HR-1997-220-K - Rt-1997-726
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00220-K - Rt-1997-726 (191-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Prosessdyktighet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1996-00559 A, Høyesterett HR-1997-00220 K, jnr 123/1997. |
| Parter: | A (advokat Knut Rognlien) mot B, C E og D, Søndre X vel, Y veglag (advokat Stephan Didrik Eid). |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §179, §404, EMK (1999), EMK (1999) |
Den 17 januar 1996 avsa Nedre Telemark namsrett kjennelse om fordeling av auksjonsoppgjør etter avholdt tvangsauksjon over hytte på festetomt som lå i sameie mellom A og B. Kjennelsen har slik slutning:
"Kjøpesum stor kr 180000,- etter bud avgitt av H ved tvangsauksjonssalg over eiendommen gnr. 147, bnr. 2, festenr. 43, tomt nr. 52 i Z kommune fordeles med kr 4.750 i rettsgebyr, kr 2.400 til advokat C, kr 149.515 til B, kr 312.- til Z kommune, kr 11.062 til E og D, kr 7.746 til Søndre X Vel, kr 4.215 til Y veglag."
Kjennelsen ble påanket av A og av hans far, F til Agder lagmannsrett. F er avgått ved døden. Saken ble fortsatt av hans enke, G. Under ankeforhandlingen den 14 januar 1997 avsa lagmannsretten kjennelse som for A har slik slutning:
"Anken fra A avvises. Han plikter innen 2 - to - uker fra i dag å betale 2000 - totusen - kroner til B som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."
Avvisningen var begrunnet med at han manglet prosessdyktighet. Det ble vist til Rt-1995-1113. Dom og kjennelse for øvrig i saken ble avsagt den 10 februar 1997.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 14 januar 1997 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har ved sin prosessfullmektig anført at lagmannsretten ikke har myndighet til avgjøre at han mangler prosessdyktighet så lenge han ikke er mindreårig, umyndiggjort eller sinnsyk. Spørsmålet om prosessdyktighet må vurderes konkret i hver enkelt sak. Avvisning kan lettere skje i private straffesaker, og av denne grunn kan det ikke trekkes direkte slutninger av saken inntatt i Rt-1995-1113. Han hevder å være prosessdyktig.
Selv om det skulle være riktig at han manglet prosessdyktighet, vil han ha et klart behov for å vareta sine interesser i saken der han selv er saksøkt, og som gjelder hans personlige økonomi. Lagmannsretten skulle ha vurdert hvordan dette behovet kunne bli varetatt på annen måte, f eks ved oppnevning av hjelpeverge etter vergemålsloven §90a.
Når en part mister sin prosessdyktighet under saken, og han ikke har prosessfullmektig som kan vareta hans interesser, skal saken ikke avvises, men stanses, jf tvistemålsloven §102. Selv om lagmannsretten avviste hans anke, ble realiteten i saken behandlet uten at han fikk være til stede for å fremføre sine bevis og anførsler. Dette er i strid med det kontradiktoriske prinsipp i norsk rett og med EMK artikkel 6 nr 1.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Anken fra A fremmes.
Subsidiært:
Agder lagmannsretts kjennelse av 14.1.97 oppheves.
Atter subsidiært:
Anken fra A stanses til hjelpeverge er oppnevnt.
I alle tilfeller:
A fritas fra å betale sakskostnader for lagmannsretten og tilkjennes sakskostnadene for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
B har prinsipalt krevet kjæremålet avvist under henvisning til kjennelsen inntatt i Rt-1995-1113, samt til utvalgets kjennelse, lnr 742 K/1995, jnr 422/1995 ( HR-1995-00742K ).
Subsidiært er det anført at det er rettskraftig avgjort at A mangler prosessdyktighet, og at han derfor må opptre med hjelpeverge dersom han skal fremme saker for domstolene. Det er vist til at domstolene ikke selv aktivt kan ta skritt for å få A umyndiggjort eller erklært sinnsyk, og til det misbruk av domstolene som har funnet sted. Lagmannsretten kan under disse omstendigheter ikke være tvunget til å gå inn i noen dyptpløyende analyse av As stilling i den konkrete sak.
Det er ikke riktig at A har mistet sin prosessdyktighet under saken. I saken om fordeling av kjøpesummen har han aldri vært prosessdyktig. Både A og hans advokat har over lang tid vært kjent med at han ikke kan prosedere sine saker uten hjelpeverge. Når det gjelder det kontradiktoriske prinsipp og menneskerettighetene, var det sentrale spørsmål om Fs obligasjon i eiendommen skulle hensyntas ved fordeling av kjøpesummen. A er ikke part i denne saken, og han ble hørt som vitne under ankeforhandlingene.
B har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: 1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært: 2. Kjæremålet forkastes.
I begge tilfelle: 3. B tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5 000."
