HR-1997-237-S - Rt-1997-953
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-22 |
| Publisert: | HR-1997-00237-S - Rt-1997-953 (252-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00237 S, jnr 162/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, Straffeloven (1902) §183, §255, §256, §266, §276, §446, §448 |
Ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 11 januar 1994 ble A, nå AA, dømt for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jf §276, straffeloven §255, jf §256, straffeloven §266 første og tredje ledd og straffeloven §183 til en straff av fengsel i fem år og seks måneder. Domfellelsen etter straffeloven §275 jf §276 gjaldt blant annet utstedelse av ugjenkallelige betalingsgarantier på til sammen ca nkr 253 000 000 overfor tre banker i Singapore.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 20 mai 1994 fornyet behandling ved lagmannsrett.
Ved Agder lagmannsretts dom av 28 mars 1996 ble AA frifunnet for overtredelse av straffeloven §275, jf §276 for så vidt angår utstedelse av bankgarantiene. Hun ble også frifunnet for Kreditkassens erstatningskrav på kroner 51 433 573. Hun ble dessuten frifunnet for to tiltaleposter som gjaldt to av i alt åtte transaksjoner vedrørende underslag. For de forhold hun ble funnet skyldig i av lagmannsretten, overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jf §276, §255, jf §256, §266 første og tredje ledd og §183, ble hun dømt til en straff av fengsel i 1 år, hvorav ni måneder betinget med en prøvetid på to år. Den ubetingede delen av dommen ble ansett sonet ved varetekt. 14 november 1996 fremmet AA krav om erstatning for eget lidt tap kroner 332 118, lidt tap for hennes ektefelle kroner 52 750, flytteutgifter kroner 10 000 og tap i fremtidig erverv kroner 500 000, alt etter straffeprosessloven §444 og §445, og oppreisning med kroner 100 000 etter straffeprosessloven §446.
Agder lagmannsrett avsa 14 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Krav fra A om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 i anledning siktelse og tiltale for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jfr. §276 (tiltalens post I A) og §255, jfr. §256 (tiltalens post II nr. 7 og 8), samt erstatningskrav fra Kreditkassen tas ikke til følge.
2. Krav fra A om erstatning etter straffeprosessloven §448 for tap påført B i anledning samme siktelse avvises.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
AA har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil rettsanvendelse når lagmannsretten har kommet til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445, samt oppreisning etter §446 ikke foreligger. Det er ikke riktig at AA i lovens forstand, objektiv sett har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen. For henne fremsto de "testede telekser", aldri som betalingsgarantier.
I straffesaken mot AA var relasjonene til C og utstedelsen av bankgarantiene på til sammen ca kroner 253 000 000 overfor tre banker i Singapore det helt dominerende. Saken ble omtalt som Csaken i sin helhet. De forhold AA er domfelt for, er i hovedsak et resultat av hennes egne uoppfordrede forklaringer under etterforskningen, og ga ikke selvstendig grunnlag for pågripelse, varetektsfengsling eller særlig langvarig etterforskning. Disse forholdene alene ville knapt avstedkomme en notis i pressen.
I de tilfellene det foreligger delvis frifinnelse, må erstatningsspørsmålet vurderes enkeltvis for hvert enkelt lovbrudd. Erstatningskravet gjelder den skade som skyldes den del av siktelsen som har endt med frifinnelse. Det hevdes å foreligge adekvat årsakssammenheng mellom forfølgingen i relasjon til Csaken og den oppståtte skade som det kreves erstatning og oppreisning for.
AA ble varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll 19 februar 1991 og var varetektsfengslet i 75 dager. Hun var hovedforsørger og den sentrale omsorgspersonen i hjemmet med ansvaret for to mindreårige barn. Varetektsforholdet var en særlig stor påkjenning for henne.
Saken fikk betydelig presseomtale, noe som førte til at AA og hennes familie ble utsatt for et umenneskelig press. Den gjennomgående "forhåndsdømming" som ble henne til del, har satt betydelige spor. Som følge av presseoppslag og folkesnakk måtte hun stadig forholde seg til de utallige rykter som svirret rundt henne og C.
For AA har forfølgingen ført til varig nedsatt ervervsevne og vesentlig innskrenkede muligheter for valg av yrke. Hun går nå første året på sykepleierhøyskole som ledd i attføringstiltak.
Ved pågripelsen 19 februar 1991 var AA ansatt ved Xkontoret i Telemark, men ble oppsagt fra sin stilling med virkning fra 31 oktober 1991. Initiativet til suspensjon og senere oppsigelse hevdes å være en direkte følge av den lange varetektsperioden.
AA har ikke nedlagt formell påstand.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd er det et grunnleggende vilkår for erstatning til en person som er frifunnet for en tiltale, at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen." Som lagmannsretten finner kjæremålsutvalget at dette vilkåret ikke er oppfylt. Tiltalen gjaldt utstedelse av ugjenkallelige bankgarantier pålydende tilsammen 253 mill. kroner. AA har erkjent at hun har utstedt og sendt garantidokumentene pr teleks. Anførselen om at de telekser hun sendte ikke var garantidokumenter, men noe annet som av C ble omdannet til garantidokumenter, er ikke underbygget. Det må derfor legges til grunn at hun har begått de handlinger som omfattes av tiltalen, og at frifinnelsen bygger på at det ikke har foreligget subjektiv skyld. Det grunnleggende vilkår for erstatning er således ikke oppfylt.
Etter straffeprosessloven §445 kan det, selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, på rimelighetsgrunnlag tilkjennes erstatning for en særlig skade eller en uforholdsmessig skade ved en strafforfølgning. AA var undergitt varetektsfengsling i 75 dager. Ut fra den alvorlige siktelse som forelå, er kjæremålsutvalget enig med lagmannsretten i at en varetektsfengsling av denne lengde ikke kan gi grunnlag for erstatning på rimelighetsgrunnlag.
Til anførselen om at straffesaken har vært en stor belastning for AA, blant annet ved omtale i massemedier, har lagmannsretten bemerket dels at hun ved å utstede de ugjenkallelige bankgarantiene brakte seg selv i den situasjon som førte til mistanken om utroskap, dels at det ikke er noe å bebreide politiet når det gjelder dets behandling av straffesaken. Kjæremålsutvalget er enig i dette. Heller ikke den belastningen AA har vært utsatt for, kan derfor gi grunnlag for erstatning på rimelighetsgrunnlag.
Siden vilkårene for erstatning ikke er oppfylt, foreligger heller ikke vilkårene etter straffeprosessloven §446 for å tilkjenne oppreisning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.