HR-1997-287-K - Rt-1997-939
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-15 |
| Publisert: | HR-1997-00287-K - Rt-1997-939 (245-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1995-00521 A, Høyesterett HR-1997-00287 K, jnr 358/1997 |
| Parter: | A (advokat Torstein Leipsland) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Terje Løyning) Samvirke Skadeforsikring AS (advokat Geir S Dahlskås) |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, Tvistemålsloven (1915), Forsikringsavtaleloven (1989) §18-1, §4-9, §8-1 |
Den 14 juli 1992 ble bygningene på As eiendom gnr 27 bnr 3 i Xdalen kommune totalskadet i brann. Bygningsmassen bestod av et hovedhus og et uthus, forbundet med hverandre. Bygningene var fullverdiforsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Innboet var forsikret i Samvirke Skadeforsikring AS. Ingen verdier ble reddet.
Brannen ble etterforsket ved X lensmannskontor. I mai 1995 ble saken henlagt etter bevisets stilling.
I oktober 1993 meddelte UNI Storebrand Skadeforsikring AS at de ikke ville utbetale erstatning, idet selskapet hevdet at A forsettlig hadde fremkalt brannen, jf forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd. I november samme år ble A meddelt at Samvirke Skadeforsikring AS heller ikke ville betale erstatning for tapt innbo. Begrunnelsen var at A hadde gitt uriktige opplysninger til forsikringsselskapet, jf forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd.
A reiste i juni 1994 søksmål for Y byrett med krav om fastsettelsesdom for at de to forsikringsselskapene var erstatningspliktige i henhold til de respektive poliser.
Byretten avsa den 21 mars 1995 dom med slik slutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S og Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S med kr 63.050 og til Samvirke Skadeforsikring A/S med kr 58461."
A påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett som den 24 september 1996 avsa dom med slik slutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S og Samvirke Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale A erstatning for brannskade etter brann 14. juli 1992 på eiendommen gnr. 27 bnr. 3 i Xdalen kommune.
2. Saksomkostninger for by- og lagmannsrett tilkjennes ikke."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Lagmannsrettens dom ble også påanket til Høyesterett av Samvirke Skadeforsikring AS. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 17 mars 1997 ble anken nektet fremmet. I kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse har A i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Lagmannsretten har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen med at saken har vært så tvilsom at det for begge forsikringsselskapene var fyldestgjørede grunn til å la saken komme for retten. Ved brannskade er det forsikringsselskapene som må foreta en grundig teknisk undersøkelse for å klarlegge mulige brannårsaker. I denne saken var imidlertid forsikringsselskapenes undersøkelse av branntomten mangelfull. A måtte for egen regning besørge de undersøkelser som var avgjørende for saken.
Det var blant annet funnet av en utbrent lysbryter som gjorde at lagmannsretten vurderte årsaksforholdet på en annen måte enn byretten. Når ikke forsikringsselskapene i tilstrekkelig grad undersøkte brannstedet, kan det ikke anføres at de hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Tvilsmomentet kan således bebreides den tapende part, og det kan da ikke være riktig å frita forsikringsselskapene for saksomkostningene, jf Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 355.
Hvor det kreves en sterk overvekt av sannsynlighet for forsikringssvik for at forsikringsselskapene skal bli frifunnet, er det i strid med loven å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, selv om retten har vært i tvil. I slike saker skal den part som taper saken fullstendig, betale motpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. A s opplysninger til politiet etter brannen vedrørende tidspunktet da han forlot eiendommen, og om at det da ikke var spenning i det elektriske anlegget i uthuset, kan etter dette ikke begrunne anvendelse av unntaksregelen. I ettertid har det jo vist seg at de subjektive antagelser kunne erstattes med mer objektiv viten.
Hva gjelder det andre alternativet i tvistemålsloven §172 annet ledd, er det blant annet et vilkår at de omstendigheter som utfallet berodde på, først er blitt kjent for den tapende part under hovedforhandlingen. Rapport om flere mulige brannårsaker ble gjort kjent for forsikringsselskapene ca et halvt år før hovedforhandlingen i lagmannsretten. Det kan derfor heller ikke ses at annet alternativ i unntaksbestemmelsen kan benyttes. Heller ikke tredje alternativ i unntaksbestemmelsen kan anses å være anvendelig. Siden det var forsikringsselskapene som unnlot å foreta undersøkelser, er det disse som kan klandres for at det kom til sak. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse, antas likevel å kunne anføres at A opplyste fakta slik han trodde de var.
Omkostningsavgjørelsen lider også av saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse. Lagmannsretten har i forbindelse med anvendelsen av tvistemålsloven §172 annet ledd, ikke vektlagt betydningen av As egne undersøkelser. Det synes som om denne feilen har virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold.
