HR-1997-293-S - Rt-1997-1240
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-01 |
| Publisert: | HR-1997-00293-S - Rt-1997-1240 (320-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00293 S, jnr 287/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §174, Straffeloven (1902) §223, §227, §228, §232, §39, §185, §388, EMK (1999) |
A har sittet varetektsfengslet siden han ble fengslet ved Stavanger forhørsretts kjennelse 6 november 1996. Han er tiltalt for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232, §229 2. straffalternativ, §223 første ledd, §227 1. straffalternativ og straffeloven §228 første ledd jf §232. Påtalemyndigheten har varslet om at det vil bli nedlagt påstand om sikring.
Hovedforhandling i saken var berammet til 16 juni 1997, men måtte utsettes fordi politiet/påtalemyndigheten hadde glemt å stevne de rettspsykiatrisk sakkyndige. Påtalemyndigheten begjærte da A varetektsfengslet for ytterligere 5 uker og Stavanger forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1956, løslates."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning, og lagmannsretten avsa 20 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, f. xx.xx.1956, kan holdes i varetekt inntil annet blir bestemt av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over mandag 14.juli 1997 kl. 15.00."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §174 uriktig og at det er begått saksbehandlingsfeil fordi lagmannsretten ikke har drøftet de anførsler som er reist i saken.
A har sittet varetektsfengslet siden 5 november 1996. Dette er en lang fengslingsperiode også når en ser hen til tiltalen. En fortsatt fengsling nå, etterat hovedforhandlingen ble utsatt på ubestemt tid, krever en bredere drøftelse. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle på dette punktet, og må føre til at kjennelsen oppheves.
Det hevdes videre å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert og vektlagt de saksbehandlingsfeil som er begått av byretten. Det er en saksbehandlingsfeil at byretten ikke har tatt stilling til begjæringen om å dele forhandlingen slik at det forhandles særskilt om skyldspørsmålet. Det var videre feil at hele hovedforhandlingen ble utsatt når politiet fant ut at de sakkyndige ikke var stevnet, og at beslutningen om utsettelse ble truffet uten at forsvarer ble hørt.
Lagmannsretten viser i sin begrunnelse til "mistankens styrke" som grunnlag for fortsatt fengsling. En slik kvalifiserende mistanke som lagmannsretten her legger vekt på, må stride mot prinsippet i EMK art 6 nr 2 - uskyldspresumsjonen. Det samme gjelder lagmannsrettens vektlegging av "sannsynlig straff" sett i sammenheng med at påtalemyndigheten har varslet at det vil ble nedlagt påstand om sikring. Denne koblingen av uforholdsmessighetsprinsippet mot en tenkt påstand fra påtalemyndighetens side innebærer en uriktig tolking av straffeprosessloven §174.
Det anføres videre å være uriktig lovtolking at det ikke "er gitt" at "bebreidelsene" mot politiet for forsømmelser med stevning av de sakkyndige "får en særskilt tyngde i den helhetsvurdering som må foretas". Men når politiet ikke gjør det som påligger det, og når byretten verken deler hovedforhandlingen eller hører forsvarer før beslutning om utsettelse tas, er dette feil som må gis en særskilt tyngde ved helhetsvurderingen. Lagmannsrettens lovtolking på dette punktet er uriktig. Det vises også til straffeprosessloven §185 siste ledd. Når manglende fremdrift av etterforskningen skal tillegges vekt, må også manglende fremdrift av hovedforhandlingen etter at etterforskningen for lengst er avsluttet, ha en særskilt tyngde.
Det er videre vist til EMK art 5 nr 3. Lagmannsretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til kravet om løslatelse etter konvensjonene når hovedforhandlingen ikke avholdes i rimelig tid.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger forhørsretts påstand av 16. juni 1997 stadfestes.
2. A, født xx.xx.1956, løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet retter seg i første rekke mot lagmannsrettens tolkning av forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven §174. Rettens begrunnelse hevdes også å være mangelfull på dette punkt. Lagmannsretten uttaler om dette spørsmål:
"Spørsmålet om forlenget fengsling nå vil være i strid med det generelle forholdsmessighetsprinsipp må avgjøres etter en helhetsvurdering av blant annet de momenter partene har vist til i anledning forhørsrettens siste kjennelse. Således vil mistankens styrke og sannsynlig straff i tilfelle av domfellelse kunne være sentrale momenter. I det foreliggende tilfellet må det også, som uttalt i kjennelsen av 6. juni 1997, tas et visst hensyn til at det i tiltalebeslutningen av 18. mars 1997 heter at det vil bli nedlagt påstand om sikring etter straffeloven §39 nr. 1 af i fem år. Herunder kan det ses hen til de rettspsykiatrisk sakkyndiges uttalselse. Idet lagmannsretten mellom annet legger vekt på at saken har et visst omfang og fremstår som relativt alvorlig, finner retten at fengslingsforlengelse i inntil fire uker nå ikke kan anses som et uforholdsmessig inngrep overfor A. Retten har herunder tatt i betraktning bakgrunnen for at hovedforhandling ikke ble påbegynt, jfr. berammelsen 16. juni 1997. Bakgrunnen for utsettelsen av hovedforhandlingen kan synes beklagelig, men det er ikke gitt at bebreidelser som i denne forbindelse eventuelt måtte kunne rettes mot påtalemyndigheten, får en særskilt tyngde i den helhetsvurdering som må foretas vedrørende spørsmålet om eventuell fengslingsforlengelse."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten - når den har vektlagt de momenter det her er redegjort for - har lagt til grunn en uriktig tolkning av straffeprosessloven §174. Det fremgår for øvrig at lagmannsrettens begrunnelse i noen grad må sees i sammenheng med det som retten har gjengitt fra partenes anførsler.
Det er etter utvalgets oppfatning ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har unnlatt å ta i betraktning vesentlige og relevante anførsler fra den kjærende part side. Det er således ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gått ytterligere inn på bakgrunnen for at hovedforhandlingen ble utsatt. Spørsmålet om det var en feil av byretten å utsette hovedforhandlingen, hadde lagmannsretten etter utvalgets mening ikke grunn til ta stilling til.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse ikke uttrykkelig kommentert forholdet til EMK art 5 nr 3. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens gjengivelse av partenes anførsler at lagmannsretten har vært oppmerksom på spørsmålet. Utvalget legger til grunn at lagmannsretten har vurdert forholdet til EMK art 5 nr 3 som en del av forholdsmessighetsvurderingen. Kjæremålsutvalget finner - slik forholdene her ligger an - at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.