HR-1997-215-S - Rt-1997-923
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-13 |
| Publisert: | HR-1997-00215-S - Rt-1997-923 (238-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Narkotika |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00215 S, jnr 205/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §49, §184, §185, §228a, §240 |
A, født xx.xx.1970, ble i Borgarting lagmannsrett ved lagrettens kjennelse av 30 april 1997 funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf §49.
Påtalemyndigheten begjærte A varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §172. Borgarting lagmannsrett avsa den 30 april kjennelse med slik slutning:
"A løslates."
Kjennelsen ble påkjært av påtalemyndigheten. Det ble ikke begjært oppsettende virkning. I kjæremålet er i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har funnet at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 er oppfylt, men at det ikke foreligger grunn til å ta begjæringen til følge, jf straffeprosessloven §240. Med hensyn til den helhetsvurdering Rt-1995-1073 og Rt-1994-88 gir anvisning på ved anvendelse av straffeprosessloven §172, har lagmannsretten imidlertid tatt feil.
A er funnet skyldig i forsøk på å innføre ca 2 kilo heroin til Norge. Han ble ved Borgarting lagmannsretts dom av 7 mai 1997 idømt en straff av fengsel i 9 år. Formålet med straffeprosessloven §172, som er en videreføring av den tidligere lovs §228a, er å gi hjemmel for å varetektsfengsle ved særlige alvorlige forbrytelser, jf Ot.prp.nr.39 (1961-62) side 9. A er ved tiltalebeslutning av 19 mars 1997 også tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd, jf §49. For allmennheten fremstår det som overraskende at en person som skal sone en lang fengselsstraff, og som er tiltalt for nye forhold av samme art, ikke blir varetektsfengslet. Dette er egnet til å svekke allmennhetens tillit til strafferettspleiens effektivitet. Det kan ikke være avgjørende at A ikke har vært varetektsfengslet under hovedforhandlingen.
At A er gift med en norsk kvinne, og har barn i Norge må være av mindre betydning for fengslingsspørsmålet. Ved så alvorlige forbrytelser som det her er tale om, må personlige og sosiale forhold tre i bakgrunnen, jf Rt-1996-1339.
Når dom er avsagt og skyldspørsmålet er avgjort med endelig virkning, vil varetektsfengsling ikke representere noen foregrepen soning.
As forsvarer har inngitt støtteskriv hvor det i det vesentlige er anført:
Rettshåndhevelseshensynet, som lagmannsretten har fremhevet å primært ligge bak straffeprosessloven §172, må anses ivaretatt ved den fengsling A har vært undergitt fra februar 1995 til høsten 1995. Når han ikke senere har vært fengslet for det han nå er domfelt for, kan det ikke stride mot rettshåndhevelseshensynet at han gis anledning til å forberede sin soning gjennom vanlig innkalling. Dommen mot A er ikke rettskraftig, og han har tatt betenkningstid. I praksis vil dette antagelig medføre at han vil sone fra høsten 1997. Denne marginale forskjellen fra å pågripe ham umiddelbart kan vanskelig sies å være egnet til å svekke allmennhetens tillit til strafferettspleiens effektivitet.
As privatsituasjon taler sterkt for at han ikke pågripes straks. A og hans kone har et barn på 3 1/2 år. De venter også et nytt barn i begynnelsen av juni 1997. Det vil være en ekstra stor påkjenning for As kone dersom han blir fengslet like før nedkomsten. Fra legehold er det understreket behovet for å forberede sønnen på farens langvarige fravær. Det er også behov for å forberede As soning i forhold til de store psykiske problemer han har hatt i varetekten. Ut fra de mange og alvorlige truslene A har mottatt som følge av hans samarbeid med politiet i saken han nå er dømt for, er det i tillegg behov for å forberede et soningssted hvor han kan plasseres uten å bli utsatt for fare. I Rt-1996-1339, som påtalemyndigheten har påberopt i anledning kjæremålet, var det ikke tilsvarende personlige forhold som talte imot fengsling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at den påkjærte kjennelse er avsagt av lagmannsretten som første instans, og utvalget kan således prøve alle sider ved avgjørelsen.
Det er ikke bestridt at fengslingsvilkårene etter straffeprosessloven §172 foreligger. Ved den konkrete prøving av om fengsling bør skje, har imidlertid lagmannsretten funnet at det ikke er tilstrekkelig grunn til nå å holde domfelte varetektsfengslet. Utvalget er ikke enig i denne vurdering. Dommen på fengsel i 9 år gjelder forsøk på innførsel av 2 kilo heroin. Ved så alvorlig narkotikakriminalitet må rettshåndhevelseshensynene bak straffeprosessloven §172 tillegges stor vekt, jf det som er uttalt i avgjørelsen i Rt-1995-1073. Den foreliggende sak er for øvrig atskillig mer alvorlig både når det gjelder omfanget av det straffbare forhold og lengden av den idømte fengselsstraff.
Til tross for det som er påberopt om hensynet til domfeltes familie og om hans personlige forhold for øvrig, finner utvalget at fengsling ikke vil være et uforholdsmessig inngrep når det er tale om et straffbart forhold av denne karakter.
Fengslingstidens lengde settes til fire uker fra avsigelsen av lagmannsrettens kjennelse, dvs til 28 mai 1997.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.
Slutning:
A, født xx.xx.1970, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over onsdag 28 mai 1997.