HR-1997-24-K - Rt-1997-120
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00024-K - Rt-1997-120 (30-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00024 K |
| Parter: | A (advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot B. |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Straffeprosessloven (1981) §435, Straffeloven (1902) §227, §228 |
Oslo byrett avsa 12. april 1996 dom der A ble dømt for overtredelse av straffelovens §227, §228 m v. A ble også dømt til å betale oppreisning til B med kr 100 000.
Dommen ble forkynt for A 4 mai 1996 og påanket av ham ved ankeerklæring den 15 mai 1996. Støtteerklæring ble 15 mai gitt av forsvareren, advokat Hans Stenberg-Nilsen. Anken gjaldt saksbehandlingen, bevisbedømmelsen, lovanvendelsen og straffutmålingen, samt oppreisningen og saksomkostningene. Vedrørende oppreisningsspørsmålet heter det i støtteskrivet:
"A påanker også dommen vedr. oppreisning på kr. 100.000,- til B. Dette beløp er for høyt og må eventuelt i sin helhet bortfalle dersom A blir frifunnet.
A tar forbehold om å fremsette særskilt sivilrettslig anke vedr. oppreisningsbeløpets størrelse."
Ved beslutning av Borgarting lagmannsrett av 9 juli 1996 ble anken henvist til behandling hva angår straffutmålingen. For øvrig ble den nektet fremmet.
Etter at A begjærte henvisningsavgjørelsen omgjort for så vidt angikk saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og lovanvendelsen, fattet Borgarting lagmannsrett den 21 august 1996 ny beslutning, der begjæringen om omgjøring ikke ble tatt til følge.
I påtegning av 3 oktober 1996 fra Oslo Statsadvokatembeter til politimesteren i Oslo, vises til at dommen ikke var påanket vedrørende oppreisningen og det ble bedt om at fornærmede ble underrettet og at oppreisningen ble sendt til fullbyrdelse.
A har ved ankeerklæring av 10 oktober 1996 påanket byrettens dom hva angår oppreisningsavgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, jf straffeprosesslovens §435, samtidig som han begjærte prosessuell oppreisning for mulig oversittelse av ankefristen for sivil anke.
Lagmannsretten avsa 3 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreisning mot oversittelse av ankefristen avvises.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til B kr. 1.500,- kronerettusenfemhundre innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det må bero på feil lovanvendelse når lagmannsretten legger til grunn at den opprinnelige ankefrists utløp den 4 juli 1996 er utgangspunktet for beregningen av enmånedsfristen i domstollovens §154 første ledd. For at fristen skal begynne å løpe, må parten (eller lovlig stedfortreder eller prosessfullmektig) for det første være klar over at fristen er oversittet. Det skyldes en inkurie (forglem- melse) at det ikke ble anket i form av sivil anke innen den ordinære ankefrist, idet det allerede var anket over det borgerlige rettskrav i for- bindelse med straffesakanken. Man ble således ikke klar over at fristen var utløpt før politiet ved påtegning av 3 oktober 1996 påpekte at det borgerlige rettskrav var rettskraftig avgjort.
Lagmannsretten har tatt stilling til oppreisningsspørsmålet, og det anmodes også om at kjæremålsutvalget tar stilling til spørsmålet. I den forbindelse er det anført at det ble anket også over det borgerlige retts- krav i straffesaksanken. Slik anken er utformet, måtte det være klart for den annen part at han ikke aksepterte byrettens avgjørelse. Han har en rimelig grunn til å få prøvet oppreisningsspørsmålet for en høyere instans hensett blant annet til beløpets størrelse og den bakgrunn som var årsaken til de handlinger som var årsaken til kravet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Det gis oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
B, som er enig med lagmannsretten i at fristen for å begjære oppreisning er oversittet og at oppreisning eventuelt ikke bør gis, har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet forkastes.
Subsidiært: Vilkårene for oppreisning foreligger ikke,
I begge tilfeller: B tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i kjæremåls- saken, bemerker:
Lagmannsretten har avvist oppreisningsbegjæringen på det grunnlag at en-månedsfristen i domstollovens §154 er oversittet. Etter lagmannsrettens mening begynte denne fristen sitt løp 4 juli 1996, da den sivilrettslige ankefrist for byrettens oppreisningsavgjørelse utløp. Lagmannsretten har sett det slik at det da ble "anledning" for A til å fremsette begjæringen om oppreisning.
Dette er kjæremålsutvalget ikke enig i. A's prosessfullmektig har opplyst, og utvalget må legge til grunn, at han og parten først som følge av statsadvokatens påtegning 3 oktober 1996 ble oppmerksom på at ankefristen var utløpt. Etter utvalgets oppfatning ble det først da anledning til å fremsette begjæringen, og dette skjedde som nevnt i forbindelse med hans ankeerklæring 10 oktober 1996.
Derimot finner kjæremålsutvalget at vilkårene i domstollovens §153 for å gi opp reisning ikke er oppfylt. Om dette uttaler lagmannsretten i kjennelsen:
"Med det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene for oppreisning etter domstolsloven §153 foreligger. Lagmannsretten vil dog bemerke at fristoversittelsen i denne sak må sies å kunne legges A eller hans prosessfullmektig til last. Det var derfra alt i skriv av 15 mai 1996 varslet om særskilt sivilrettslig anke. At dette ikke ble fulgt opp skyldes utelukkende forhold på den side. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger særlige omstendigheter som skulle tilsi oppreisning. Den lange tid som gikk før oppreisningsbegjæring ble fremsatt, må tillegges vekt i en slik sammenheng."
Utvalget er enig i lagmannsrettens vurdering på dette punkt og finner at oppreisning ikke kan gis.
Anken skulle imidlertid da vært avvist. Utvalget utformer derfor ny slutning.
Kjæremålsmotparten tilkjennes kr 750 til dekning av saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.