HR-1997-263-K - Rt-1997-899
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-09 |
| Publisert: | HR-1997-00263-K - Rt-1997-899 (227-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Sikkerhetsstillelse, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1997-00244 K, Høyesterett HR-1997-00263 K, jnr 151/1997 |
| Parter: | Thor K Tjøntveit (advokat Jan Heftye Blehr) mot Kristiansand kommune Bjørn Hübert Senum, Sigurd Mjaaland, Mjaalands Revisjon AS (advokat Bjørn Hübert Senum) |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §182, §153, §404 |
Ved stevning 24 mai 1996 til Kristiansand byrett reiste Thor K Tjøntveit sak med blant annet krav om erstatning. Saksøkt er Kristiansand kommune, Bjørn Hübert Senum, Sigurd Mjaaland og Mjaaland Revisjon AS.
Under saksforberedelsen avsa Kristiansand byrett 1 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"Som sikkerhet for saksomkostninger som Thor K. Tjøntveit måtte bli pålagt å erstatte de saksøkte i sak nr. 96-878 A/01 ved Kristiansand byrett, må Thor K. Tjøntveit stille bankgaranti ved en norsk bank for kr 100.000 - etthundretusen - kroner.
Garantien må være Kristiansand byrett i hende innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Tjøntveit påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som ved kjennelse 30 oktober 1996 stadfestet byrettens kjennelse. Tjøntveits videre kjæremål ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19 desember 1996. Kjæremålsutvalgets kjennelse ble forkynt for Tjøntveit 7 januar 1997. Fristen for garantistillelse ble dermed regnet ut fra forkynning av kjæremålsutvalgets kjennelse, 21 januar 1997.
Kristiansand byrett meddelte på forespørsel fra Tjøntveit, at kontant deponering av beløpet også kunne aksepteres. 20 januar 1997 mottok Kristiansand byrett en sjekk på US dollar 16 000 fra Tjøntveit. Byretten fant at dette ikke tilfredsstilte kravet som var satt til sikkerhet og avsa 24 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 96-878 A/01 avvises.
2. Thor K. Tjøntveit dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale saksomkostninger til Kristiansand kommune, Bjørn Hubert Senum, Sigurd Mjaaland og Mjaaland Revisjon AS med kr 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av 12% renter p.a. fra oppfyllelsestidspunktet."
Tjøntveit påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett og begjærte samtidig oppreisning for fristoversittelse. Agder lagmannsrett avsa 3 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Oppreisning for oversittelse av fristen for sikkerhetsstillelse gis ikke.
3. Thor K. Tjøntveit plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale til Kristiansand kommune, Bjørn Hübert Senum, advokatfirmaet/ -fellesskapet Bjørn Hübert Senum, Sigurd Mjaaland og Mjaaland Revisjon AS - alle ved advokat Bjørn Hübert Senum - 1000 - ettusen kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."
Tjøntveit har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §182 og domstolloven §153 er feilaktig.
Agder lagmannsrett har funnet ikke å kunne likestille en utstedt sjekk, som senere viste seg å bli innfridd, med innbetaling av kontanter eller en bankgaranti. Sett hen til tvistemålsloven §182, må dette være en gal fortolkning av loven.
Tvistemålsloven §182 tar sikte på å sikre at saksøkte skal få dekket eventuelle saksomkostninger som han måtte bli tilkjent. Det er kommende, ikke allerede påløpte utgifter sikkerheten skal dekke. I denne relasjon er en sjekk å likestille med kontanter eller en utstedt bankgaranti. Også en bankgaranti kan inneholde mangler som gjør at den utstedende bank vil nekte å honorere den.
Tvistemålsloven §182 må også tolkes i lys av den presisjon som retten uttaler seg med overfor partene når den åpner for å fravike sitt opprinnelige krav. Dersom byretten anså en sjekk som uakseptabelt betalingsmiddel til erstatning for bankgarantien, måtte dette vært presisert.
Subsidiært gjøres det gjeldende at oppreisning burde vært gitt. Tjøntveit var av den oppfatning at sikkerheten var stillet i tide. Det må åpenbart bero på en misforståelse, som Tjøntveit ikke kan lastes for, at beløpet ikke ble overført pr SWIFT, noe som kun ville tatt noen timer. Dersom Kristiansand byrett hadde varslet ham 20 januar 1997 om at sjekken ikke innebar en en korrekt sikkerhetsstillelse, kunne misforståelsen vært reparert innen fristens utløp. Pengene var tilgjengelige på konto.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kristiansand byretts kjennelse av 24.01.97 i sak nr. 96-878 A/01 oppheves.
2. Subsidiært: Thor K. Tjøntveit gis oppreisning for fristen i tvistemålsloven §182 for å stille sikkerhet for saksomkostninger i nærværende sak.
3. Thor K. Tjøntveit tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremålsmotpartene anfører at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Det er rettskraftig avgjort at sikkerhet skulle stilles i form av en bankgaranti, og slik sikkerhet er ikke stillet innen fristen. Det kan ikke sees at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovforståelse når retten er kommet til at rettidig sikkerhet ikke er stillet. Den utenlandske sjekken er først innfridd av trassatbanken etter fristens utløp.
Når det gjelder spørsmålet om oppreisning, bemerkes at Tjøntveit har hatt god tid til å gjøre de nødvendige forberedelser med sikte på å få stillet en bankgaranti gjennom en norsk bank. Byrettens kjennelse om sikkerhetsstillelse forelå allerede 1 oktober 1996. Det foreligger således ikke grunnlag for å ta kjæremålet til følge.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Thor K. Tjøntveit pålegges innen 14 dager å betale til kjæremålsmotpartene saksomkostnigner for Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidpunktet. "
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
For så vidt angår spørsmålet om avvisning, foreligger det et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse som er avsagt etter kjæremål. Ulvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er på dette punkt angitt å gjelde tolkingen av tvistemålsloven §182.
Det følger av tvistemålsloven §182 at saksøkeren i de tilfelle som omfattes av bestemmelsen, skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter ved kjennelse. Byretten, med tilslutning av lagmannsretten, har lagt til grunn at saksøkeren ikke har stillet slik sikkerhet som ble krevet innen den frist som ble fastsatt. Utvalget kan etter dette ikke se at avvisningen bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §182.
Spørsmålet om oppreisning etter domstolen §153 ble avgjort av lagmannsretten i første instans. Utvalget har derfor for dette spørsmåls vedkommende full kompetanse.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at oversittelsen av fristen for sikkerhetsstillelse kan legges den kjærende part til last. Det må da foreligge særlige omstendigheter for at oppreisning gis. Utvalget er enig med lagmannsretten i at vilkårene for å gi oppreisning i dette tilfelle ikke er oppfylt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotpart har krevet saksomkostninger med 1 000 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Thor K Tjøntveit til Kristiansand kommune, Bjørn Hübert Senum, Sigurd Mjaaland og Mjaalands Revisjon AS i fellesskap 1 000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.