HR-1997-220-S - Rt-1997-928
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-15 |
| Publisert: | HR-1997-00220-S - Rt-1997-928 (241-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00220 S, jnr 210/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §127, §257, §258, EMK (1999), EMK (1999), Veitrafikkloven (1965) §10, §22, §31, §3, §184, §185, §186, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1968, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første, annet og tredje ledd jf femte ledd, legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd, straffeloven §257, straffeloven §257 jf §258, straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ, veitrafikkloven §31 første ledd jf §3 og §10 og veitrafikkloven §31 første og tredje ledd jf §22 første ledd.
Ved Larvik forhørsretts kjennelse 23 april 1997 ble det besluttet at A - i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §186 annet ledd jf §171 første ledd nr 2 og 3 - kunne holdes varetektsfengslet frem til 20 mai kl. 17.00.
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 30 april 1997 forkastet kjæremålet. Av de spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd vurderte lagmannsretten kun §171 første ledd nr 3 om gjentakelsesfare. Fare for bevisforspillelse ble - i motsetning til i forhørsretten - ikke vurdert.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet retter seg for det første mot lagmannsrettens saksbehandling idet kjennelsesgrunnene er mangelfulle. Straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 (1) c krever at gjentakelsesfare må være spesifikk og konkret, men lagmannsretten har ikke spesifisert hvorfor det foreligger gjentakelsesfare. Siktede er ingen aktiv forbryter som stadig begår nye straffbare forhold.
Kjæremålet retter seg også mot lagmannsrettens lovtolking. Det vises til at det av Rt-1993-905 og Rt-1996-93 fremgår at det må stilles høye krav til hvor sannsynlig gjentakelsesfare er og at det dreier seg om alvorlige forbrytelser. Tiltalte er ikke dømt flere ganger for lignende forhold som det han nå er siktet for, og faren for gjentakelse er etter tiltaltes mening ikke stor nok. Det vises til at A eventuelt er villig til å underkaste seg daglig blodprøveanalyse, for dermed å avholde seg fra det rusmisbruk som ellers kan foranledige straffbare handlinger.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. I kjæremålet gjøres det gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3, og det anføres også at begrunnelsen på dette punkt er mangelfull.
Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten innledningsvis i begrunnelsen gjør rede for bakgrunnen for fengslingssaken. Det heter her:
"Siktede var i september 1996 varetektsfengslet for 2 uker for en del av de forholdene som omhandles i siktelsene av 22. april 1997. etter den tid skal han ifølge siktelsene ha gjort seg skyldig i følgende forhold: I november 1996 kjøpte han 5 gram amfetamin og noen klumper med hasjisj. Den 21. april 1997 var han i besittelse av 1 gram heroin eller amfetamin. Den 16. eller 17. april 1997 skal han ha brutt seg inn i en bygning og borttatt en jordfreser, en vannpumpe, to par slalomski og en våtdrakt. Den 25. mars 1997 ble han stanse i politikontroll. Han skal ha forsøkt å kjøre fra stedet mens en av polititjenestemennene holdt i døren til førersetet og ble slept med 30-40 meter mens siktede svingte bilen hurtig fra venstre til høyre for å riste tjenestemannen av. For anledningen skulle han være påvirket av amfetamin."
Lagmannsretten uttaler deretter at den er enig med forhørsretten i at fengsling synes påkrevet for avholde siktede fra nye straffbare handlinger. Det heter videre at til "tross for den alvorlige advarsel som skulle ligge i den tidligere fengsling, den senere kontakt med politiet og vissheten om uoppgjorte straffbare handlinger, kan siktede mistenkes for å ha fortsatt å begå straffbare handlinger. Det synes også som om siktede har et misbruksproblem som øker faren for at han begår seg på ny".
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. Når kjennelsen - slik den ovenfor er gjengitt - leses i sammenheng, legger utvalget til grunn at lagmannsretten har funnet at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffbare forhold dersom han løslates. Utvalget kan ikke se at det i dette tilfellet var nødvendig for lagmannsretten å foreta en mer eksplisitt konkretisering av hvilken eller hvilke typer straffbare handlinger gjentagelsesfaren gjaldt. Lagmannsrettens begrunnelse anses også for øvrig tilstrekkelig til at utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolkning. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Kjæremålet forkastes.