HR-1997-239-K - Rt-1997-760
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-30 |
| Publisert: | HR-1997-00239-K - Rt-1997-760 (203-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremål, Inhabilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-02719, Høyesterett HR-1997-00239 K, jnr 157/1997 |
| Parter: | Emilia Mikkelson mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo) |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, §108, Tvistemålsloven (1915) §398a, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-12, §13-2, §4-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder fravikelse av leilighet etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav a der leietaker hevder å ha et motkrav oppstått av leieforholdet, som overstiger skyldig husleie, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-3 siste pkt.
Emilia Mikkelson har siden desember 1992 leiet en leilighet i Urtegaten 24 A av Oslo kommune, som 23 mars 1994 krevet fravikelse av leiligheten på grunn av manglende betaling av husleie. Namsmannen tok begjæringen til følge. Etter klage fra Emilia Mikkelson avsa Oslo namsrett 3 oktober 1994 kjennelse der klagen ikke ble tatt til følge. Namsrettens kjennelse ble påkjært til tidligere Eidsivating lagmannsrett, som i kjennelse 31 januar 1995 opphevet namsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i namsretten. Oslo kommune påkjærte lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i kjennelse 20 april 1995 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i lagmannsretten. Lagmannsretten avsa deretter ny kjennelse 24 mai 1995 der namsrettens kjennelse 3 oktober 1994 ble stadfestet.
Emilia Mikkelson påkjærte lagmannsrettens kjennelse 24 mai 1995 til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 23 mai 1996 avviste kjæremålet. I brev fra Oslo namsrett 17 juni 1996 ble namsmannen underrettet om at fravikelse av leiligheten kunne gjennomføres, og namsmannen berammet fravikelse til 3 juli 1996. Emilia Mikkelson fremsatte deretter i brev 24 juni 1996 til Oslo namsrett begjæring om gjenopptakelse som av namsretten ble oversendt Borgarting lagmannsrett. Av oversendelsen fremgikk blant annet at fravikelsesforretningen var besluttet omberammet til 15 august 1996. Begjæringen ble av lagmannsretten senere ansett som ikke innkommet på grunn av manglende innbetaling av gebyr. Emilia Mikkelson ble underrettet om dette ved lagmannsrettens brev 5 september 1996.
I mellomtiden fremsatte Emilia Mikkelson 12 august 1996 ny klage over namsmannens beslutning om å holde fravikelsesforretning. Namsretten oversendte klagen til Oslo kommune. I oversendelsesbrevet 15 august 1996 fremgikk det også at namsretten hadde besluttet å gi klagen oppsettende virkning slik at fravikelsen dermed ble utsatt. Oslo kommune påkjærte namsrettens avgjørelse om oppsettende virkning til Borgarting lagmannsrett, der kjæremålet ble registrert som sak 96-02719 K.
Før lagmannsretten hadde behandlet kommunens kjæremål, realitetsbehandlet Oslo namsrett Emilia Mikkelsons klage fra 12 august 1996. Namsretten avsa 3 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen tas ikke til følge.
2. Emilia Mikkelson pålegges å erstatte Oslo kommune kr 500,- i saksomkostninger i anledning klagen, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Namsmannen berammet deretter ny fravikelsesforretning til 29 oktober 1996. Emilia Mikkelson påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, der kjæremålet ble registrert som sak 96-03205 K. Namsretten besluttet at kjæremålet skulle ha oppsettende virkning, og fravikelsesforretningen ble utsatt. Oslo kommune erklærte deretter aksessorisk motkjæremål mot namsrettens kjennelse. Det aksessoriske motkjæremålet ble av lagmannsretten gitt eget saksnummer 96-03206 K.
Kjæremålene ble forent til felles behandling og avgjørelse. Borgarting lagmannsrett avsa 31 januar 1997 kjennelser med slik slutning:
"I sak 96-02719 K:
1. Kjæremålet avvises.
2. Oslo kommune betaler Emilia Mikkelsons saksomkostninger for lagmannsretten med 500 - femhundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
I sak 96-03205 K:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Emilia Mikkelson betaler Oslo kommunes saksomkostninger for lagmannsretten med 2000 - totusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
I sak 96-03206 K:
Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Emilia Mikkelson har påkjært lagmannsrettens kjennelse i sak 96-03205 K til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling. Den kjærende part gjør gjeldende at lagdommer Sissel Rydman Langseth var inhabil i medhold av domstolloven §108 idet hun også var medlem av retten ved tidligere Eidsivating lagmannsretts kjennelse 31 januar 1995. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens kjennelse mangler begrunnelse. Det fremkommer kun konklusjon om at den kjærende part ikke har sannsynliggjort sitt krav om ménerstatning uten at lagmannsretten har drøftet nærmere hvordan den har kommet til denne konklusjonen.
