HR-1997-233-S - Rt-1997-950
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-22 |
| Publisert: | HR-1997-00233-S - Rt-1997-950 (250-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00233 S, jnr 206/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §352, Straffeprosessloven (1981) §100, §388 |
Den 12 februar 1997 besluttet Oslo forhørsrett ikke å oppnevne advokat Erik Gjems-Onstad som offentlig forsvarer etter straffeprosessloven §100 annet ledd for femten personer som alle den 17 mai 1996 var blitt pågrepet og holdt i politihuset inntil tre dager som siktet for overtredelse av straffeloven §352 om uforsiktig omgang med skytevåpen. Advokaten hadde opplyst at han hadde til hensikt å fremme krav om oppreisning på vegne av sine klienter.
Elleve av personene, A m fl, påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett som 28 april 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjennelsen er mangelfullt begrunnet, idet lagmannsretten har unnlatt å vurdere en rekke av de særlige grunner som foreligger i dette tilfellet. Det er oppregnet åtte punkter som ble anført i kjæremålet til lagmannsretten. Lagmannsretten har bare tatt standpunkt til en liten del av begrunnelsen for hvorfor advokaten bør oppnevnes for det offentliges regning. Det sentrale er at politiets opptreden i denne saken har vært slik at neppe noen av de kjærende parter ville ha vært i stand til å føre saken til veis ende uten bistand av advokat, og ingen av dem har økonomisk evne til å dekke slike omkostninger alene. På denne bakgrunn synes det rimelig at det oppnevnes forsvarer for det offentliges regning i saken.
Det er lagt ned slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak nr. 97.00761M oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalget har da begrenset kompetanse, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og dette spørsmål kan utvalget prøve.
Utvalget er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram. Lagmannsretten har i likhet med forhørsretten funnet at det ikke foreligger særlige grunner for å oppnevne forsvarer i forbindelse med de oppreisningskrav som aktes fremmet av de kjærende parter. Denne vurdering kan utvalget ikke overprøve. Den fullstendige begrunnelse for begjæringen i advokatens støtteskriv var kjent for lagmannsretten, og utvalget legger til grunn at det som der ble framholdt har vært vurdert av lagmannsretten. Det kan etter omstendighetene ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i sin kjennelse ikke har gått inn på enkelthetene i støtteskrivet.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.