HR-1997-217-K - Rt-1997-719
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00217-K - Rt-1997-719 (188-97) |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1997-00057, Høyesterett HR-1997-00217 K, jnr 121/1997 |
| Parter: | A, B mot Statens lånekasse for utdanning |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §4-3, Tvistemålsloven (1915) §404, Dekningsloven (1984) §2-7, §6-1, Gjeldsordningsloven (1992) |
Saken gjelder nektelse av å stadfeste åpning av tvungen gjeldsordning.
A og B har 25 april 1996 søkt tvungen gjeldsordning. Deres faste årsinntekt oppgis å være henholdsvis kr 270 115,- og kr 218 304,-. I tillegg har A en viss inntekt som selvstendig næringsdrivende. Deres samlede gjeld er kr 1 677 127,-. Skyldnernes forslag ble stadfestet av Alstadhaug namsrett 29 mai 1996, men kjennelsen ble - på grunn av saksbehandlingsfeil - opphevet av Hålogaland lagmannsrett 9 oktober 1996.
I november 1996 fremsatte A og B et revidert forslag, og dette ble stadfestet av namsretten 16 desember 1996. En av kreditorene, Statens lånekasse for utdanning, påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, og den 3 februar avsa lagmannsretten kjennelse med følgende slutning:
"1. A og B sitt forslag til tvungen gjeldsordning stadfestes ikke.
2. A og B betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Statens lånekasse for utdanning med 500 femhundre - kroner innen to uker fra kjennelsens forkynnelse."
Lagmannsretten har begrunnet sin kjennelse med at det er usikkert om skyldnerne er varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser, og at de i henhold til det stadfestede forslaget ser ut til å beholde mer av inntekten enn det som gjeldsordningsloven §4-3 forutsetter.
A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, og at disse feilene har hatt betydning for lagmannsrettens kjennelse.
For det første har lagmannsretten tatt feil når den har bygget på at eventuell næringsinntekt skal fordeles mellom kreditorene og skyldnerne med henholdsvis 60 prosent og 40 prosent, og at eventuell ekstra lønnsinntekt skal fordeles likt. Namsrettens kjennelse viser at det det ble fremsatt forslag om, er at begge typer inntekt skal fordeles med 70 prosent til kreditorene og 30 prosent til skyldnerne.
Den andre feilen er at lagmannsretten har forvekslet de to skyldnerne, og lagt til grunn at de begge har mulighet til betydelige ekstrainntekter. Dette er feil. Det er kun A som har muligheter til å oppebære næringsinntekt. B har svekket helse og bør ikke en gang jobbe i full stilling.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjennelse i sak nr. 97-57K i Hålogaland lagmannsrett oppheves.
2. Undertegnede tilkjennes saksomkostninger (inkludert behandlingsgebyr for kjæremålet."
Statens lånekasse for utdanning har tatt til motmæle og anfører at de eventuelle feil som er begått, ikke kan ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten har nektet stadfestelse fordi skyldnerne - ved å kreve å få beholde noe av ekstrainntektene selv - har krevet avsatt mer enn det de har krav på etter gjeldsordningsloven §4-3. Hvilken fordelingsnøkkel ekstrainntekten er foreslått fordelt etter, er da uinteressant, og en eventuell feil her kan ikke ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Heller ikke det at lagmannsretten har forvekslet de to skyldnerne kan ha hatt betydning for resultatet. Skyldnerne har søkt gjeldsordning sammen og ser på seg selv som en økonomisk enhet. Lagmannsrettens vurdering av skyldnernes muligheter til ekstrainntekt er da ikke beheftet med feil som kan ha hatt betydning.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse i sak nr 97-57 K: A og B stadfestes.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 første ledd.
I sitt reviderte forslag til gjeldsordning har de kjærende parter foreslått at 70 % av overskudd fra næringsvirksomhet og eventuelle ekstra lønnsinntekter fordeles til kreditorene, og at det resterende beholdes av dem. Lagmannsretten har feilaktig forstått det slik at fordelingsnøkkelen skulle være 60/40, og har også uriktig gått ut fra at B er forutsatt å ville få ekstrainntekter. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at disse feilene har hatt betydning for resultatet, fordi forslaget uavhengig misforståelsene er funnet i strid med gjeldsordningsloven §4-3.
Lagmannsretten har om forslaget til gjeldsordning blant annet bemerket at det "ikke er gjeldsordningsloven system at det bare er inntekten i skyldnerens aktuelle stilling som skal tas inn i beregningsgrunnlaget. Dersom skyldnere har mulighet for å betjene gjelden ved å påta seg ekstra arbeid, skal gjeldsordning ikke gis.
For det andre synes det forutsatt at ekstrainntektene kan bli relativt store. Slik forslaget er utformet vil ektefellene i såfall kunne bli sittende med et betydelig overskudd etter at det er tatt hensyn til det som trengs til familiens underhold. Lagmannsretten kan ikke se at det er i samsvar med lovens intensjon og forarbeider når det legges opp til at skyldnerne skal beholde mer enn det som avsatt etter §4-3."
Utvalget er enig i lagmannsrettens tolkning av gjeldsordningsloven §4-3 som fastsetter at skyldneren bare skal beholde "så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand". Etter lovforarbeidene har man sett hen til dekningsloven §2-7 første ledd ved utformingen av hva debitor har rett til å beholde, jf Ot.prp.nr.81 (1991-92) side 59. Begrepet "inntekt" i gjeldsordningsloven §4-3 omfatter også ekstrainntekter. Det må vurderes om og i tilfelle i hvilken utstrekning ekstrainntekter må anses som så påregnelige at de skal inn i inntektsgrunnlaget. Helt tilfeldige ekstrainntekter skal ikke tas med. Det beløp skyldneren har krav på å beholde av det beløpet som medtas i inntektsgrunnlaget, vil derfor være uavhengig av ekstrainntektenes størrelse. Om endringer i skyldneres inntektsforhold i gjeldsordningsperioden vises til lovens §6-1.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har ikke krevd saksomkostninger.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.