HR-1997-271-S - Rt-1997-1145
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-19 |
| Publisert: | HR-1997-00271-S - Rt-1997-1145 (290-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00271 S, jnr 221/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §392, Telegrafloven (1899) §1, §6, Straffeloven (1902) §260, §267, §62, §63, §64, Domstolloven (1915) §108, EMK (1999), EMK (1999), Våpenloven (1961) §33, §8, §13 |
Borgarting lagmannsrett avsa 6 oktober 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §268, annet ledd jfr. §267 og §260, første og tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §62, og våpenloven §33 jfr. §8 og telegrafloven §6, jfr §1 nr. 1 B sammenholdt med straffeloven §63, annet ledd, alt sammenholdt med §64, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 142 - etthundreogførtito - dager for utholdt varetektsarrest.
2. A dømmes til å betale erstatning til Sparebanken NOR med 72253,- - toogsyttitusentohundreogfemtitre - kroner innen en frist på 14 - fjorten - dager.
3. Til fordel for statskassen inndras en avsaget hagle med ammunisjon, en Browning pistol modell 1922 med ammunisjon, en båt Vantage m/motor Eivinrude B 1075845, en politiscanner, 2 finlandshetter, samt vanter og en skrutrekker.
4. A dømmes til å betale saksomkostninger til statskassen med 15.000 - femtentusen - kroner."
Den 9 desember 1996 fremsatte A en begjæring til Borgarting lagmannsrett om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom når det gjaldt domfellelsen for tre bankran med tilhørende tre bilbrukstyverier. Det ble begjært gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd. Det ble vist til en rekke omstendigheter som også var opplyst ved behandlingen av straffesaken i lagmannsretten for at dommen er tvilsom, og dessuten til en løgndetektortest utført av professor dr philos Sven Svebak den 7 november 1996 som konkluderer med at det er svært sannsynlig at A er troverdig når han har avvist at han har hatt noen befatning med disse forhold.
Oslo statsadvokatembeter har i påtegning av 22 januar 1997 påstått begjæringen forkastet.
Lagmannsretten avsa 15 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptagelse av straffesak mot A, født xx.xx.1967, avgjort ved Borgarting lagmannsretts dom av 6 oktober 1995, forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmann Georg Lund, som deltok ved behandlingen av begjæringen om gjenopptakelse, er inhabil, jf domstolloven §108. Georg Lund var lagmann i straffesak mot den kjærende part hvor han blant annet ble domfelt for et erkjent grovt ran, jf Eidsivating lagmannsretts dom av 26 oktober 1994. Før denne saken ble behandlet var han siktet for de ran han nå begjærer gjenopptatt, og saken ble begjært utsatt i medhold av straffeprosessloven §13. Dette ble ikke etterkommet.
Forsvarerens støtteskriv til gjenopptakelsesbegjæringen til lagmannsretten inneholder anførsler knyttet til de enkelte forhold som domfellelsen gjelder. Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har foretatt en vurdering av bevisene i forhold til hver enkelt tiltalepost som er begjært gjenopptatt. Det gjør det vanskelig å vurdere lagmannsrettens konkrete bedømmelse av om det foreligger slike forhold som gjør at domfellelsen er tvilsom.
Når det gjelder bevisvurderingen, har forsvareren vist til det som er anført for lagmannsretten. Etter en konkret vurdering av bevisene i saken, finnes det ikke holdepunkter for at domfellelsen er riktig, noe som igjen må medføre at den er tvilsom.
Når det gjelder polygraftesten ble denne bestilt før Høyesteretts avgjørelse i Rt-1996-1114 forelå. Utviklingen går i retning av stadig nye bevis hvor det ikke er gitt retningslinjer for bruken. I saken er det blant annet fremlagt høydeanalayser og stemmeprøver som det verken er gitt retningslinjer eller lovhjemmel for. Dette er analyser som er iverksatt av påtalemyndigheten og som i realiteten vil være bevis av betydning om han hadde nektet å delta. Det innebærer en vesentlig forskyvning av styrkeforholdet når nye bevis som påtalemyndigheten ønsker å bruke, blir brukt i hans disfavør, mens det eneste bevis han har kontroll over blir nektet brukt. Det er anført at kjennelsen i Rt-1996-1114 ikke innebærer at en slik test, når den er gjennomført, ikke kan brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptakelse, når også de øvrige forhold i saken tilsier at dommen er tvilsom. Ut i fra testen er det over 99 % sannsynlighet for at A ikke har begått de ranene han er domfelt for. Det vises til EMK art 6 hvoretter en domfelt har krav på en rettferdig behandling. Dette prinsippet blir brutt når dette beviset ikke kan begrunne gjenopptakelse.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 15.04.97 oppheves subsidiært:
