HR-1997-275-K - Rt-1997-920
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00275-K - Rt-1997-920 (237-97) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett, Foreldelse, Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1996-00316 K, Høyesterett HR-1997-00275 K, jnr 118/1997 |
| Parter: | Naustdal Fiskefarm AS (advokat Svein Tømmerdal) mot Staten v/kommunekassereren i Naustdal (advokat Harald Hjermann) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §14, Foreldelsesloven (1979), Tvistemålsloven (1915) §404, Skattebetalingsloven (1952) §30, §32, §20 |
Saken gjelder om foreldelse av skattekrav er avbrutt ved skyldnerens erkjennelse, jf foreldelsesloven §14.
Etter begjæring fra kommunekassereren i Naustdal tok namsmannen i Førde og Naustdal den 27 juli 1995 utleggspant i aktiva tilhørende Naustdal Fiskefarm AS til sikkerhet for krav på etterskuddsskatt for årene 1987 og 1988 på til sammen ca 2,8 millioner kroner. Naustdal Fiskefarm AS påklaget utlegget til Sunnfjord namsrett med den begrunnelse at skattekravet var foreldet. Sunnfjord namsrett avsa 10 januar 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggsforretninga, halden den 27.07.95 av Namsmannen i Førde og Naustdal, sak nr T95-00277 EMN T553, blir stadfesta.
2. Naustdal Fiskefarm AS skal - innan fjorten dagar frå forkynninga av orskurden - dekkja dei kostnadene som Staten, ved Kommunekassen i Naustdal har hatt med saka, sett til kr 7 200,- - sjutusentohundre - ."
Naustdal Fiskefarm AS påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Etter å ha avholdt muntlig forhandling i saken avsa lagmannsretten 3 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for namsretten eller for lagmannsretten."
Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av i lagmannsretten mente at skattekravet var foreldet.
Naustdal Fiskefarm AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er i det vesentlige anført:
Når lagmannsrettens flertall er kommet til at den kjærende part har erkjent fordringen og derved avbrutt foreldelsesfristen, beror det på en uriktig lovtolking m h t samspillet mellom foreldelsesloven §14 og skattebetalingsloven §30 nr 1 og §32 nr 1. Fristavbrytende erkjennelse etter foreldelsesloven §14 forutsetter at skyldneren uttrykkelig erkjenner plikten til å betale den utlignete skatt. Betalingsplikten for skattekrav, fastslått i skattebetalingsloven §30 nr 1, står ikke i noen annen stilling enn plikten til å betale andre pengekrav. Skattekravenes særstilling ligger i retten til utpanting med den fastsatte skatten som grunnlag, jf skattebetalingsloven §32 nr 1.
Det må stilles andre krav til erkjennelse i forhold til et forvaltningsvedtak som går ut på fastsetting av skatt, enn til erkjennelse av krav fastsatt i rettskraftig dom. Forvaltningsvedtak er første trinn i en avgjørelsesprosess, og en klage over vedtaket vil ha en klar betydning i retning av ikke å erkjenne forpliktelsen. Her har både namsretten og lagmannsrettens flertall forstått loven feil i lys av avgjørelsen i Rt-1962-464.
Foreldelsesloven §14 krever uttrykkelig erkjennelse av en forpliktelse, og dette krav er ikke oppfylt i vårt tilfelle. Kravet må fortolkes strengt, og erkjennelsen må kunne dokumenteres. Eventuell tvil må være fordringshaverens risiko. Lagmannsrettens flertall har ikke tolket loven riktig på dette punkt.
Lagmannsrettens mindretall har rett i sin vurdering av at vilkårene etter foreldelsesloven §14 ikke er oppfylt. Det vises også til mindretallets vurdering av om det forelå en avtale mellom partene om utsettelse av betalingsplikten, d v s om opphevelse av den opprinnelige forfallstid og fastsettelse av nytt forfallstidspunkt.
Lagmannsrettens begrunnelse etterlater tvil om flertallet mener det er vilkåret i §14 om "uttrykkelig" erkjennelse eller vilkåret erkjennelse "ved sin handlemåte" som er oppfylt. Det foreligger således en saksbehandlingsfeil ved at begrunnelsen er utilstrekkelig til å se om loven er tolket riktig.