Den kjærende part hevder at dommer Sissel Rydman Langseths behandling av saken i de to avgjørelsene hun har vært med på, er inkonsistent. Den manglende begrunnelse som står i sammenheng med habilitetsinnsigelsene, har derfor virket inn på resultatet.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 31. januar 1997 oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Oslo namsretts beslutning om oppsettende virkning av 28. oktober 1996 opprettholdes.
Subsidiært til punkt 2.
Kjæremålsretten avgjør krav om oppsettende virkning.
3. Sakskostnader bæres av staten.
4. Forskottert rettsgebyr for behandling i lagmannsretten refunderes Emilia Mikkelson."
Oslo kommune har inngitt tilsvar og samtidig erklært aksessorisk motkjæremål.
Motkjæremålet retter seg mot at lagmannsretten i sin kjennelse forkastet kommunens påstand om at Mikkelsons klage 12 august 1996 skulle vært avvist. Det anføres at klagen skulle vært avvist på bakgrunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs tidligere avgjørelse i saken ved kjennelsen 23 mai 1996. Namsrettens realitetsbehandling av klagen i stedet for avvisning kan ikke ses å basere seg på en riktig forståelse av klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Lagmannsretten har i sin behandling av spørsmålet helt summarisk bemerket at det ikke er grunnlag for å avvise Mikkelsons kjæremål, men det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for dette standpunkt.
I tilsvaret bestrides at det i saken foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten ved lagdommer Rydman Langseths uhildethet. Forholdet faller utenfor de uttrykkelige inhabilitetsgrunner som er angitt i domstolloven §106 nr 8, og den kjærende part har ikke påvist andre forhold i saken som kan begrunne inhabilitet. Når det gjelder lagmannsrettens begrunnelse, er denne tilstrekkelig for den vurdering retten har gjort når den har funnet at den kjærende part ikke har sannsynliggjort å ha noe krav om ménerstatning.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"I motkjæremålet:
1. Emilia Mikkelsons klage av 12. august 1996 avvises.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.
I hovedkjæremålet:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kravet om at staten bærer sakskostnader avvises.
3. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Lagmannsretten besluttet 3 april 1997 å ta begjæringen om oppsettende virkning til følge.
Den kjærende part har inngitt tilsvar til motkjæremålet og kommet med ytterligere utdyping av hovedkjæremålet. I motkjæremålet er det nedlagt slik påstand:
"1. Oslo kommunes avvisningskrav på min klage av 12. august 1996, avvises.
2. Oslo kommune bærer saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Oslo kommune gjorde for lagmannsretten forgjeves gjeldende at Mikkelsons klage til namsretten skulle vært avvist på bakgrunn av kjæremålsutvalgets kjennelse av 23 mai 1996. I det aksessoriske motkjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg angriper kommunen lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt. Et aksessorisk motkjæremål kan imidlertid bare tas under behandling når hovedkjæremålet gjelder "forandring i avgjørelsens innhold", jf tvistemålsloven §398a jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. I denne saken gjelder hovedkjæremålet saksbehandlingsfeil, og det er da ikke adgang til motkjæremål. Motkjæremålet blir derfor å avvise.
I hovedkjæremålet gjør Emilia Mikkelson gjeldende at lagdommer Sissel Rydmann Langseth var inhabil til å delta i lagmannsrettens behandling av saken, fordi hun hadde deltatt i behandlingen av et tidligere kjæremål i saken. Kjæremålsutvalget finne det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. Forholdet omfattes ikke av de inhabilitetsgrunner som er nevnt i domstolloven §106 nr 8, og det er ikke anført forhold som kan tilsi at vedkommende dommer var inhabil etter bestemmelsen i domstolloven §108.
Heller ikke Emilia Mikkelsons subsidiære anførsel om at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet, kan føre frem. Det er ikke noe krav om at hvert enkelt bevis som påberopes i en slik sak, skal drøftes eksplisitt i premissene. Lagmannsrettens begrunnelse er etter utvalgets mening tilstrekkelig.
Hovedkjæremålet blir etter dette å forkaste.
I hovedkjæremålet tilkjennes Oslo kommune kr 1 000 i saksomkostninger. Emilia Mikkelson, som har vært selvprosederende, tilkjennes ikke saksomkostninger i anledning motkjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I hovedkjæremålet:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Emilia Mikkelson til Oslo kommune 1 000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I motkjæremålet:
1. Motkjæremålet avvises.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.