HR-1997-248-S - Rt-1997-983
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-30 |
| Publisert: | HR-1997-00248-S - Rt-1997-983 (264-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremål, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00248 S, jnr 241/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Aarbakke, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §343, §385, §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1951, som er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd, ble ved Halden forhørsretts kjennelse av 18 april 1997 varetektsfengslet frem til 16 mai 1997 med brev- og besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 og 3. Den 15 mai 1997 begjærte politiet fengslingsfristen forlenget med et tidsrom av fire uker. Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 16 mai 1997 ble A besluttet løslatt.
Politiet påkjærte kjennelsen i rettsmøtet. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Politiet innga støtteskriv av 19 mai 1997. Borgarting lagmannsrett avsa 20 mai 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1951, kan holdes varetektsfengslet med brev- og besøksforbud inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over torsdag 12 juni 1997 kl 1400."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført å foreligge saksbehandlingsfeil ved lagmannsretten. Forsvareren mottok politiets bemerkninger til kjæremålet pr telefaks 20 mai 1997. Hun kontaktet da lagmannsrettens kontor og spurte om saken ville bli behandlet samme dag. Hun fikk opplyst at dette ikke ville skje fordi saken ennå ikke var mottatt i lagmannsretten. Hun opplyste at hun ville sende bemerkninger i løpet av dagen, og bemerkningene ble oversendt pr telefaks samme dag. Telefaksen ble mottatt i lagmannsretten etter at fengslingskjennelsen ble avsagt. Lagmannsretten har i brev av 21 mai 1997 bemerket at det ikke fremkom noe i nevnte merknader som gir grunnlag til å vurdere omgjøring av kjennelsen. At en lagdommer i ettertid har vurdert merknadene på denne måten etter at standpunkt var tatt er en saksbehandlingsfeil. Det kan ikke sees bort fra at en samlet lagmannsrett ville ha vurdert spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling på annen måte dersom avgjørelsen hadde blitt fattet etter at også bemerkningene fra denne side var blitt vurdert.
Når det gjelder fengslingsspørsmålet er det særlig vist til at mistanken ikke kan sies å være særlig sterk, at han sultestreiker og datterens situasjon. Fortsatt varetektsfengsel vil innebære et svært uforholdsmessig inngrep.
Det er lagt ned slik påstand:
"A, født xx.xx.1951, løslates."
Politiet, som antar at det ikke er begått saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning, har påstått kjæremålet forkastet.
Lagmannsretten har i oversendelsen av 26 mai 1997 opplyst at ingen av kontorfunksjonærene som arbeider med kjæremålssaker kan erindre en slik telefonsamtale som advokaten viser til. Dersom en slik samtale var kommet, tilsier vanlige kontorrutiner at dette vil bli nedtegnet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål. Utvalget har da begrenset kompetanse, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og det er et spørsmål utvalget kan prøve.
Utvalget legger til grunn forsvarerens opplysning om at hun ringte lagmannsrettens kontor den 20 mai og fikk opplyst at politiets kjæremål over forhørsrettens kjennelse ikke ville bli behandlet denne dag. Hun opplyste at hun ville sende sine bemerkninger i løpet av dagen, og gjorde det pr telefaks. Før disse kom inn, hadde lagmannsretten allerede tatt kjæremålet til følge. Dette var i utgangspunktet en saksbehandlingsfeil. Utvalgets flertall - dommerne Hellesylt og Aarbakke - antar slik saken ligger an at feilen ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsen, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd sammenholdt med §343. Flertallet tilføyer at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at den dommer som fant at det som var anført fra forsvarerens side ikke ga grunn for å vurdere omgjøring, ikke forela spørsmålet for den samlede rett.
Mindretallet - dommer Tjomsland - finner at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves på grunn av den foreliggende saksbehandlingsfeil. Etter mindretallets syn bør det - særlig i saker som dette - vises stor forsiktighet med å opprettholde en kjennelse når kravet til kontradiksjon ikke er oppfylt fordi lagmannsretten ved en feil ikke har avventet forsvarerens uttalelse. De bemerkninger til politiets kjæremål som forsvareren innga til lagmannsretten, inneholder en forholdsvis grundig argumentasjon i tilknytning til fengslingsvilkårene. Det er likevel meget mulig at det som der ble anført, ikke ville medført at lagmannsretten hadde kommet til et annet resultat. Etter mindretallets mening er det imidlertid - hensett til utvalgets begrensede kompetanse - ikke riktig å gå særlig dypt inn i en slik sannsynlighetsvurdering ved behandlingen av et videre kjæremål.
Dersom man først finner at det foreligger en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, kan den uttalelse som er avgitt av én av dommerne i saken om at det ikke er grunnlag for å omgjøre lagmannrettens kjennelse ikke få noen betydning.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.