HR-1997-221-S - Rt-1997-929
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-15 |
| Publisert: | HR-1997-00221-S - Rt-1997-929 (242-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00221 S, jnr 219/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §162, §228, §268, §39, §49, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1966, er av Bergen politikammer den 30 april 1997 siktet for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 første ledd, subsidiært straffeloven §162 første ledd jf femte ledd jf straffeloven §49 og straffeloven §228 første ledd. Han ble begjært varetektsfengslet for et tidsrom av inntil fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 3 jf annet ledd. Politiet ville holde ham fengslet for i varetektsperioden å søke å få en beslutning på ombytte av sikringsmidler til fengslig forvaring, jf straffeloven §39 nr 1 bokstav f.
Bergen forhørsrett avsa 30 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966 løslates."
Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa 5 mai 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966, undergis varetektsfengsling frem til 28. mai 1997 kl. 15.00 hvis ikke anderledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er når det gjelder faren for gjentakelse vist til at det etter en helhetsvurdering må foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede i fremtiden vil begå et nytt lovbrudd om han ikke varetektsfengsles. Det kreves en konkretisering, idet en mer alminnelig fare for straffbare handlinger ikke er tilstrekkelig, jf Rt-1996-93. Det er anført at lagmannsretten har vurdert lovens vilkår feil, når den legger til grunn at det foreligger gjentagelsesfare for straffbare handlinger, idet den knytter vurderingen kun opp mot brudd på sikringsbestemmelsene, og ikke gir en konkret vurdering av gjentagelsesfaren knyttet opp mot lovbruddet i siktelsen. Når det gjelder det forhold at han har brutt sikringsvilkårene, har Justisdepartementet tidligere ikke tatt til følge påtalemyndighetens innstilling om bytte av sikringsmidler.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget forstår kjæremålet som å gjelde tolkningen av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3.
Lagmannsretten uttaler når det gjelder gjentagelsesfaren:
"Lagmannsretten finner at det foreligger grunnlag for varetektsfengsling på grunnlag av kvalifisert fare for gjentagelse av nye straffbare handlinger på bakgrunn av siktedes brudd på vilkårene for hans frie sikring og viser til hva politiet viser til i sitt støtteskriv som lagmannsretten finner viser brudd på vilkårene jfr str.prl §171 annet ledd."
I det støtteskrivet som lagmannsretten her viser til, heter det:
"Vedrørende gjentagelsesfaren viser en til at siktede er straffedømt en rekke ganger tidligere, herunder for kriminalitet i tilknytning til narkotikalovgivningen, vold og vinningskriminalitet. De siste årene har han vært undergitt forskjellige former for sikring i medhold av Bergen byretts dom av 11. juni 1993. Grunnet brudd på sikringsvilkår har det opp gjennom årene vært foretatt flere ombytte av sikringsmidler. Fredag 25. april 1997 ble det foretatt et nytt ombytte av sikringsmidler ved at siktede ble løslatt fra fengsel og overført på frisikring, jfr. beslutning fra Justisdepartementet av samme dato. Han har også to dommer fra 1996, jfr. straffeutskriften.
Siktelse inntatt i fengslingsbegjæring av 30. april 1997 omhandler forhold begått samme helg han ble undergitt frisikring. Vedrørende skjellig grunn til mistanke viser en til begjæring, sakens dokumenter og at Bergen forhørsrett i sin kjennelse av 30. april 1997 i hvert fall fant skjellig grunn til mistanke om at siktede hadde gjort seg skyldig i siktelsens post II, forsøk på erverv av narkotika. Slik påtalemyndigheten ser det er dette helt åpenbart momenter som tilsier at det foreligger kvalifisert gjentagelsesfare for nye straffbare handlinger av tilsvarende karakter han tidligere er domfelt for og som vil kunne medføre fengselsstraff i mer enn 6 måneder. I tillegg bemerkes det at det helt åpenbart fremgår av de involvertes forklaringer at siktede umiddelbart kontakter sitt gamle kriminelle miljø etter løslatelse."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. Lagmannsretten har benyttet uttrykket "kvalifisert" om gjentagelsesfaren for å vise at det strenge krav som her gjelder, er oppfylt. At gjentagelsesfaren må knytte seg til straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, fremgår når lagmannsrettens begrunnelse leses i sammenheng med støtteskrivet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Kjæremålet forkastes.