HR-1997-211-S - Rt-1997-915
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00211-S - Rt-1997-915 (235-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsel, Besøksforbud, Kontradiktorisk forhandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00211 S, jnr 183/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §222a, §388, §44 |
Saken gjelder besøksforbud etter straffeprosessloven §222a.
Påtalemyndigheten besluttet 14 november 1996 at A forbys å besøke eller på noe vis ta kontakt med B med familie og Bs arbeidsplass fram til 15 mai 1997. Forbudet var gitt etter begjæring fra B, som har anmeldt A for trusler og telefonsjikane over en periode på ca fem år.
Saken ble oversendt Oslo forhørsrett som 19 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1957, forbys å besøke eller på annet vis kontakte B og hans familie, adr. Xveien 42, Oslo, eller Bs arbeidsplass i Y, adr. Zgt. 2, Oslo. Forbudet gjelder inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 15. mai 1997."
Bs adresse er rettet i medhold av straffeprosessloven §44 av retten 2 desember 1996.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 3 februar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten ikke har behandlet saken med utgangspunkt i faktum i saken, og han benekter å ha foretatt telefonsjikane og krenket familien Bs fred. Det anføres også at A ikke var avhørt eller blitt innkalt til å kunne forklare seg ved forhørsretten. Videre anføres feil i tolking av lovforskriften som skal ivareta mulighet til saklig og nødvendig kontakt med B, og at lagmannsrettens ukvalifiserte sannsynlighetsberegning ikke ligger innenfor lovforskriften og rettens kompetanseområde.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388.
Kjæremålet bygger blant annet på at siktede ikke fikk anledning til å uttale seg før forhørsretten avsa sin kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan bare prøve saksbehandlingen for lagmannsretten, ikke for forhørsretten. En mulig saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side må bestå i at lagmannsretten ikke tok opp til drøftelse spørsmålet om forhørsretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved at siktede ikke fikk uttale seg. Det fremgår ikke klart om siktede har påberopt seg en slik saksbehandlingsfeil fra forhørsrettens side som en kjæremålsgrunn ved sitt kjæremål til lagmannsretten, men han har i sin kjæremålserklæring av 29 november 1996, som synes utarbeidet uten juridisk bistand, fremholdt at han ikke er avhørt i saken. Utvalget finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet, idet man etter omstendighetene finner at lagmannsretten i alle fall skulle ha tatt forhørsrettens saksbehandling på dette punkt opp til drøftelse.
Før forhørsretten avsier kjennelse etter straffeprosessloven §222a, må den gi siktede anledning til å uttale seg. Dette ble ikke iakttatt ved forhørsrettens saksbehandling. Siktede var ikke til stede i forhørsretten, og det fremgår at påtalemyndighetens beslutning om besøksforbud, som dannet grunnlaget for forhørsrettens prøving, først ble forkynt for ham 14 desember 1996, altså etter at forhørsretten avsa sin kjennelse.
Det kan vanligvis ikke anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ved kjæremål ikke har tatt opp av eget tiltak forhold som ikke er gjort til kjæremålsgrunn. Men kravet om kontradiktorisk behandling er av så grunnleggende betydning at det etter utvalgets oppfatning er grunn til å anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok dette forholdet opp av eget tiltak.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Da også forhørsrettens kjennelse må anses for å lide av saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, jf utvalgets bemerkninger ovenfor, tilsier praktiske hensyn at opphevelsen omfatter også forhørsrettens kjennelse.
Utvalgets kjennelse er enstemmig
Slutning:
Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.