HR-1997-208-S - Rt-1997-914
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00208-S - Rt-1997-914 (234-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00208 S, jnr 179/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §252, §321, Straffeloven (1902) §270, §342 |
Den 10 mars 1997 avsa Borgarting lagmannsrett beslutning om å nekte fremmet anke fra A over Oslo byretts dom av 19 desember 1996. Anken gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdet i tiltalebeslutningen post I z, subsidiært straffutmålingen.
Tiltalens post I z gjaldt overtredelse av straffeloven §271 jf §270 første ledd nr 1. Posten omfattet bedragerier mot 266 personer og/eller firmaer for til sammen kr 748 476,10 som et fortsatt straffbart forhold uten at de enkelte personer/firmaer er inntatt i gjernings- beskrivelsen.
A har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at ankeerklæringen i første rekke er formulert som en anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men indirekte kan også ankeerklæringen fortolkes slik at den omhandler byrettens saksbehandling. Av ankeerklæringen fremgår kun at et fåtall av de fornærmede ved post I z har inngitt anmeldelse. Sammenholdt med hvordan tiltalebeslutningen er utformet, vil det i tilstrekkelig grad vise at det må være begått saksbehandlingsfeil av byretten. Gjerningsbeskrivelsen tilfredsstiller ikke individualiseringskravet i straffeprosessloven §252 første ledd nr 4. Man står overfor flere selvstendige forbrytelser og ikke en fortsatt forbrytelse. Byrettens dom har mangelfulle domsgrunner, og dette må ha vært synlig for lagmannsretten. Lagmannsretten er uansett ikke bundet av ankegrunnene, jf straffeprosessloven §342. Det er vanskelig å se på hvilket grunnlag lagmannsretten kan fatte en beslutning om at anken klart ikke kan føre frem, og det er vanskelig å ta stilling til om de påberopte saksbehandlingsfeil er vurdert ved lagmannsrettens ankeprøving
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt; anken fremmes.
2. Subsidiært; lagmannsrettens beslutning oppheves."
Oslo statsadvokatembeter har anført at byrettens domsgrunner ikke er mangelfulle, og følgelig at lagmannsretten heller ikke har begått saksbehandlingsfeil. Det var forsvarlig at gjerningsbeskrivelsen var utformet som et fortsatt straffbart forhold, og bevisførselen var ikke begrenset til seks vitner. Lagmannsretten kunne imidlertid uansett opphevet dommen dersom den fant at det forelå saksbehandlingsfeil som skulle lede til opphevelse, jf straffeprosessloven §342 annet ledd nr 4. Det har lagmannsretten åpenbart ikke funnet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens beslutning bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd. Domfeltes anke over byrettens dom gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdet i tiltalebeslutningen post 1 z, subsidiært straffutmålingen. Kjæremålsutvalget kan ikke se at anken også måtte forståes som en saksbehandlingsanke. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan det ikke anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke av eget tiltak uttrykkelig har drøftet om gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen tilfredstilte individualiseringskravet i straffeprosessloven §252 første ledd nr 4.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.