HR-1997-272-K - Rt-1997-908


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-05-09
Publisert: HR-1997-00272-K - Rt-1997-908 (231-97)
Stikkord: Sivilprosess, Saksomkostninger, Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang: Frostating Lagmannsrett LF-1996-00911 K, Høyesterett HR-1997-00272 K, jnr 70/1997
Parter: Birgit Brøttem Haagensli (advokat Daniel Lund) mot Bente Busklein (advokat Øyvind J Vang)
Forfatter: Aasland, Hellesylt, Aarbakke
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §173, Odelsloven (1974) §66, §69, §172, §179, §404, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §42, Skjønnsprosessloven (1917), §59, §70, Odelsloven (1974)


Kjæremålet gjelder saksomkostninger ved fravikelseskjennelse i odelsløsning, jf odelsloven §69 annet ledd jf §70.

Bente Busklein tok 3 oktober 1995 ut stevning for å løse på odel Birgit Brøttem Haagenslis eiendom gnr 159 bnr 4 og 8 i Trondheim. Haagensli motsatte seg ikke løsningskravet. Etter at odelstaksten var avhjemlet og Haagensli ble tilkjent saksomkostninger i forbindelse med denne, avsa Trondheim byrett 24 oktober 1996 fravikelseskjennelse, der det ble tatt standpunkt til blant annet datoene for Buskleins betaling av løsningssummen og Haagenslis fravikelse av eiendommen. Punkt 7 i kjennelsen lød:

"Birgit Brøttem Haagensli plikter innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen å betale kr 29000, - kronertjuenitusen - i saksomkostninger til Bente Busklein."

Birgit Brøttem Haagensli påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 14 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Birgit Brøttem Haagensli betaler til Bente Busklein saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Kjennelsen var avsagt under dissens, idet en lagdommer mente at omkostningsspørsmålet ved fravikelseskjennelsen måtte løses i favør av Haagensli.

Birgit Brøttem Haagensli har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av rettsreglene. Haagensli aksepterte løsningskravet i tilsvaret. Hun må få tilkjent saksomkostninger etter tvistemålsloven §173. Tvistemålsloven regler gjelder i henhold til odelsloven §59. Det kan ikke holdes mot henne at hun ikke aksepterte et forhandlingsutspill fra Busklein før stevningen, særlig i betraktning av utspillets form og den uoversiktlige odelsrettslige situasjon. Det er vist til de reglene om omkostningsansvaret som tidligere gjaldt etter skjønnsloven kapittel 3. Odelsløseren måtte dekke alle omkostningene så sant saksøkte ikke motsatte seg løsning. Det var ikke meningen å endre dette da reglene ble tatt inn i odelsloven i 1975. Haagensli har nedlagt slik påstand:

"1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 14.01.1997 oppheves.

2. Birgit B Haagensli tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med alminnelige morarenter fra oppfyllelsestidspunktet."

Bente Busklein har tatt til motmæle og anført at tvistemålsloven kap 13 skal anvendes, jf Rygg og Skarpnes' kommentarutgave til odelsloven, tredje utgave 1992 279. Haagensli avviste forslag om å finne en utenrettslig løsning. Tvistemålsloven §173 er da ikke anvendelig. Etter §172 har Haagensli tapt saken fullstendig. Busklein har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Birgit Brøttem Haagensli betaler til Bente Busklein saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1000,1997-05-09 ettusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset ved tvistemålsloven §404 første ledd, til i dette tilfelle å prøve lagmannsrettens tolking av lovforskrifter.

Lagmannsrettens flertall har funnet at tvistemålsloven §173 ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Flertallet har lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å rette bebreidelser mot Busklein for at hun reiste fravikelsessak mot Haagensli. Fravikelsessaken var på forhånd søkt løst utenrettslig, uten resultat. Flertallet har konkludert slik at når forsøket på å få i stand en utenrettslig løsning ikke førte frem, "... kan flertallet ikke se at Busklein hadde andre muligheter til å vinne frem enn gjennom søksmål. Lagmannsrettens flertall er etter dette enig i at tvistemålsloven §173 er uanvendelig."

Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten her har bygget på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §173 for så vidt angår fravikelsessaker etter odelsloven §69 flg.

Det er på det rene at saksomkostningsspørsmålet i slike saker skal avgjøres etter tvistemålsloven kap 13. Odelsloven §66 første ledd, som gir skjønnsloven - herunder dennes §42 - anvendelse, gjelder etter ordlyden bare "sjølve odelstaksten", og det er i Ot.prp.nr.52 (1974-75) side 33 presisert at "Andre kostnader i samband med løysingssaka går etter reglane i tvistemålslova kap. 13."

I tilfelle som det foreliggende, hvor saksøkte ikke har reist innvendinger mot selve løsningskravet, men likevel latt fravikelsessaken gå sin gang på den måten som er foreskrevet i odelsloven, antar kjæremålsutvalget at tvistemålsloven §173 bør komme til anvendelse. Utvalget viser for øvrig til kjennelse av Agder lagmannsrett, inntatt i RG-1995-1008.

Kjennelsen blir etter dette å oppheve.

Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Avgjørelsen av kravet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.