HR-1997-221-K - Rt-1997-730
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00221-K - Rt-1997-730 (192-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Løpende mulkt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-03279 K, LB-1996-03280 K - Høyesterett HR-1997-00221 K, jnr 138/1997 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Ane Stokland) mot Odd Kåre Markegård, Ingvar Brudeli (advokat Jan B Pettersen) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Plan- og bygningsloven (1985) §114, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, Tvistemålsloven (1915) §404, §212 |
Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli er eiere av eiendommen gnr 231 bnr 206 i Oslo, som er bebygd med en gammel murgård. Oslo kommune utferdiget 1 mars 1995 forelegg etter plan- og bygningsloven §114 mot Odd Kåre Markegård med pålegg om å sikre bygningen på forsvarlig måte innen 15 april 1995. Den 19 desember 1995 ble forelegg utferdiget mot Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli med pålegg om å utføre spesifiserte vedlikeholdsarbeider, med frist for oppstart av arbeidene 20 januar 1996 og med seneste ferdigstillelse 15 mai 1996. Påleggene ble ikke oppfylt, og Oslo kommune fremsatte begjæring for Oslo namsrett om at Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli ble ilagt løpende mulkt etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-14.
Oslo namsrett avsa 2 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Odd Kåre Markegård pålegges en løpende tvangsmulkt til statskassen på 10.000 kroner for hver uke som går fra forkynnelsen av denne kjennelsen og til bygården i Håkonsgate 12 (gnr. 231, bnr. 206) i Oslo er sikret på en forsvarlig måte, som pålagt i forelegg av 1. mars 1995 fra Oslo kommune.
2. Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli pålegges, som solidarisk forpliktede, en løpende tvangsmulkt til statskassen på 10.000 kroner for hver uke som etter 15. oktober 1996 går inntil utbedringsarbeider pålagt i forelegg av 19. desember 1995 er byggemeldt; dernest den samme mulkt for hver uke som går utover en måned fra nødvendig byggetillatelse foreligger, uten at arbeidene er igangsatt; og videre en mulkt på 1000 kroner for hver uke inntil de pålagte arbeider er fullført.
Hvis de pålagte arbeidene ikke er ferdige innen et halvt år fra nødvendig byggetillatelse forelå, øker mulkten deretter til 10.000 kroner for hver uke.
3. Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli pålegges, som solidarisk forpliktede, å betale Oslo kommune kr 4985,- i saksomkostninger, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Såvel Oslo kommune som Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 3 mars 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, oppheves.
2. Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli pålegges, som solidarisk forpliktede, en løpende tvangsmulkt på kr 10.000 - titusen - for hver uke etter forkynnelsen av denne kjennelse som går uten at utbedringsarbeider pålagt i forelegg av 19 desember 1995 blir påbegynt. Hvis utbedringsarbeidene ikke er fullført senest fire måneder etter forkynnelsen av denne kjennelse, påløper ny tvangsmulkt av samme størrelse for hver uke inntil de pålagte arbeider er fullført.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller lagmannsretten."
Oslo kommune har påkjært kjennelsens punkt 2 og 3 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det foreligger en ubetinget plikt for retten til å la tvangsmulkten løpe fra det snarest mulige tidspunktet etter avsigelsen av kjennelse, det vil si fra forkynnelsen av kjennelsen. Det ligger utenfor rettens kompetanse å la tvangsmulkten løpe fra et senere tidspunkt og på denne måten i realiteten forlenge de fullførelsesfrister som følger av forelegget. Det er vist til RG-1990-78.
Lagmannsretten har fastsatt ny frist med følgende begrunnelse:
"Tvangsmulktens formål er at den skal virke som et tvangsmiddel overfor den ansvarlige, slik at han straks foretar seg det nødvendige for å oppfylle forelegget. Dersom den ansvarlige med nødvendighet vil trenge tid etter at kjennelsen foreligger for å utføre pålegg som forelegget omfatter, må det tas hensyn til dette når namsretten fastsetter tidspunktet for når tvangsmulkten begynner å løpe."
Retten har her i realiteten tatt seg posisjon som forvaltningsorgan. I tilknytning til dette er fremhevet at namsretten ikke har den nødvendige kompetanse til å fastsette hvor lang tid som er nødvendig for å utføre gjenstående arbeid.
Det er videre ikke riktig som lagmannsretten her har gjort, å knytte vurderingen til situasjonen på tidspunktet for rettens kjennelse. Dette vil medføre at det lønner seg ikke å oppfylle de frister som er satt i forelegg etter plan- og bygningsloven §114, da man uansett vil få en ny frist ved rettens kjennelse.
