HR-1997-283-S - Rt-1997-1177
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-27 |
| Publisert: | HR-1997-00283-S - Rt-1997-1177 (306-97) |
| Stikkord: | Prosess, Rettergangsbot, Advokatrett, Familierett, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00283 S, jnr 246/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §202, §203, Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-4, §204, Tvistemålsloven (1915) §156, §164, §399, Straffeprosessloven (1981) §388, §438, §2-12 |
I tvist mellom A og B om rett til samvær med deres felles barn, C, fastsatte Oslo byrett ved kjennelse 29 oktober 1996 at C skulle ha samvær med sin far i nærmere angitt omfang. Kjennelsen ble påkjært til Borgarting lagmannsrett som stadfestet byrettens kjennelse 16 desember 1996.
B nektet å medvirke til samvær, og A fremsatte begjæring om tvangsfullbyrdelse overfor B for å få gjennomført samværsretten.
Oslo namsrett avsa 19 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. B pålegges en løpende tvangsmulkt til statskassen på 1.000 kroner for hver gang hun etter 3. mars 1997 ikke respekterer As rett til samvær med sønnen C, nærmere fastlagt i Oslo byretts kjennelse av 29 oktober 1996.
2. B pålegges å betale A 3 000 kroner i saksomkostninger innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
I kjennelsen vurderte namsretten å ilegge B og hennes prosessfullmektig advokat Helge Lochner rettergangsbot for overtredelse av domstolloven §204 2. punktum jf 3. punktum jf §202 annet ledd.
B påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett med påstand om opphevelse med den begrunnelse at tvangsboten ikke var begrenset til "ei viss tid", jf barneloven §48.
Namsretten fant at den hadde kompetanse til å rette kjennelsen etter tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf tvistemålsloven §399 tredje ledd jf §164 siste ledd jf §156, og ved rettelse datert 12 mars 1997 fikk slutningens punkt 1 tilføyet følgende annet punktum:
"Denne tvangsmulkten gjelder ut kalenderåret 1997."
B påkjærte også rettingen idet hun hevdet vilkårene for retting etter tvistemålsloven §156 ikke var oppfylt.
Namsretten oversendte begge kjæremålene til Borgarting lagmannsrett og gjorde samtidig parter og prosessfullmektiger oppmerksom på reglene om rettergangsbot i domstolloven §203.
Borgarting lagmannsrett avsa 16 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo namsretts kjennelse av 19 februar 1997 slik som rettet den 12 mars 1997, stadfestes.
2. Spørsmål om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
3. Advokat Helge Lochner dømmes til innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse å betale 10 000 - titusen - kroner i bot til statskassen, subsidiært 5 - fem - dager fengsel.
4. Advokat Helge Lochners søknad om fri sakførsel for B og om å bli oppnevnt som hennes prosessfullmektig, imøtekommes ikke."
Advokat Helge Lochner har i rett tid påkjært kjennelsens punkt 3 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har påpekt at lagmannsretten ikke har angitt direkte hvilken bestemmelse som i dette tilfellet gir hjemmel for rettergangsbot, men forutsetter at lagmannsretten har anvendt domstolloven §203 som er nevnt.
Den kjærende part anfører at kjæremålet av 11 mars 1997 rettet seg mot en åpenbar feil i namsrettens kjennelse av 19 februar 1997, nemlig det forhold at det ikke var tatt inn noen tidsbegrensning i den løpende tvangsboten slik barneloven §48 krever.
Kjæremålet av 14 mars 1997 rettet seg mot det forhold at namsretten valgte å rette kjennelsen av 19 februar 1997 ved å tilføye en tidsbegrensning i slutningen. Kjennelsen kunne alternativt vært omgjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-4. Ved omgjøring treffes en ny kjennelse, som får virkning fra forkynnelsen av denne, i motsetning til ved retting hvor den opprinnelige kjennelse fortsatt har virkning ex tunc. Når namsretten har valgt å rette den opprinnelige kjennelsen, innebærer dette at tvangsmulkten blir mer tyngende for klienten på grunn av virkningstidspunktet.
Når rettingsadgangen i beste fall er tvilsom, kan det ikke være grunnlag for rettergangsbot etter domstolloven §203 når advokaten ivaretar klientens interesser.
Et kjæremål har etter loven ikke oppsettende virkning uten at retten bestemmer dette. Det er ikke engang begjært oppsettende virkning i noen av kjæremålene, og det er følgelig ikke grunnlag for å hevde at den kjærende part har hatt til hensikt å trenere samværsretten eller tvangsmulkten.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 16.4.97 pkt. 3 oppheves.
2. Helge Lochner tilkjennes saksomkostninger med kr 6000."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ikke er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Selv om det ikke direkte er sagt i lagmannsrettens kjennelse, må den forståes slik at rettergangsboten er ilagt etter bestemmelsen i domstolloven §203 jf §202 annet ledd som gir adgang til å ilegge rettergangsbot når det åpenbart uten grunn er erklært kjæremål.
Det første kjæremålet var begrunnet i den omstendighet at namsretten ikke hadde tidsbegrenset tvangsboten. Dette var direkte i strid med barneloven §48, og kjæremålet var følgelig ikke ubegrunnet.
I det andre kjæremålet ble gjort gjeldende at namsretten ikke hadde adgang til å rette sin kjennelse ved å gjøre tilføyelser i slutningen om tidsbegrensningen. Utvalget kan ikke se at dette var en begrunnelse som åpenbart ikke kunne føre frem. Kjæremålstilsvaret for lagmannsretten, som lagmannsretten viser til, ble gjort gjeldende at namsretten istedenfor retting kunne ha endret avgjørelsen i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §6-4. Advokat Lochner har anført at tvangsmulkten da ville løpe fra endringspunktet. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på dette, som ikke er vurdert av lagmannsretten. Utvalget nøyer seg med å peke på at Lochners oppfatning i hvertfall ikke er åpenbart uholdbar. Vilkårene i domstolloven §203 for å ilegge rettergangsbot er således ikke oppfylt.
Av Høyesteretts kjennelse 4 juni 1997 (lnr 42 B/1997, HR-1997-00042 B) fremgår at ileggelse av rettergansbot etter domstolloven §202 forutsetter at den som ilegges slik rettergangsstraff, på forhånd har fått anledning til å uttalse seg om straffespørsmålet. I den foreliggende sak er spørsmålet om rettergangsbot nevnt av namsretten da kjæremålene ble oversendt til lagmannsretten. Advokat Lochner fikk oversendt kopi av dette oversendelsesbrevet, men ble ikke senere av lagmannsretten bedt om å uttale seg. Slik utvalget ser saken, er det unødvendig å komme nærmere inn på spørsmålet om det her er begått saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve så langt den er påkjært.
Advokat Lochner har krav på å få dekket nødvendige utgifter i anledning kjæremålet etter bestemmelsene i straffeprosessloven §438. Beløpet settes skjønnsmessig til kroner 2 000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens pkt 3 - oppheves.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse betaler det offentlige saksomkostninger til Helge Lochner med kr 2 000 - totusenkroner -.