Hopp til innhold

HR-1997-288-S - Rt-1997-1184

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-06-27
Publisert: HR-1997-00288-S - Rt-1997-1184 (309-97)
Stikkord: Straffeprosess, Borgerlig rettskrav
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00288 S, jnr 156/1997
Parter:
Forfatter: Lund, Gussgard, Flock
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §427, §428, §431, §433, Straffeloven (1902) §271, §377, §378, §388


Trondheim byrett traffødt xx.xx.1996 beslutning om å samtykke i at påtalemyndigheten frafalt begjæring om pådømmelse av de fornærmedes erstatningskrav i en straffesak, uten at dette innebar at selve kravet ble frafallt. Saken gjelder spørsmålet om det er adgang til å påkjære beslutningen.

A, B og C ble av Trondheim byrett 13 januar 1997 dømt for overtredelse av straffeloven §270 og §271. Påtalemyndigheten hadde på begjæring opprinnelig fremmet erstatningskrav fra 612 fornærmede i straffesaken mot de tre tiltalte. Under hovedforhandlingen som varte fra 9 september 1996 til 21 november 1996, traff byretten 12 november 1996 slik enstemmig beslutning:

"Aktor har meddelt at han trekker tilbake kravet om pådømmelse av erstatningskrav mot de tre tiltalte i tilknytning til straffesaken, under forutsetning av at retten samtykker i at så skjer uten at dette innebærer frafall av kravene, jf straffeprosessloven §433.

Grunnlaget for at det i tiltalebeslutningene er tatt forbehold om å kreve erstatning, har vært at dette i helt generell form har vært tatt opp under etterforskningen av enkelte investorer, og av advokat Ulf-Einar Staalesen på vegne av en rekke investorer. Advokat Staalesen har først i en telefax til statsadvokaten datert 11.11.1996, mottatt etter arbeidsdagens slutt, konkretisert kravet.

Det er ikke holdbart at et erstatningskrav på 40 millioner kroner framsettes tre dager før bevisførslens avslutning i en sak hvor hovedforhandlingen har pågått i over to måneder, - særlig tatt i betraktning at advokat Staalesen har vært inne i saken i lang tid og har vært kjent med avviklingen av hovedforhandlingen. Riktignok er det i tiltalebeslutningen tatt forbehold om å kreve erstatning overfor samtlige tre tiltalte. Men for forsvarernes - og også aktors - mulighet til å forberede seg har det rimeligvis atskillig betydning å bli gjort kjent med de nærmere omstendigheter som vil bli påberopt som grunnlag for kravet, og med kravenes størrelse. I den form kravet nå er fremmet fra advokat Staalesen, framkommer en rekke problemstillinger som såvel partene som retten burde ha vært gjort kjent med tidligere.

De fornærmede har i denne saken ikke medvirket til klarlegging av kravet på den måte som er forutsatt i straffeprosessloven §427 første ledd 2. punktum. Retten finner å ville gi samtykke til at erstatningskravene ikke fremmes, uten at dette har sivilrettslige konsekvenser for erstatningskravene, som følgelig fortsatt kan fremmes som sivil sak."

De 612 fornærmede i saken, bestående av privatpersoner og foretak, påkjærte byrettens beslutning til Frostating lagmannsrett som 14 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet avvises."

Klage fra de fornærmede til overordnet påtalemyndighet ble ikke realitetsbehandlet av riksadvokaten.