2. Begjæring om gjenopptagelse tas til følge."
Oslo statsadvokatembeter har anført at lagmann Lund ikke er inhabil selv om han var rettens formann ved en tidligere sak mot A.
Prinsipalt tiltres lagmannsrettens begrunnelse om at en polygraftest ikke kan brukes ved begjæringer om gjenopptakelse. Subsidiært anføres at det dreier seg om en usikker og uprøvet metode i Norge, og at den ikke kan sies å utgjøre slike "særlige forhold" som skulle kunne tilsi at dommen er uriktig eller i seg selv innebære et tungtveiende hensyn som skulle tilsi at skyldspørsmålet blir prøvet på nytt. Grunnlaget for testen er klart mangelfullt. Lagrettens bekreftende svar under hovedforhandlingen var et resultat av en utførlig bevisførsel og dokumentasjon for hver enkelt tiltalepost. Forsvareren har kun funnet anledning til å trekke frem enkelte av disse i begjæringen om gjenopptakelse, og det er i forbindelse med dette ikke fremkommet noe nytt eller annet enn hva som ble fremført under hennes prosedyre i lagmannsretten.
Det er lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Kjæremålsutvalget finner at lagmann Lund ikke kan anses inhabil i gjenopptakelsessaken etter domstolloven §108 på det grunnlag at han var rettens formann i en annen tidligere straffesak mot A.
Anførselen om saksbehandlingsfeil på det grunnlag at lagmannsretten ikke har foretatt en vurdering av bevisene i forhold til den enkelte tiltalepost, har nær sammenheng med realiteten i saken, og utvalget vil derfor komme tilbake til denne anførsel.
Lagmannsretten har etter utvalgets mening tatt et riktig utgangspunkt når den har lagt til grunn at regelen i straffeprosessloven §392 annet ledd må praktiseres med varsomhet også etter den oppmyking som fant sted ved endringslov 11 juni 1993 nr 80. Vilkårene for gjenopptakelse er fortsatt strenge, se kjennelse i Rt-1994-426.
Gjenopptakelsesbegjæringen bygger på at skyldspørsmålet er uriktig avgjort. Dette er avgjort av lagretten, og det foreligger derfor ingen begrunnelse.
Vurderingen av gjenopptakelsesbegjæringen må skje på grunnlag av den samlede bevissituasjon. Lagmannsretten har fremhevet at bevisførsel fant sted over tre dager, det ble avhørt 23 vitner, hvorav 2 sakkyndig, og dessuten fremla en god del dokumentasjon, herunder videoopptak fra bankranene. Bortsett fra polygraftesten som ble utført 7 november 1996, og som vurderes særskilt nedenfor, må det forutsettes at de bevis som påberopes som grunnlag for gjenopptakelse, også ble påberopt under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Det er tale om et begrenset utvalg av det samlede bevismateriale. Utvalget er enig med lagmannsretten i at de påberopte bevis ikke skaper en slik tvil om dommens riktighet at det er grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.
Dette gjelder alle de tiltaleposter som er begjært gjenopptatt. Selv om gjenopptakelses- spørsmålet i utgangspunktet skal vurderes i forhold til den enkelte tiltalepost, er det etter utvalgets mening ingen saksbehandlingsfeil at det her er gitt en felles begrunnelse.
Når det gjelder den fremlagt polygraftest, må det etter Høyesteretts kjennelse i Rt-1996-1114 legges til grunn at en slik test ikke kan fremlegges som bevis i en straffesak. Fremleggelsesspørsmålet ble i nevnte kjennelse også vurdert i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 1 og nr 3. Etter utvalgets mening må det legges til grunn at en polygraftest heller ikke kan brukes som bevis i en gjenopptakelsessak, heller ikke i kombinasjon med andre bevis.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.