HR-1997-25-S - Rt-1997-92
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-16 |
| Publisert: | HR-1997-00025-S - Rt-1997-92 (18-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Avkreftelse av mistanken |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00025 S, jnr 511/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §241, Straffeloven (1902) §227, §228, §390a, §388 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling ved kjæremål.
A er 12 november 1996 siktet for overtredelser av blant annet straffeloven §127, §227, §228 og §390a. Siktelsen er dels utvidet og dels innskrenket i forhold til tidligere siktelser av 21 august, 5 og 31 oktober 1996.
A begjærte 5 september og 8 oktober 1996 foretatt rettslig avhør av en rekke personer for å få avkreftet mistanken, jf straffeprosessloven §241.
Bergen forhørsrett traffødt xx.xx.1996 denne beslutning (feilaktig betegnet kjennelse):
"Begjæringen tas ikke til følge."
A påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett som 25 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling forsåvidt angår post III a i siktelsen av 12 november 1996, et forhold som også var tatt med i de tidligere siktelser. Denne del av siktelsen gjelder overtredelse av straffeloven §227 første ledd ved at siktede flere ganger i tidsrommet fra sommeren 1994 til sommeren 1996 skal ha fremsatt trusler overfor B. Siktede har blant annet anført at de bevis lagmannsretten viser til, ikke er egnet til å gi mistanke om at truslene har vart så lenge, og at rettslig avhør av B vil være egnet til å redusere omfanget av mistanken hva angår tidsforløpet. Det er anført at lagmannsretten ikke har satt seg tilstrekkelig grundig inn i sakens dokumenter.
I et senere prosesskrift er kjæremålet også utvidet til å gjelde lagmannsrettens lovtolking av straffeprosessloven, som hevdes å være feilaktig.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
I kjæremålserklæringen gjøres gjeldende at lagmannsretten har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil ved at retten "ikke har lest sakens dokumenter" før den avsa sin kjennelse. Utvalget vil til dette kort bemerke at det ikke er holdepunkter for en slik påstand.
Anførselen vedrørende lovtolkingen gjelder lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven §241. Det gjøres her gjeldende at lagmannsretten har forstått bestemmelsen dit hen at rettergangsskritt bare kan besluttes til fullstendig avkreftelse av mistanke, mens det må være tilstrekkelig at mistanken svekkes. Til dette bemerker utvalget at lagmannsretten i sin kjennelse direkte gir uttrykk for at det i begrepet "avkrefter mistanken", vil ligge såvel reduksjon som en fullstendig fjernelse av mistanken, og at lagmannsretten i kjennelsen konkluderer med at de begjærte rettergangsskritt er "uegnet til å avkrefte eller svekke mistanken mot siktede". Kjæremålet fremstår følgelig som grunnløst på dette punkt.
Det som for øvrig gjøres gjeldende i kjæremålserklæringen, knytter seg til lagmannsrettens konkrete anvendelse av §241 og ligger dermed utenfor det som utvalget kan prøve.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.