D med flere, til sammen 612 fornærmede, har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at realiteten er at det er retten som har nektet pådømmelse av erstatningskravene uten at fornærmede har kommet til orde. Det gjelder selv om det skulle være slik at påtalemyndigheten uten samtykke av byretten kunne ha unnlatt å begjære erstatningskravene pådømt. Dette synes også å være lagt til grunn i Riksadvokatens avgjørelse om ikke å behandle klagen. Muligheten for å oppnå tvangsgrunnlag i utlandet mot de domfelte vurderes som bortimot illusorisk, og påtalemyndigheten har aldri gitt uttrykk for at det kunne være aktuelt ikke å fremme erstatningskravene i straffesaken. Dersom det hadde vært antydet, ville fornærmede på grunn av problemer med verneting for utlendingene samt kostnadene ved saker i utlandet, sluttet seg til forfølgningen i medhold av straffeprosessloven §428. Det kan ikke være meningen at de fornærmede på en så enkel måte skal settes til side ved at tiltalte, påtalemyndighet og domstol kun blir enige om at de sivile krav holdes utenfor, uten at fornærmede varsles, og etter at hovedforhandling har pågått i flere uker. Videre anføres at lagmannsretten tar feil når det er lagt til grunn at beslutningen er unntatt fra kjæremål. Det er galt at unntaket i straffeprosessloven §378 nr 3 ikke kommer til anvendelse. I dette tilfellet gjelder det fornærmede som ikke har partsrettigheter, og da må fornærmede klart betraktes som "tredjemann". Det anføres også at det følger av straffeprosessloven §377 at kjæremålsadgang foreligger. Det er nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Trondheim byretts beslutning, hvoretter samtykke er gitt til at fornærmedes erstatningskrav ikke fremmes, heves.

3. D m. fl. tilkjennes sakens omkostninger."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Utvalget oppfatter kjæremålet dithen at det retter seg mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §427, jf også §433, jf §428. Lagmannsretten har lagt til grunn at det hører under påtalemyndighetens skjønn å avgjøre om fornærmedes erstatningskrav skal nektes medtatt i saken i henhold til straffeprosessloven §427 annet ledd, og at en slik beslutning også kan treffes under hovedforhandlingen inntil saken er opptatt til doms. Dette er uttrykk for en riktig tolking av §427 annet ledd. Utvalget tilføyer at plikten til å varsle fornærmede etter §427 annet ledd siste punktum utelukkende påhviler påtalemyndigheten. I den utstrekning en unnlatelse av å varsle - eventuelt varsle i tide - fører til rettstap for fornærmede, vil det etter omstendighetene kunne gi grunnlag for erstatningskrav. Men unnlatelsen er ingen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for kjæremål.

Lagmannsretten har videre lagt til grunn at påtalemyndighetens beslutning om å nekte kravet medtatt ikke innebærer at fornærmedes krav faller bort, jf straffeprosessloven §433. Også dette er korrekt lovtolking. Bestemmelsen i §433 refererer seg utelukkende til krav som forfølges av fornærmede selv i medhold av §428.

I denne saken oppfattet byretten og påtalemyndigheten den rettslige situasjon slik at også påtalemyndighetens beslutning etter §427 krevet samtykke fra retten for å unngå at fornærmedes erstatningskrav falt bort. Lagmannsretten har lagt til grunn at denne uriktige rettsoppfatningen er uten betydning fordi påtalemyndigheten ikke behøvde å innhente byrettens samtykke. Lagmannsretten forutsetter at påtalemyndigheten på egen hånd ville ha latt være å fremme kravet, hvis ikke bestemmelsen i §433 hadde blitt uriktig oppfattet. Utvalget kan ikke se at dette er uttrykk for noen uriktig lovtolking eller at kjennelsesgrunnene er uklare. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.

Lagmannsretten har avvist kjæremålet under henvisning til at byrettens beslutning ikke var nødvendig. Kjæremålet var imidlertid blant annet begrunnet i at byretten gikk utenfor sin kompetanse ved å samtykke i at fornærmedes krav ikke ble fremmet. Utvalget antar at kjæremålet ikke skulle vært avvist. Da lagmannsretten har behandlet realiteten i saken, er dette ikke en saksbehandlingsfeil av betydning for avgjørelsens innhold.

Kjæremålet blir å forkaste. Utvalget vil avslutningsvis peke på det uheldige i at påtalemyndighetens beslutning ble truffet på et så sent tidspunkt og uten at fornærmede var varslet og gitt mulighet til å forfølge kravet etter §428. Utvalget vil peke på at straffeprosessloven §431 kan gi en løsning dersom det knytter seg problemer til behandling av det borgerlige rettskrav i straffesaker.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes