HR-1997-240-K - Rt-1997-763


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-04-30
Publisert: HR-1997-00240-K - Rt-1997-763 (204-97)
Stikkord: Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang: Borgarting Lagmannsrett LB-1997-00274 - Høyesterett HR-1997-00240 K, jnr 140/1997
Parter: Frank Wassdahl (advokat Sverre O Simonsen) mot Kjell Chr Ulrichsen (advokat Arne Os)
Forfatter: Skåre, Dolva, Gussgard
Lovhenvisninger: Husleieloven (1939), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, §4-18, Tvistemålsloven (1915) §401, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)


Kjæremålet gjelder fravikelse av fast eiendom.

Oslo namsrett avsa 6 desember 1996 kjennelse med slik slutning:

"1. Frank Wassdahl fraviker leilighet i Xgt. 22, 12. etage i Oslo.

2. Frank Wassdahl betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse kr 2000,- -kronertotusen00/100- i sakskostnader til Kjell Chr. Ulrichsen."

Etter kjæremål avsa Borgarting lagmannsrett 7 mars 1997 kjennelse med slik slutning:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Frank Wassdahl innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 5 000 - femtusen - kroner til Kjell Christian Ulrichsen."

Frank Wassdahl har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det er feil ved lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.

Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at eventuelt mislighold etter at varsel er sendt i overensstemmelse med tvangsfullbyrdelsesloven §4-18, skal tas hensyn til ved avgjørelsen av om det foreligger forhold som gjør det åpenbart at utleieren hadde adgang til å heve leiekontrakten uten oppsigelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd (d). Det var videre en feil ikke å ta hensyn til den tvil som gjelder størrelsen på månedlig leie mv, ved bedømmelsen av om det var grunnlag for hevning etter §13-2 tredje ledd (d). Det var også uriktig å legge til grunn opplysninger fra Ulrichsens prosesskrift av 3 mars 1997 som Wassdahl ikke hadde fått anledning til å kommentere. Særlig gjelder dette den avgjørende opplysning om når leieforholdet startet. Lagmannsretten har ikke vurdert de forhold som taler for at leieforholdet kan anses startet først 1 februar 1995. Skyldig leie 2 oktober 1996, da Ulrichsen hevet leieavtalen, var bare 20 000 kroner, når leien forfalt den 13ende i hver måned.

Wassdahl har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Oslo namsretts kjennelse av 6. desember 1996 og Borgarting lagmannsretts kjennelse av 7. mars 1997 oppheves.

2. Kjell Chr. Ulrichsen dømmes til å betale sakens omkostninger for samtlige retter til Frank Wassdahl.

Subsidiært:

1. Borgartings kjennelse av 7. mars 1997 oppheves og saken henvises til fornyet behandling.

2. Kjell Chr. Ulrichsen dømmes til å betale sakens omkostninger til Frank Wassdahl."

Kjell Chr Ulrichsen har tatt til motmæle og anført at det skal tas hensyn til misligholdte terminer etter at påkrav er sendt. Det er vist til Falkanger, Flock og Waalers kommentarutgave til tvangsfullbyrdelsesloven, 2. utgave 1995 736-37 og Rt-1995-763. Leieforholdet startet i september 1994. Det forelå derfor vesentlig mislighold pr oktober 1996. Misligholdet hadde da andradd til 140 000 kroner, som svarer til leie for 7 måneder. Forøvrig ble Wassdahl slått personlig konkurs 9 september 1996.

Ulrichsen har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Frank Wassdahl dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2000,-.?

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i saken er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 første ledd.

Wassdahl gjør gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens avgjørelse er tatt uten at han fikk anledning til å uttale seg om motpartens prosesskrift av 3 mars 1997. Utvalget er enig i dette, jf tvistemålsloven §401, men tar ikke standpunkt til om feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Kjennelsen må i alle tilfelle bli å oppheve på grunn av uriktig lovtolking.

Grunnlaget for kravet om fravikelse av leiligheten er heving av leieavtalen ved brev av 2 oktober 1996, der det ble angitt at husleie ikke var betalt for desember 1995 og månedene mai - oktober 1996, og at skyldig husleie utgjorde samlet kr 140 000.

Utvalget forstår lagmannsrettens kjennelse slik at drøftelsen knyttes til tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav d.

Det er omstridt mellom partene når leieforholdet startet. Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:

"Uansett om leieforholdet begynte den 1 september 1994, som Ulrichsen hevder, eller 1 februar 1995, som Wassdahl hevder, er forholdet at det i alle fall pr 1 februar 1997 er innbetalt minimum kr 120 000 for lite i husleie.

Lagmannsretten finner etter dette at namsretten med rette har funnet at det foreligger slik manglende leieinnbetaling som innebærer et vesentlig mislighold av leieavtalen, noe som gjør at kjæremotparten har adgang til å heve leieavtalen, med den følge at saksøkte må fravike den aktuelle leilighet."

Heving av leieforhold etter husleieloven er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd (d) "når det foreligger forhold som gjør det åpenbart at utleieren hadde adgang til å heve leiekontrakten uten oppsigelse". Utgangspunktet må være at skriftlig varsel etter tvangsloven §4-18 ikke skal skje før det foreligger et åpenbart mislighold som gir grunnlag for krav om fravikelse, jf Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven, 1995, bind II side 744. Som det fremgår der, blir det da situasjonen på påkravstidspunktet som i utgangspunktet må være avgjørende for rettens vurdering.

Mislighold i tiden fra varselet ble sendt til begjæringen om fravikelse sendes retten, kan etter utvalgets mening trekkes inn i vurderingen, men ikke mislighold etter dette tidspunkt.

I denne saken ble begjæring om utkastelse sendt 11 november 1996. Grunnlaget for lagmannsrettens vurdering av om tvangsgrunnlag foreligger, er ubetalt husleie pr 1 februar 1997. Det foreligger en uriktig lovtolking fra lagmannsrettens side, og kjennelsen må bli å oppheve.

Den kjærende part har krevet saksomkostninger for alle retter. Kjæremålsutvalget finner at omkostningsspørsmålet bør utsettes til endelig avgjørelse av saken.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken.