HR-1997-215-K - Rt-1997-712
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-23 |
| Publisert: | HR-1997-00215-K - Rt-1997-712 (186-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tvangsmulkt, Familierett, Barnerett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1997-00066 K, Høyesterett HR-1997-00215 K, jnr 154/1997 |
| Parter: | A (advokat Alf Tore Nilsen v/advokat Hans Erdvik) mot B (advokat Øyvind Aas) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), §38, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-8 |
Kjæremålet gjelder tvangsbot etter barneloven 1981 nr 7 §48, jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Kristiansand namsrett avsa 17 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. A dømmes til å betale kr 1000,- for hver gang samvær slik bestemt i Agder lagmannsretts kjennelse av 13. mai 1996 ikke gjennomføres mellom B og deres felles sønn Andreas, født xx.xx.1991.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Agder lagmannsretts kjennelse av 13 mai 1996 gjaldt midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 mens sak om barnefordeling pågår.
Etter kjæremål avsa Agder lagmannsrett 24 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes, med den endring at tvangsboten opphører 1. juli 1997.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at lagmannsretten har tolket §13-8 i tvangsfullbyrdelsesloven feil når den har funnet at det ikke er "umulig å oppfylle kravet". Lagmannsretten har stilt for høye krav til hva som må til for å anse det umulig å gjennomføre samværet, når den synes å legge til grunn at det kreves fare for alvorlige psykiske skadevirkninger hos barnet. Det er vist til NOU 1977:35 side 86 spalte 1. En sakkyndig har i en erklæring til bruk i barnefordelingssaken for byretten uttalt at samvær ikke er tilrådelig av hensyn til barnas helse. Dette må være tilstrekkelig. A har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A, evt. det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
A har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Lagmannsretten har avslått dette i brev 7 april 1997.
B har tatt til motmæle og anført at A bygger på en feilaktig oppfatning av hvordan lagmannsretten har tolket umulighetskriteriet i tvangsfullbyrdelsesloven. Det er ikke grunnlag for å gi kjæremålet oppsettende virkning. B har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i sak nr 97-0066 K, pkt. 1 og 2, stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2000,-.?
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset. I det foreliggende tilfelle er det kjæret over lagmannsrettens lovtolking, og dette kan utvalget prøve.
Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at tvangsmulkt etter barneloven §48, jf tvangsfullbyrdelsesloven kap 13, ikke skal ilegges når oppfyllelse er umulig, og den har henvist til Rt-1970-703, hvor det er lagt til grunn at tvangsmulkt ikke skal ilegges når det ikke er mulig å gjennomføre samværsordningen uten fare for så store psykiske skadevirkninger at det ikke kan aksepteres. Dette er riktig lovtolking. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part må etter utvalgets mening dekke kjæremotpartens omkostninger ved kjæremålet til utvalget. I samsvar med påstanden settes beløpet til kr 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 2 000 - totusen - kroner innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.