HR-1997-22-K - Rt-1997-118
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00022-K - Rt-1997-118 (29-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Straffeprosess, Salærforskriften |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1996-00532 K, Høyesterett HR-1997-00022 K, jnr 392/1996 |
| Parter: | Randi von Arx Lundgaard |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §10, Tvistemålsloven (1915) §404, §1, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916), Forvaltningsloven (1967) §36, Rettshjelpsloven (1980) §28a |
Saken gjelder godtgjøring til rettsoppnevnt tolk ved bortfall av rettsmøte.
Randi von Arx Lundgaard ble i desember 1995 engasjert som tolk i en straffesak for Oslo byrett med rettsmøte berammet til den 3 mai 1996 kl 0900. Det ble oppgitt at saken var forventet å ta 1 dag, eksklusive domsskriving. Dagen før rettsmøtet ble oppdraget tilbakekalt, idet det ikke lenger var behov for Lundgaards tolketjeneste. Lundgaard sendte regning på 50 % av det antatte salæret, nærmere stipulert til 4 timer. Regningen ble den 24 mai 1996 avslått av Oslo byrett.
Byrettens beslutning ble påkjært til Borgarting lagmannsrett. Etter at saken i medhold av domstolloven §38 ble overført til Eidsivating lagmannsrett, avsa Eidsivating lagmannsrett den 7 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Byrettens beslutning stadfestes."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Kjennelsen er avsagt under dissens fra en av lagdommerne, som stemte for at Lundgaards regning skulle honoreres.
Lundgaard har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten har tolket lov av 21 juli 1916 nr 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse mv, jf salærforskriften av 22 oktober 1992, feil. Lundgaard har i det vesentlige anført:
Det er tvilsomt om salærforskriften får anvendelse på det spørsmål saken reiser. Siden salær ved oppdragsbortfall i alle tilfelle ikke er direkte regulert av salærforskriften, må spørsmålet om retten til salær løses gjennom en tolkning av hjemmelsloven. Lov av 21 juli 1916 nr 2 §10, jf §1 kan etter en naturlig forståelse også omfatte betaling for bestilt arbeid, selv om dette ikke kommer til utførelse. Selv om den som har oppdrag for retten som hovedregel bare kan kreve dekning for arbeid som faktisk er utført, synes det rimelig med en viss risikofordeling hvor bortfallet skjer på kort varsel, og den oppnevnte har små muligheter for å utnytte tiden til annen inntektsbringende virksomhet.
I denne saken har det ikke vært spørsmål om omberammelse, slik som i de situasjoner som er kommentert i Justisdepartementets rundskriv om salærforskriften punkt 8 og som er gjengitt i flertallets bemerkninger i lagmannsrettens kjennelse. Det forelå ikke behov for den kjærende parts tolketjenester og dette ble det først gitt beskjed om dagen før hovedforhandlingen. Oversettelsesarbeidet til den kjærende part begrenser seg stort sett til oversettelser av rettslige dokumenter og dette er oppdrag som alltid haster. Pga. tidsperspektivet kan hun derfor ikke påta seg skriftlige oversettelser de dagene hun har berammet tjeneste i retten. Når avbestilling skjer så sent som i denne saken, er det uansett ikke rimelig å forvente at hun ville klare å skaffe seg annet oppdrag. Det er åpenbart at når et oppdrag blir gitt mer enn 5 måneder i forveien, er sannsynligheten stor for at tolken har takket nei til andre oppdrag.
Når det gjelder salærkravet, er dette i utgangspunktet et krav om godtgjørelse for avtalt arbeid. Det må derfor anses som et krav om betaling for en ytelse som er avbestilt av oppdragsgiveren på kort varsel, ikke som et krav om erstatning som følge av bortfalt arbeid. Når avbestilling skyldes slike forhold, er hovedregelen at man kan kreve det avtalte eller forutsatte vederlag, eventuelt med fradrag for besparelser. Det er ikke selvsagt at man må trekke fra det man måtte ha tjent ved annet arbeid i den tiden man har fått til disposisjon som følge av avbestillingen. I alle fall er det ikke noe som tilsier at det skal gjøres fradrag for det man kunne eller burde ha tjent.
Det anses på denne bakgrunn å følge av loven at den kjærende part har krav på godtgjørelse. Godtgjørelsens størrelse, må avgjøres ut fra hvor kort tid i forveien avbestillingen ble varslet og omstendighetene for øvrig. Den kjærende part anser at 50 % av antatt salær i dette tilfellet må anses rimelig, men er inneforstått med at det faller utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å ta standpunkt til dette. Lundgaard har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter tvistemålsloven §404 første ledd nr 3, jf rettshjelploven §28a kan prøve lagmannsrettens lovtolking, finner at kjæremålet må tas til følge og bemerker:
Salærforskriften har, som lagmannsretten påpeker, ikke noen bestemmelse som direkte regulerer godtgjøring til sakkyndige og andre ved bortfall eller omberammelse av rettsmøte. Dette kan imidlertid ikke innebære at den sakkyndige - f.eks en rettstolk - er helt uten rett til godtgjørelse i tilfelle hvor bortfallet medfører et inntektstap. Salærforskriften, sammenholdt med hjemmelsloven av 21 juli 1916 §10, må etter kjæremålsutvalgets mening hvile på den alminnelige forutsetning at den sakkyndige skal ha godtgjørelse for den arbeidstid som faktisk er disponert til oppdraget. Departementsuttalelsen i Rundskriv G-164/92 om en rimelig godtgjøring ved feildisponering av arbeidstid som følge av omberammelse av rettsmøter, som lagmannsretten har vist til, må sees som et utslag av denne forutsetning. Når Justisdepartementet der uttrykker seg dithen at det "kan" gis en rimelig godtgjøring, kan ikke dette bety at det er opp til rettens forgodtbefinnende om slik godgjøring skal gis, eller at adgangen skal praktiseres særlig strengt.
Rettstolken må selvfølgelig, dersom et oppdrag faller bort, normalt forutsettes å kunne disponere den arbeidstid som derved frigjøres, til annet inntektsgivende arbeide. Men dette vil kunne bero på om varsel om bortfallet er blitt gitt til slik tid at tolken faktisk har hatt den nødvendige anledning til å innrette seg etter det og utnytte den arbeidstid som var beslaglagt av oppdraget, til annet inntektsgivende arbeide. Hvorvidt dette har vært tilfellet, må vurderes av retten på grunnlag av de opplysninger som foreligger når det skal tas stilling til kravet på godtgjørelse og dens størrelse.
I den foreliggende sak ble varselet om bortfall gitt så sent som dagen før det rettsmøte den kjærende part var engasjert til. Hennes krav på godtgjøring må vurderes i lys av dette. Noen slik vurdering har lagmannsretten - flertallet - ikke foretatt. Kjennelsen må derfor oppheves slik at dette kan skje.
Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part må tilkjennes dekning for kostnader forbundet med kjæremålene, jf rettshjelploven §28a siste ledd og forvaltningsloven §36 første ledd. Kjæremålsgebyrene utgjør kr 990 x 2 = kr 1 980. I tillegg bør hun få dekket en rimelig arbeidsgodtgjørelse. De samlede saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg settes til kr 3 500, som blir å dekke av det offentlige.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes Randi von Arx Lundgaard av det offenlige 3 500 - tretusenfemhundre - kroner.