Lagmannsrettens kjennelse medfører en ytterligere forlengelse av fristen idet mulkten først begynner å løpe fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse, ikke fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse hvor mulkten først ble fastsatt.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli pålegges, som solidarisk forpliktede, en løpende tvangsmulkt på kr 10 000 - titusen - for hver uke som går etter forkynnelsen av rettens kjennelse, og frem til bygården i Håkonsgt. 12 er bragt opp i den bygningsmessige tilstand som pålagt ved kommunens forelegg av 19. desember 1995.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Kjæremålsmotparten har anført at lagmannsrettens kjennelse ikke inneholder noen lovtolkingsfeil, verken i relasjon til plan- og bygningsloven eller tvangsfullbyrdelsesloven regler.
Det er ikke riktig at det foreligger en ubetinget plikt til å la tvangsmulkten løpe fra det tidligst mulige tidspunkt etter avsigelsen av kjennelsen. Domstolene må ha rettslig adgang til å beslutte at tvangsmulkten skal begynne å løpe fra et senere tidspunkt. Lagmannsretten har vurdert hva som mest effektivt kan føre til at kravet blir oppfylt. Det må være full adgang til å fastsette et utsatt virkningstidspunkt, men fra da av med et markert beløp, slik lagmannsretten har gjort.
Kjæremålsmotparten har vist til Falkanger, Flock og Waalers kommentarutgave til tvangsfullbyrdelsesloven side 777, der en bestemt dato er satt som utgangspunkt for tvangsmulkten. Dette forutsetter nettopp at tvangsmulkten kan begynne å løpe fra et senere tidspunkt enn forkynnelsen.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den av Kjæremålsutvalget fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling finner sted."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvangsfullbyrdelsesloven §212, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens rettsanvendelse. Det utvalget kan prøve i saken, er lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §13-14.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:
"Lagmannsretten er videre enig med kommunen i at det ligger utenfor namsrettens kompetanse å forlenge fullførelsesfrister som er fastsatt i kommunens rettskraftige forelegg. Dette betyr imidlertid ikke at namsretten i enhver situasjon plikter å la tvangsmulkten løpe allerede fra forkynnelsen av kjennelsen, slik kommunen anfører. Tvangsmulktens formål er at den skal virke som et tvangsmiddel overfor den ansvarlige, slik at han straks foretar seg det nødvendige for å oppfylle forelegget."
Utvalget finner ikke at lagmannsretten her har bygget på uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §13-14. Noen ubetinget plikt for retten til i enhver situasjon å la tvangsmulkten løpe fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse kan etter utvalgets syn ikke utledes av bestemmelsen. Utvalget viser i denne forbindelse til bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §13-8. Ved avgjørelse om tvangsmulkt etter denne bestemmelsen er det klart at det ikke gjelder noen ubetinget plikt for retten til å la mulkten løpe fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse, jf Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, side 776-777. At spørsmålet skulle stille seg annerledes i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §13-14, finner utvalget ikke holdepunkt for.
Retten står således friere ved utformingen av avgjørelsen om tvangsmulkt enn hevdet av kommunen, likevel slik at avgjørelsen - som lagmannsretten understreker - må utformes med sikte på at tvangsmulktens funksjon som tvangsmiddel blir tilstrekkelig effektivt. Som regel vil det derfor være naturlig å la mulkten begynne å løpe fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse, eventuelt fra avsigelsen av kjennelsen, og dette gjelder også når lagmannsretten etter kjæremål opprettholder tvangsmulkt fastsatt av namsretten. I det foreliggende tilfelle har lagmannsretten latt tvangsmulkten løpe fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse, idet den endret namsrettens avgjørelse, hvor mulkten var knyttet til innlevering og avgjørelse av søknad om byggetillatelse.
Utvalget kan heller ikke se at det ligger uriktig lovtolking til grunn når lagmannsretten har fastsatt mulkten slik at den opphører når utbedringsarbeidene påbegynnes, og eventuelt begynner å løpe igjen dersom arbeidene ikke er fullført innen fire måneder. Lagmannsrettens konkrete vurdering her kan utvalget som følge av utvalgets begrensede kompetanse ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste, idet utvalget heller ikke finner grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem. Utvalget finner at kjæremotpartenes krav om tilkjennelse av saksomkostninger må tas til følge. Beløpet settes til kr 4000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo kommune til Odd Kåre Markegård og Ingvar Brudeli i fellesskap 4000 - firetusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.