Med henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd skulle A derfor ha vært tilkjent saksomkostninger både for by- og lagmannsrett. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saksomkostningsavgjørelsen i domsslutningen pkt. 2 oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. A tilkjennes sakomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
I tilsvaret fra kjæremålsmotpart nr 1 er opplyst at rett benevnelse nå er Storebrand Skadeforsikring AS. Det anføres at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er riktig avgjort innenfor de rammer som følger av tvistemålsloven §172 annet ledd. A holdt lenge skjult at det på branndagen var et spenningsførende anlegg i uthuset. Av denne grunn ble det ikke lett etter et slikt anlegg. Når A, etter å ha tapt i byretten, selv iverksatte kostbare undersøkelser, har han derfor bare seg selv å takke.
Med hensyn til at A kan bebreides at det kom til sak, har lagmannsretten vektlagt at han ikke gjorde noe forsøk på å underbygge at brannen kunne ha en naturlig årsak, og at han sannsynligvis ga feilaktige opplysninger både om når han forlot eiendommen og om det elektiske anlegget. Lagmannsretten har derfor hatt god grunn for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd.
Saken snus på hodet når det rettes bebreidelser mot forsikringsselskapene for manglende etterforskning. Siden A positivt hadde opplyst at lysbryteren i uthuset var skrudd av, var det ingen grunn til å lete etter denne. Som det også fremgår på side 355 i Tore Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven, kan nye og avgjørende opplysninger som fremkommer under saken gi grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Vilkåret er imidlertid at den tapende part ikke kan bebreides at han ikke tidligere var blitt kjent med dem.
I forsikringsforhold er det særlig viktig at sikrede gir selskapet alle opplysninger han måtte ha, og som han må forstå har betydning for selskapets vurdering av sin rettsstilling, jf forsikringsavtaleloven §8-1. Når den sikrede holder viktige opplysninger skjult, taler mye for at han bør bære sine egne omkostninger forbundet med en eventuell tvist. Også når utgiftene til sakkyndige vitner skyldes mangelfulle opplysninger fra sikrede selv, bør det som et allmennpreventivt element markeres at disse utgiftene ikke skal belastes forsikringssel- skapene. Også reelle hensyn begrunner dermed benyttelsen av tvistemålsloven §172 annet ledd.
Storebrand Skadeforsikring AS har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom vedr. domsslutningens pkt. 2 stadfestes.
2. A plikter å erstatte Storebrand Skadeforsikring AS dets omkostninger forbundet med Kjæremålet med kr 5000,- - innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse, med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer."
Samvirke Skadeforsikring AS har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:
Det gis fullt ut tilslutning til de kjæremålsbemerkninger som er fremsatt fra Storebrand Skadeforsikring AS. Lagmannsretten har uttrykt sin store tvil i saken, og dette forklarer meget klart hvorfor retten har anvendt unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. At forsikringsselskapene i byretten fikk medhold i sine sviksinnsigelser, er også forhold som i en totalvurdering har betydning når det gjelder fordelingen av saksomkostningene.
Det følger også av tvistemålsloven §181 annet ledd at kjæremålet bare kan erklæres på grunnlag av at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Siden kjæremålet gjelder en realitetsavgjørelse, er retten bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse. Av denne grunn kan det heller ikke ses at kjæremålet kan føre frem.
Samvirke Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom vedrørende omkostninger stadfestes.
2. Samvirke Skadeforsikring AS tilkjennes omkostninger forbundet med kjæremålet på kr 5000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsretten ut fra sin bevisbedømmelse har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Dessuten kan utvalget etter praksis prøve saksbehandlingen, herunder om begrunnelsen er tilstrekkelig.
Det fremgår at lagmannsretten har kommet frem til sitt domsresultat under betydelig tvil. Vilkårene for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd jf §180 annet ledd var dermed oppfylt. Det kan ikke - slik det er hevdet av den kjærende part - oppstilles noe generelt unntak fra regelen i §172 annet ledd for tilfelle hvor et forsikringsselskap blir dømt til å betale forsikringsbeløpet fordi det ikke foreligger en sterk overvekt av sannsynlighet for at sikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. En annen sak er at det må bero på en konkret vurdering om regelen skal anvendes. Lagmannsretten har foretatt en slik konkret vurdering, og har herunder lagt vekt på at den kjærende parts politiforklaringer kort etter brannen må ha vært uriktige. Utvalget kan ikke se at avgjørelsen er i strid med loven, og begrunnelsen må anses tilstrekkelig. Bevisbedømmelsen og den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 3 000 til Storebrand Skadeforsikring AS og kr 2 000 til Samvirke Skadeforsikring AS.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 3 000 - tretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall og til betaling skjer, og til Samvirke Skadeforsikring AS 2 000 - totusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.