I kjæremålet er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Utleggsforretning T-95-00277 EMN T553 krevd av Staten v/ Kommunekassereren i Naustdal blir opphevet.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Under enhver omstendighet:
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremotparten hevder at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. I kjæremålstilsvaret er i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig forståelse av foreldelsesloven §14 når flertallet kommer til at det for fristavbrytende erkjennelse er tilstrekkelig at skattyteren erkjenner at det foreligger en skattefastsettelse med betalingsplikt. Flertallet kommer korrekt til at det må være avgjørende at Naustdal Fiskefarm AS mindre enn tre år før utlegget har erkjent en forpliktelse til å betale den fastsatte skatten, selv om skattyteren var uenig i den. Parallellen som trekkes mellom skattevedtaket og en rettskraftig dom, basert på Rt-1962-464, er uttrykk for riktig lovforståelse. I begge tilfeller vil skyldnerens erkjennelse av den faktiske eksistens av et formelt gyldig stiftet, eksigibelt krav, være tilstrekkelig for fristavbrudd.
Flertallets vurdering av vilkåret om uttrykkelig erkjennelse bygger på en riktig lovtolking. Rettens medlemmer var enige om hvordan loven skulle tolkes på dette punkt, men ut fra bevisføringen i saken delte retten seg ved vurderingen av om vilkåret var oppfylt. Kjæremotparten er enig i flertallets vurdering.
Kjæremotparten mener at lagmannsrettens flertall har gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Det har under saken ikke vært anført at debitor uttrykkelig har erkjent kravet. Anførselen har vært at debitor "ved sin handlemåte" har erkjent kravet, og det fremgår tilstrekkelig klart av kjennelsen at lagmannsrettens flertall har bygget på dette.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/kommunekassereren i Naustdal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404.
Etter foreldelsesloven §14 avbrytes foreldelse når skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen.
Lagmannsretten har lagt til grunn at skattekravet ikke er foreldet dersom Naustdal Fiskefarm AS mindre enn tre år før utlegget erkjente forpliktelsen til å innbetale den utlignete skatten, selv om selskapet ikke var enig i ligningen og hadde påklaget denne. Kjæremålsutvalget er kommet til at denne lovforståelse må anses riktig.
Etter skattebetalingsloven §30 nr 1 skal utlignet skatt innbetales til fastsatt tid, uavhengig av om ligningsansettelsen påklages eller er brakt inn for domstolene.
I vanlige gjeldsforhold vil en anmodning om utsettelse av betalingstidspunktet normalt bli fortolket som en erkjennelse av betalingsplikt, jf Kjønstad/Tjomsland, Foreldelsesloven (1983) side 107, og dermed medføre en ny foreldelsesfrist, jf foreldelsesloven §20. Dette vil også gjelde en skattyter som ikke er uenig i ligningen, men som ber om utsatt forfallstid for skattekravet. Dersom skatten ikke betales, og det blir spørsmål om tvangsinndrivelse, må de samme prinsipper gjelde: Begjæring om utsettelse med inndrivelsen vil i hvert fall i forbindelse med innbetaling av skatt, normalt anses som en erkjennelse av at beløpet skulle vært betalt.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noe som tilsier at situasjonen med hensyn til foreldelse må vurderes annerledes i de tilfellene der skattyteren ber om henstand i en situasjon der han har angrepet ligningsresultatet. Det offentlige har krav på at skatten betales - det er dette kravet skattefogden forfølger, og det er i denne forbindelse spørsmålene om henstand oppstår. Spørsmålet om erkjennelse av kravet bør kunne knyttes til denne plikten, uavhengig av om skattyteren har angrepet ligningen eller ikke. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er reelle grunner som tilsier en annen fortolkning av foreldelsesloven §14 i relasjon til skattekrav.
Når det gjelder de krav som må settes til en erkjennelse som har virkning etter foreldelsesloven §14, har flertallet vist til mindretallets uttalelse. Mindretallet har blant annet uttalt at "...til erkjennelse som skal ha virkning efter foreldelsesloven er det ikke nok å ikke bestride kravet, det skal positivt og noenlunde klart erkjennes, i ord eller handling". Kjæremålsutvalget kan ikke se at flertallet har gitt uttrykk for noen uriktig fortolkning i denne forbindelse.
Noen saksbehandlingsfeil kan heller ikke sees å foreligge.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjæremotparten har krevet saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken har reist et prinsipielt spørsmål, og utvalget har ansett avgjørelsen i saken noe tvilsom. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning: Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.