HR-1997-29-A - Rt-1997-822
| Instans: | Høyesterett - Beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-13 |
| Publisert: | 1997-00029-A - Rt-1997-822 (215-97) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Fartsoverskridelse, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00029 A, snr 31/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: Advokat Jon Swensen - til prøve) |
| Forfatter: | Stang Lund, Backer, Gjølstad, Kst dommer Lødrup, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeloven (1902) §52, Straffeprosessloven (1981) §294, §323 |
Eidsvoll herredsrett avsa 22 februar 1996 dom med slik doms slutning:
"A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §5, jfr. skiltforskriftene fastsatt av Samferdselsdepartementet den 10.10.1980 §8, jfr. skilt nr. 362 "Fartsgrense", til en bot stor kr 2000,- - totusen -, subsidiært 11 - elleve - dager fengsel."
Politimesteren i Romerike påanket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under straffespørsmålet, og rettet seg mot at herredsrettens flertall hadde lagt til grunn for straffutmålingen at domfelte hadde holdt en hastighet på ca 120 km/t i 90 kmsone, mens tiltalebeslutningen bygde på at hastigheten hadde vært 137 km/t målt ved hjelp av laser fartsmåler. Lagmannsretten besluttet 22 mars 1996 å henvise anken til ankeforhandling. Eidsivating lagmannsrett tok anken til følge og avsa 13 september 1996 dom med slik domsslutning:
"I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 21 - enogtyve - dager samt en bot stor kr 6.000 - kronersekstusen 0/100 - subsidiært 15 - femten - dager fengsel. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to år."
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold framgår av herreds- og lagmannsrettens dommer.
A har anket saksbehandlingen og straffutmålingen til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har sørget for å få saken tilstrekkelig opplyst, jf straffeprosessloven §294, og at det foreligger rimelig tvil om riktigheten av fartsmålingen med laser fartsmåler.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet å tillate anken fremmet, jf straffeprosessloven §323 første ledd 2. punktum. Ankeforhandlingen i Høyesterett ble avholdt 9 mai 1997. Saken ble behandlet sammen med snr 30/1996 (B) ( HR-1997-00028 A), hvor det også er reist spørsmål om påliteligheten av fartsmåling med laser fartsmåler.
Jeg er kommet til at domfeltes anke over saksbehandlingen og straffutmålingen ikke kan avgjøres på forsvarlig måte av Høyesterett på det grunnlag som foreligger, og at saken må utsettes til ny berammelse, jf straffeprosessloven §294.
Forberedende dommer besluttet 5 mars 1997 å oppnevne dr scient Jan Tore Malmo og professor Børje Forssell som sakkyndige for Høyesterett. Forberedende dommer forutsatte at det senere ville bli tatt standpunkt til om de sakkyndige skulle møte under ankeforhandlingen. Beslutningen var felles for foreliggende sak og snr 30/1996 (B).
Forssells skriftlige erklæring for snr 30/1996 (B) og snr 31/1996 (A) ble avgitt 19 april 1997, og Malmos 28 april 1997. Under ankeforhandlingen har møtende statsadvokat og forsvareren blant annet dokumentert og nærmere redegjort for sine respektive syn på de sakkyndiges erklæringer. De sakkyndige møtte ikke for Høyesterett. De har heller ikke skriftlig gitt til kjenne sitt syn på den annen sakkyndiges utredning og konklusjoner.
Forssell uttaler om vår sak blant annet:
"I sin anke av 15.10.96 i As sak hevder adv. Bjerkem at vannsprut fra en forbikjørt lastebil kan ha redusert refleksen fra nummerskiltet i en slik grad at målbar speilrefleksjon skulle bli mulig. Til dette er å si at vanndråper i luften riktignok vil redusere det mottatte signalnivået noe og øke støyen i signalet, men dette gjelder selvsagt også for et speilreflektert signal. Selv om den del av signalet som er antatt å gå gjennom vannsprut kan være forskjellig avhengig av hvilken del av bilen det gjelder, så ville et speilreflektert signal i tillegg måtte passere to ganger gjennom den vannsprut som befinner seg mellom bilene. Og i begge tilfeller er den del av signalveien som påvirkes en meget liten del av den totale strekning lyset tilbakelegger. Den faktiske effekten er derfor en ubetydelig reduksjon av signalstøyforholdet uten påvisbar økning av sannsynligheten for en målbar speilrefleks. (Det er jo heller ikke eksakt kjent hvor de to bilene befant seg i forhold til hverandre i måleøyeblikket, dvs. det blir en ren gjetning om det i det hele tatt var noen vannsprut foran skiltet.) Vannsprut eller ikke, sannsynligheten for slike speilmålinger er fortsatt neglisjerbart liten.
For ordens skyld kan det tilføyes at en god del undersøkelser er utført angående innflytelse fra regnvær generelt under målinger. Konklusjonen er at apparatets rekkevidde reduseres, men at det ikke har vært mulig å konstatere noen målefeil av den grunn."
