HR-1997-26-S - Rt-1997-98
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-17 |
| Publisert: | HR-1997-00026-S - Rt-1997-98 (20-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1996-01534 - Høyesterett HR-1997-00026 S, jnr 14/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §229, §258, §260, Tolloven (1966) §61, §157, §174, §184, §185, §240, §388, §4, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985) |
A, født xx.xx.1966, er av statsadvokaten i Agder den 24 juli 1996 og 20 november 1996 tiltalt for overtredelser av blant annet straffeloven §257, jf §258, straffeloven §229 1. straffalternativ, straffeloven §260 første og tredje ledd og tolloven §61. Ved Arendal politikammers begjæring av 3 desember 1996 ble han begjært varetektsfengslet for 12 uker. Han sonet da en dom og skulle prøveløslates den 9 desember 1996. Nedenes forhørsrett avsa 6 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966, tillates med hjemmel i straffeprosessloven §184, §185, §171 nr 3, §174, første ledd samt §240 holdt i varetekt inntil annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover fredag 7. februar 1997 kl. 1600."
Videre avsa forhørsretten den 11 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"Det kan tas blodprøve av A, født xx.xx.1966."
Etter kjæremål fra A avsa Agder lagmannsrett 17 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han synes at lagmannsrettens behandling er slett og lite utfyllende, og sender med støtteskrivet som forsvareren skrev til lagmannsretten.
Forsvareren har inngitt eget støtteskriv til kjæremålet. For kjæremålsutvalget gjøres det i tillegg gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er så lite fyldestgjørende begrunnet at det ikke er mulig "å oppfatte at lagmannsretten har foretatt en tilfredsstillende saksbehandling og vurdering". Lovtolkingen i forbindelse med siktedes påstand om at fortsatt varetektsfengsling er i strid med såvel straffeprosessloven regler, som med EMK artikkel 5 nr 3, har vært uriktig og for snever.
Det kan ikke ses at lagmannsretten verken har drøftet eller fattet avgjørelse i anledning samtidig kjæremål over forhørsrettens avgjørelse av 11 desember 1996.
Det er i begge saker lagt ned slik påstand:
"1. Nedenes Forhørsretts kjennelse (blodprøve) i sin sak nr. 96-00756 F oppheves, og event. hjemvises for ny behandling.
2. Agder lagmannsretts kjennelse i sin sak nr. LA-1996-01534 M oppheves og hjemvises for ny behandling."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten og lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven, jf Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr 3, jf straffeprosessloven §4. Dette kan prøves av utvalget, jf §388 nr 2 og nr 3.
Lagmannsretten har i kjennelsen 17 desember 1996 behandlet Nedenes forhørsretts kjennelse 6 desember 1996 (sak nr 96-00740 F) om fortsatt varetektsfengsling. Forhørsrettens kjennelse 11 desember 1996 (sak nr 9600756 F), hvor blodprøve ble tillatt tatt etter straffeprosessloven §157, er ikke omtalt. Forsvarerens støtteskriv 15 desember 1996 til lagmannsretten gjelder begge saker, og forhørsrettens kjennelse om blodprøvetaking ble begjært opphevet.
Lagmannsretten har i spørsmålet om varetektsfengsling (forhørsrettens sak nr 96-00740 F) tiltrådt forhørsrettens begrunnelse og tilføyde at fortsatt varetektsfengsling frem til 7 februar 1997 ikke finnes å være i strid med EMK artikkel 5 nr 3. Siktede hadde for forhørsretten godtatt at det forelå skjellig grunn til mistanke. Forhørsretten uttalte om gjentakelsesfaren:
"Retten finner at det foreligger slik gjentakelsesfare at det gir grunnlag for varetektsfengseling, jfr. straffeprosessloven §171 nr. 3. Det vises til de opplysninger som kommer frem i påtegningen og i straffeutskriften. Tiltalte er straffedømt 9 ganger. Soning av fengselsstraff har ikke tidligere avholdt ham fra å begå ny kriminalitet.
Retten kan ikke se at hans situasjon i dag er så endret at det ikke fortsatt foreligger en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at han vil begå nye straffbare forhold dersom han nå løslates. Retten finner det påkrevd med varetektsfengsling for å hindre at han påny begår nye straffbare forhold."
Varetektsfengsling på grunn av gjentakelsesfaren kan bare skje når det antas påkrevd for å hindre at siktede begår en ny straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Det kreves en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå lovbrudd om han ikke varetektsfengsles, og tidligere domfellelse behøver ikke i seg selv å være nok til å konstatere tilbakefallsfare, jf Rt-1993-905. Forhørsretten med tilslutning av lagmannsretten har vist til politiets påtegning og straffeutskriften. Dette viser at siktede etter hver ferdigsonet dom nokså umiddelbart fortsatte sin kriminelle aktivitet - senest etter Larvik byretts dom 12 desember 1995 og før soning ble påbegynt 30 april 1996. Det ble tatt ut tiltale 24 juli og tilleggstiltale 30 november for disse forhold. Utvalget finner lagmannsrettens begrunnelse sett i sammenheng med forhørsrettens begrunnelse tilstrekkelig.
Kjæremålet over lagmannsrettens lovtolkning gjelder at lagmannsretten "uriktig - og for snevert - tolket siktedes påstand om at fortsatt varetektsfengsling er i strid med såvel straffeprosessloven regler, som i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 nr 3". Utvalget forstår dette slik at lagmannsretten hevdes å ha tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 jf EMK artikkel 5 nr 3 uriktig.
Forhørsretten og lagmannsretten har lagt til grunn at det må foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffbare forhold dersom han ble løslatt, jf Rt-1993-905. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig rettsoppfatning.
Anførselen om at fortsatt varetektsfengsel er i strid med EMK artikkel 5 nr 3 er ikke nærmere begrunnet. Bestemmelsen ble ikke påberopt for forhørsretten og lagmannsretten. Det følger av den norske oversettelse av bestemmelsen at den som fengsles skal ha rett til å få sin sak pådømt " innen rimelig tid eller til løslatelse under saksforberedelsen". Norske domstoler må anvende bestemmelsen om varetektsfengsling slik at det ikke treffes avgjørelser i strid med dette påbudet, jf også straffeprosessloven §4. Siktede har blitt varetektsfengslet to ganger under soning - siste gang i forbindelse med prøveløslatelse for et tidsrom av 9 uker fram til hovedforhandling. Skjellig grunn til mistanke om de forhold som er beskrevet i tilleggstiltalebeslutning 30 november 1996 førte til varetekt fra 16 september til 28 oktober 1996, hvoretter han påny ble overført til soning av dom 12 desember 1995 fram til ny varetekt ble besluttet 6 desember 1996. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av EMK artikkel 5 nr 3, jf Rt-1993-112.
Når det gjelder det videre kjæremål i tilknytning til forhørsrettens kjennelse om blodprøve av 11 desember 1996, bemerker utvalget at lagmannsretten i sin kjennelse av 17 desember 1996 ikke har behandlet denne forhørsrettskjennelsen. I tilfelle det foreligger rettidig kjæremål fra siktede, forutsetter utvalget at dette blir gjort snarest.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet vedrørende varetektsfengsling må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.