HR-1997-213-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00213s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00213S , jnr 203/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §185, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1947, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet jf femte ledd. Hovedforhandling i saken er berammet til 29 mai 1997 i Stavanger byrett. Han ble varetektsfengslet ved Stavanger forhørsretts kjennelse 7 januar i år. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger. Stavanger forhørsrett avsa 1 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1947, kan fortsatt undergis varetektsfengsling, dog ikke ut over torsdag 29.05.1997 kl. 1400."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 17 april 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 nr 2 galt og at fengslingsfristen uansett ikke skulle vært satt lenger enn 4 uker, jf straffeprosessloven §185. A har tilstått oppbevaring av amfetamin og har hele tiden samarbeidet med politiet. Det kan ikke være grunnlag for fortsatt fengsling at han ikke vil forklare seg om hvor stoffet kom fra. Det er nedlagt påstand om løslatelse mot daglig meldeplikt til stedlig politi, samt innlevering av reisedokument.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolkning som utvalget kan prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 3, men gjelder til dels også lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.
Lagmannsretten uttaler at den er enig med forhørsretten i at det fortsatt er slik nærliggende fare for bevisforspillelse som straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 krever. Foranlediget av det som var anført i støtteskrivet til kjæremålet, presiserte lagmannsretten at denne fengslingsgrunn primært forelå i forhold til andre mulige medskyldige. Lagmannsretten viste i denne sammenheng også til forhørsrettens kjennelse hvor det ble uttalt på side 4:
"Tiltalte har ikke villet forklare seg om hvor amfetaminen kommer fra, og politiet arbeider fortsatt med dette spørsmålet, herunder å finne frem til eventuelle andre medskyldige. Retten finner at det er en åpenbar fare for at mulighetene for å få avklart dette vil bli forspilt dersom tiltalte nå løslates, idet han da vil kunne påvirke forklaringene til vitner eller medskyldige."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2, jf for øvrig Rt-1992-1524.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §185.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.