Malmo uttaler blant annet:
"Den aktuelle problemstillingen ved Lagmannsrettens behandling var om det kan ha skjedd en feilmåling ved såkalt speilbildemåling. Jeg vil i det følgende gi en vurdering av både selve målesituasjonen, slik den framgår av de tilgjengelige dokumentene, og av faren for at det kan ha skjedd en speilbildemåling. ...
Med speilbildemåling menes her at laserens målepunkt ikke lå på tiltaltes kjøretøy, men at laserstrålen derimot traff "noe" på denne bilen som var tilstrekkelig speilende til at laserstrålen ble reflektert videre mot et annet kjøretøy, i dette tilfellet foreslått å være en trailer som tiltalte var i ferd med å kjøre forbi.
Jeg har i forbindelse med behandlingen i Eidsivating Lagmannsrett på forespørsel fra advokat Sigbjørn Bjerkem skrevet et vurdering av muligheten for en såkalt speilbildemåling. Denne er tatt inn i utdraget, og jeg gjengir derfor her bare hovedpunktene:
For å få en speilbildemåling, må følgende krav være oppfylt samtidig: -
Refleksen via det speilende elementet må være sterk nok til å kunne gi måling. Samtidig må ingen andre elementer som befinner seg nærmere laseren (eksempelvis bilens nummerskilt) gi tilstrekkelig sterke reflekser. -
Intensiteten til det reflekterte signalet må være stabil. -
Den tilsynelatende bevegelsen som måles via speilbildet må være tilstrekkelig jevn. -
Refleksjonsvinkler skal stemme slik at et egnet objekt befinner seg innenfor speilbildet i hele måleperioden.
En vurdering av om disse forutsetningene kan være oppfylt, blir rent faglig en vurdering av optiske problemstillinger, og jeg støtter meg i det følgende derfor også på de kommentarer som er gitt av professor Jakob J. Stamnes i hans utredning for Eidsivating Lagmannsrett (finnes i utdraget, side 90-96). Stamnes er professor i optikk ved universitetet i Bergen, og regnes som en av landets fremste innen fagfeltet."
Malmo konkluderer som følger:
"Alt i alt finner jeg at konklusjonen da må bli at det ikke er usannsynlig at nummerskiltet på personbilen under den aktuelle målingen ikke ble tilstrekkelig belyst, og at det da kan ha skjedd en speilbildemåling dersom bilen befant seg i en uheldig posisjon i forhold til traileren. En speilbildemåling ville i dette tilfellet i verste fall gi en feil i form av et tillegg til reell hastighet lik hastighetsforskjellen mellom personbil og trailer.
Det finnes ikke tilstrekkelig informasjon til at en mer eksakt analyse av målesituasjonen kan foretas, i så fall måtte både laserens treffpunkt og kjøretøyenes relative plassering i måleøyeblikket vært kjent."
De sakkyndige har således gitt uttrykk for avvikende oppfatninger med hensyn til påliteligheten av målingen av en hastighet på 137 km/t i vår sak ved hjelp av laser fartsmåler.
Domfelte har erkjent og er funnet skyldig i fartsoverskridelse. Ankesaken gjelder spørsmålet om hvilken hastighet domfeltes motorvogn hadde da målingen fant sted. Herredsrettens flertall la til grunn domfeltes forklaring om at hastigheten hadde vært ca 120 km/t. Lagmannsretten fant å måtte bygge på resultatet av målingen av hastigheten med laser fartsmåler, og la ved straffutmålingen til grunn at hastigheten hadde vært 137 km/t.
Spørsmålet om domfelte har holdt en hastighet av ca 120 km/t eller 137 km/t, vil være av betydning for straffutmålingen. Dette har også nær sammenheng med domfeltes angrep på lagmannsrettens saksbehandling. Påliteligheten av den foretatte måling av hastigheten står derfor sentralt ved behandling av anken. De uoverensstemmelser som synes å foreligge mellom de rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett må nærmere klarlegges, og de sakkyndige må uttale seg om den uenighet som måtte foreligge.
Jeg forutsetter etter dette at påtalemyndigheten forelegger for hver av de sakkyndige den annen sakkyndiges uttalelse og ber om en skriftlig tilleggserklæring om de sakkyndiges syn på de uoverensstemmelser som synes å foreligge. De sakkyndige må også møte under ankeforhandlingen for å gjøre nærmere rede for sine skriftlige erklæringer og svare på spørsmål.
Jeg reiser spørsmål om det bør innhentes ytterligere en sakkyndig uttalelse fra innenlandsk eller utenlandsk ekspert om måling av hastighet ved hjelp av laser fartsmåler, mulige feilkilder og sannsynligheten for at det kan foreligge feil registrering av hastigheten i denne saken. Retten vil ta stilling til oppnevning av en tredje sakkyndige etter at partene har uttalt seg om spørsmålet, hvem som i tilfelle bør oppnevnes og om den sakkyndiges mandat.
Den fortsatte saksforberedelse må påskyndes med sikte på at ankesaken kan avgjøres av Høyesterett i rimelig tid.
Jeg stemmer for denne beslutning:
Ankeforhandlingen utsettes til ny berammelse.