HR-1997-219-K - Rt-1997-724
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00219-K - Rt-1997-724 (190-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Salærfastsettelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1994-00251 A, Høyesterett HR-1997-00219 K, jnr 109/1997 |
| Parter: | Advokat Hakon Kierulf |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978), Rettshjelpsloven (1980) §28a |
Saken gjelder kjæremål over salærfastsettelse.
Den 6 januar 1995 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i ankesak mellom A med advokat Hakon Kierulf som prosessfullmektig og staten v/Landbruksdepartementet. Den 18 november 1996 ble A av Justisdepartementet gitt etterbevilling til fri sakførsel for lagmannsretten, og 14 januar 1997 innga advokat Hakon Kierulf arbeidsoppgave til lagmannsretten. I lagmannsrettens brev 16 januar 1997 ble det blant annet bedt om en nærmere spesifisering og begrunnelse av rimeligheten og nødvendigheten av 44 timer til konferanser, prosesskrift, forberedelse med videre. Det ble videre opplyst at det ville bli vurdert motregning i eventuelt ikke oppgjort krav på tilkjente saksomkostninger til staten. Advokat Hakon Kierulf besvarte lagmannsrettens brev den 21 januar 1997.
Den 21 februar 1997 ble det av lagmannsretten truffet følgende salærfastsettelse:
"Av skattefogden i Finnmark har jeg fått opplyst at A står til rest med manglende innbetaling av kr 6956,- i saksomkostningskravet i angjeldende krav. Beløpet vil bli motregnet i hans tilkomne beløp til dekning av saksomkostninger i samme sak.
Jeg kan ikke se at det foreligger forhold som hindrer bruk av de ulovfestede regler om motregning i dette tilfellet.
Ut fra sakens art og hensett til at prosessfullmektigen også hadde saken ved herredsrettens behandling, hvor det er opplyst et salærkrav på kr 45149,- gjort gjeldende, finner jeg at oppførte timeforbruk på 44 utenom rettsmøter, langt overstiger det som er rimelig og nødvendig for saken og reduseres derfor med 25%. I den anledning bemerkes også at spesifiseringen synes mangelfull og det er et høyt timeforbruk til forberedelse. Det vises også til veiledning til salærforskriften vedrørende tidsforbruk pkt. 6.2, at "Salærsatser inkluderer arbeid i forbindelse med skriving av arbeidsoppgave og eventuell utferdigelse av klage, slik at dette arbeid ikke kan kreves dekket særskilt".
I samme veiledning heter det om utgifter i pkt. 7.1 at:
"Helt ekstraordinære utgifter av nevnte art (kopiering m.v.) kan dekkes særskilt dersom det finnes rimelig grunn til dette.
Søknad om dette må særskilt begrunnes. Dersom kopieringsutgifter dekkes, godtgjøres hver kopi med kr 1,-."
Det godtas dekket utgifter til utdragene med kr 1820,-.
Det er ikke fremkommet merknader vedrørende vitneutgifter. Eventuell fastsettelse utestår til merknadene mottas.
Etter dette godtas forberedende arbeid med 33 timer, utlegg til utdrag med kr 1820,-, utgifter til vitner utestår foreløpig, og for øvrig legges oppgaven til grunn. Motregning som nevnt gjennomføres."
Hakon Kierulf har i rett tid påkjært salærfastsettelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at forberedende arbeid bør godtas med 42 1/2 time idet arbeid som medgikk til salæroppgaven ikke skal medtas. Sakens art var spesiell og refererte seg til samisk reindrift med tilhørende merkepraksis i relasjon til dyrevernloven bestemmelser og reindriftsloven regler om reinmerking samt Landbruksdepartementets forskrifter om samme. Hovedforhandlingen varte 21 1/2 time, og sett i forhold til hovedforhandlingens lengde kan det ikke sies at det oppførte timetall er uvanlig og langt overstiger det som er rimelig og nødvendig. Saksforberedelsen var langt tyngre og mer arbeidskrevende på As side enn på statens, både hva angår bevisføring, saksfremstilling og juridisk argumentasjon. Om man i saker med samiske rettsoppfatninger ikke engang får godkjent timeantall som i forhold til hovedforhandlingens lengde er normalt i "normale" saker, vil dette i det lange løp medføre at samesaker ikke fremmes for domstolene.
Subsidiært påstås uriktig saksbehandling ved at det bare er en av lagmannsrettens dommere som har vurdert og foretatt reduksjon av antall medgåtte timer, og ikke den samlede rett som normalt i saksomkostningsspørsmål ved domsavsigelse.
Det bestrides at staten kan motregne. I prosesskrift av 10 april 1997 er det vist til Justisdepartementets brev av 19 mars 1997 hvor det er gitt uttrykk for at etter departementets oppfatning kan lagmannsretten ikke motregne ikke oppgjorte saksomkostninger i advokatens salær.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Det saksforberedende arbeid godtas med 42 1/2 time.
Subsidiært: Lagmannsrettens reduksjon av oppgitt medgått tid til det forberedende arbeid oppheves.
2. Lagmannsrettens vedtak om motregning oppheves."
Det er lagt ned slik tilleggspåstand:
"1. Den kjærende part tilkjennes utlagte omkostninger for Høyesterett kr 1010,- av det offentlige ved Hålogaland lagmannsrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger med kr 1 000 av det offentlige v/Hålogaland lagmannsrett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken.
Vedrørende motregningsspørsmålet viser utvalget til Justisdepartementets uttalelse av 19 mars 1997. Avgjørelsen om motregning er ikke truffet i medhold av salærforskriften, og ligger utenfor det som kan påkjæres etter bestemmelsen i rettshjelpsloven §28a, jf salærforskriften §10.
Lagmannsretten har ved salærfastsettelsen for ankesaken redusert timeforbruket for arbeid utenom rettsmøter fra 44 timer til 33 timer etter at prosessfullmektigen var gitt anledning til å uttale seg. Reduksjonen er begrunnet med en henvisning til sakens art og til at prosessfullmektigen også førte saken for sin part for herredsretten. Dette er relevante momenter ved avgjørelsen. Som pekt på i avgjørelser i Rt-1991-1245, Rt-1992-1705 og Rt-1993-896 vil en tilsidesettelse av den dømmende retts skjønnsmessige vurderinger av hva som er rimelig og nødvendig tidsforbruk vanskelig kunne komme på tale med mindre skjønnet fremstår som lite rimelig eller uforsvarlig. Utvalget finner ikke at dette er tilfelle i den foreliggende sak.
Den subsidiære anførsel om at det var feil saksbehandling at en av dommerne traff beslutningen om nedsettelse av salæret alene, kan heller ikke føre frem.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.