholdene med at tomta var en gave til henne, at hun hadde en egenkapital på kr 20 000 og var ansvarlig for låneopptak m v burde tilsi at presumsjonen om et annet eierforhold enn en halvpart på hver, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, svikter.
Det er vanskelig å se om lagmannsretten har vurdert og tatt stilling til problemstillingen om at når det er avtalt særeie i en bestemt gjenstand, skal det ifølge Høyesteretts praksis mer til for å etablere sameie enn der hvor det er felleseie.
Når det gjelder en forretningseiendom, har Høyesterett uttalt at det skal mer til for å etablere sameie enn i en felles boligeiendom. Kjennelsesgrunnene synes også å være mangelfulle også på dette punkt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Utlegg i ideell 1/2 av eiendommen gnr ... bnr 156 i Ålesund kommune og ideell 1/2 av eiendommen gnr .. bnr 51 i Sula kommune, besluttet av kommunekassereren i Sula den 05 03 96, oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Subsidiært:
1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 04 02 97 oppheves, og henvises til ny behandling.
2. Staten v/kommunekassereren i Sula dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett med kr 4500.- og kr 3030.- i rettsgebyr for kjæremålet."
Staten har anført at kjæremålet synes å være begrunnet i den konkrete anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd og §7-14 på det angitte faktum. Lagmannsretten har således ikke funnet det bevist av de fremlagte dokumenter eller etter å ha hørt kjærende part og ektefelles forklaring i rettsmøte, at det er sannsynliggjort at kjærende part har enerett i den felles bolig. Det er da lovgivers mening at retten skal anvende presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd vedrørende den felles bolig. Lagmannsretten har også korrekt pålagt staten bevisbyrden for Bs eierrett i ideell halvpart av forretningseiendommen, og etter bevisføringen vurdert det slik at staten har sannsynliggjort at han er medeier for en halvpart. Når det gjelder anførslene om saksbehandlingsfeil er lagmannsrettens vurderinger vedrørende de påpekte spørsmål, dvs avgjørelsen av eierandelens størrelse, særeiets betydning eller spørsmålet om B s eierandel i forretningseiendommen, hører dette inn under bevisbedømmelsen. Det kan ikke sees at lagmannsrettens kjennelse er uklar på disse punkter.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Frostating lagmannsretts kjennelse av 04.02.97 stadfestes.
3. Staten v/kommunekassereren i Sula tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr 3500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avgjort etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Det foreliggende kjæremål gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd 1. punktum kan utlegg - når saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold - tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet "hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort". Med utgangspunkt i denne bestemmelse har lagmannsretten for så vidt gjelder boligeiendommen lagt til grunn at det blir spørsmål om den kjærende part "har sannsynliggjort at hun er eneeier".
Etter utvalgets mening har lagmannsretten her lagt en uriktig forståelse av lovbestemmelsen til grunn: Selv om det må legges til grunn at boligeiendommen ligger i sameie, skal presumsjonsregelen ikke anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50 prosent. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves for så vidt det er tatt utlegg i en halvdel av boligeiendommen, gnr .. bnr 51 i Sula kommune.
Utvalget vil ytterligere påpeke at lagmannsrettens begrunnelse er noe knapp når det gjelder betydningen av at boligen er gjort til ektefellens særeie ved ektepakt opprettet i 1975 - kort etter at bolighuset ble bygget. Det ser ut til at lagmannsretten har bygget på at boligeiendommen var hennes eneeie i de følgende år, men at de i 80-årene praktiserte en blandingsøkonomi som endret dette utgangspunkt fordi debitorektefellens bidrag til den felles økonomi i de senere årene har vært betydelig høyere enn det som tilsies av ekteskapsloven §38. Størrelsen av denne eierandel synes ikke å ha vært vurdert i denne forbindelse.
For gnr ... bnr 156 i Ålesund - som er en forretningseiendom - kan utvalget ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens begrunnelse, og det er ikke påberopt feil ved lovtolkingen.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til avgjørelse i den avgjørelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt den stadfester utlegg i ideell halvpart av gnr .. bnr 51 i Sula kommune, og saken hjemvises for så vidt til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. For gnr ... bnr 156 i Ålesund kommune forkastes kjæremålet.
3. Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd 1. punktum.