C, som har anført at det må være fullt tilstrekkelig og korrekt at lagmannsretten har avvist anken under henvisning til kjennelsen inntatt i Rt-1995-1113, har lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt Kjæremålet blir å avvise.
2. Subsidiært: Kjæremålet blir å forkaste.
I begge høve: A tilpliktast å betale sakskostnader fastsett etter kjæremålsutvalets skjønn."
De øvrige kjæremålsmotparter har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken. Bestemmelsene i tvistemålsloven §404 første ledd om begrensninger i utvalgets kompetanse kommer ikke til anvendelse når lagmannsretten har avvist en anke.
Lagmannsretten har avvist anken fra A under henvisning til at han mangler prosessdyktighet. Det er vist til Rt-1995-1113.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
I avgjørelsen inntatt i Rt-1995-1113, uttalte kjæremålsutvalget blant annet:
"Spørsmålet om han mangler prosessdyktighet, må imidlertid ses i relasjon til de hensyn kravet om prosessdyktighet skal vareta. Det fremgår etter utvalgets mening av As atferdsmønster som et varig trekk ved hans personlighet at han mangler evnen til å vareta sitt tarv ved på egen hånd å opptre som saksøker eller ankende/kjærende part i rettssaker. Både av hensyn til A selv, som utsetter seg for betydelige omkostninger i anledning av unødige søksmål, og av hensyn til et rettsapparat som påføres store belastninger til fortrengsel for viktige oppgaver, er det nødvendig å avvise søksmål og rettsmiddelerklæringer som er utslag av et slikt atferdsmønster."
Bakgrunnen for denne avgjørelsen var særlig de mange søksmål A har anlagt i de senere år, og hans oppfølgning av avgjørelser i disse gjennom anker og kjæremål. Utvalget konstaterte at det forelå et påtagelig misbruk av rettsapparatet. Hans manglende evne til en rasjonell vurdering av når det er grunn til å ta rettsapparatet i bruk gjennom søksmål, medførte at det var nødvendig å sette grenser for hans muligheter for å opptre på egen hånd i denne forbindelse. Begrensningen er knyttet til en vurdering av om søksmålet eller rettsmiddelerklæringen er utslag av hans spesielle adferdsmønster, og åpner derfor i noen grad for at ikke enhver prosesshandling fra As side skal avvises på grunn av manglende prosessdyktighet, selv om han er saksøker eller har fremsatt anke/kjæremål.
I de saker der A er saksøkt, slår kjæremålsutvalgets begrunnelse for prosessudyktighet i utgangspunktet ikke til. A må kunne saksøkes, og han må ha anledning til å forsvare seg. Han er ikke umyndiggjort. Dersom han anses ikke å kunne vareta sitt tarv under saken, vil det bli spørsmål om oppnevnelse av hjelpeverge etter vergemålsloven §90a. Utvalget viser i denne forbindelse til Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 1994 220 flg om sinnsykes prosessuelle handleevne, der han i drøftelsen skiller mellom sinnsyke som saksøkt og som saksøker. Det vises også til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 84. Utvalget understreker imidlertid at det ikke foreligger noen sakkyndig psykiatrisk vurdering av om A har en alvorlig sinnslidelse i medisinsk forstand som medfører at han mangler evne til å vareta sitt tarv i rettssaker.
Denne saken knytter seg til oppløsning av et sameie i fast eiendom mellom A og hans tidligere ektefelle. Det var ektefellen som reiste sak, og A var saksøkt. Spørsmålet om oppløsning av dette sameiet ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 15 september 1994, og stadfestelse av auksjonsbudet ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14 desember 1995. Det som gjenstod, var fordeling av auksjonsoppgjøret. Namsretten har ansett A som prosessdyktig for denne del av saken. Kjæremålsutvalget har ingen merknader til denne vurdering. Når dette legges til grunn, må utgangspunktet være at A også anses å kunne påanke namsrettens kjennelse på egen hånd, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som motsier dette.
Lagmannsretten har avvist anken fra A uten at vurderingen av hans prosessdyktighet er knyttet til det konkrete saksforhold. Dette er en uriktig saksbehandling, og kjennelsen må bli å oppheve. Selv om utvalget har full kompetanse, finner utvalget det riktigst at lagmannsretten, som har nærmere kjennskap til saksforholdet, selv tar standpunkt til As prosessdyktighet. Sakens art og karakter vil ha betydning ved vurderingen. Etter kjæremålsutvalgets syn må det, i slike spesielle forhold som her foreligger med hensyn til spørsmålet om prosessdyktighet, også kunne tillegges en viss vekt om han opptrer med den bistand han kan få gjennom f.eks. en prosessfullmektig. Hovedsynspunktet må være at den ankende parts rettssikkerhet må varetas.
A har krevd saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner at omkostningsspørsmålet bør utstå til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.