HR-1997-3-B - Rt-1997-21

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-01-14
Publisert:	HR-1997-00003-B - Rt-1997-21 (4-97)
Stikkord:	Konkurs, Motregning, Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00003 B, nr 185/1995
Parter:	Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo (Advokat Roald M Engeness) mot Brødrene Sirevåg AS (Advokat Jan Tore Ludvigsen - til prøve)
Forfatter:	Gjølstad, Sinding-Larsen, Aasland, Coward, Smith
Lovhenvisninger:	Råfiskloven (1951) §4, Forvaltningsloven (1967), Dekningsloven (1984) §8-1, §8-2

Saken gjelder krav mot fiskesalgslag på erstatning for tap ved unnlatt informasjon om oppgjørsordning, og spørsmål om erstatningskravet i tilfelle kan benyttes til motregning ved konkurs i laget. Den reiser spørsmål om et morselskap kan sies å være skadelidende ved at datterselskapet ikke får fullt oppgjør for en fordring som følge av konkurs hos debitor.

Fiskeoppdretternes Salgslag AL - FOS - ble stiftet i 1978 som en salgsorganisasjon for produsenter av oppdrettsfisk. Lagets formål var å forestå organisert førstehåndsomsetning av oppdrettsfisk for konsum. I medhold av råfiskloven §2 fikk laget enerett til omsetningen. Lagetsvirksomhet ble drevet etter forretningsregler fastsatt av styret medhjemmel i råfiskloven §4.

Oppdretterne solgte selv fisken på de vilkår som fremgikk av forretningsreglene. Kjøperne måtte være godkjent av FOS. Salgsoppgjøret gikk gjennom laget, som innesto for oppgjør overfor selgerne. I visse tilfelle ble det akseptert direkte oppgjør - utenom FOS - mot at de fastsatte avgifter til laget ble betalt. Denne ordningen ble kalt D2-ordningen. Den gjaldt fra starten for oppdrettere som hadde kjøpetillatelse for videreomsetning av egen og andres fisk. I 1989 ble ordningen gjennomgått, og det ble satt som vilkår for å benytte den at godkjent kjøper eide 50 % eller mer av oppdrettsselskapet. D2-ordningen var ikke omtalt i forretningsreglene. FOS gikk heller ikke ut med noen informasjon om den til aktørene i markedet.

Brødrene Sirevåg AS - heretter Sirevåg - ble etter søknad godkjent som kjøper i 1987. Sirevåg eide da 49 % av aksjene i Ulsvik Fiskeoppdrett AS - heretter Ulsvik. Eierandelen fremgikk av søknaden. Senere økte den,til 57 % fra 1 januar 1988, og til 100 % fra 1 november 1991. FOS var ikke kjent med dette. Sirevåg var på sin side ikke kjent med D2-ordningen.

FOS ble slått konkurs 13 november 1991 som følge av økonomiske problemer i forbindelse med en innfrysingsordning for oppdrettslaks som laget hadde iverksatt.

Ved konkursåpningen skyldte Sirevåg FOS ca 2 millioner kroner for oppdrettsfisk som Sirevåg hadde kjøpt. Samtidig skyldte FOS Ulsvik i underkant av 1 million kroner for fisk som Ulsvik hadde levert. Ulsvik overdro sitt tilgodehavende til Sirevåg, som erklærte motregning med dette kravet, samtidig som differansen - noe over 1 million kroner - ble betalt til boet. Motregningen ble imidlertid bestridt av boet, jf tremånedersfristen i dekningsloven §8-2, og kravet ble tilbakeført til Ulsvik.

Etter konkursen ble det opprettet et selskap - Rød Fisk KS - blant annet for å begrense skadevirkningene for de oppdrettere som hadde penger tilgode hos FOS. Rød Fisk KS overtok frossenfisklageret og fikk et gunstig lån fra staten. Selskapet tilbød oppdretterne - blant dem Ulsvik - å kjøpe deres fordringer mot FOS for 46 % av fordringenes pålydende på nærmere vilkår, blant annet at oppdretterne ikke hadde adgang til "å søke de aktuelle fordringer inndrevet hos andre eller på annen måte, herunder ved motregning". Ulsvik aksepterte oppgjør på de fastsatte betingelser 8 mars 1992.

FOS' konkursbo tok 11 november 1992 ut stevning mot Sirevåg med krav om betaling av den udekkede del av kjøpesummen for levert fisk. I tilsvar gjorde Sirevåg gjeldende motregning med et erstatningskrav mot FOS. Som ansvarsgrunnlag ble anført at FOS hadde fortiet D2-ordningen. Samtidig som tilsvar ble inngitt, betalte Sirevåg kr 458 344 til konkursboet, tilsvarende det Ulsvik hadde fått utbetalt fra Rød Fisk KS. Det beløp tvisten etter dette gjelder er kr 538 056.

Jæren herredsrett avsa 14 juli 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Brødrene Sirevåg AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger med saken."

Herredsretten la til grunn at Sirevåg hadde et erstatningskrav mot FOS som kunne benyttes i motregning mot konkursboets krav på Sirevåg.

Konkursboet påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 13 februar 1995 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Herredsrettens dom, dens punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, til Brødrene Sirevåg AS kr 61960,- -kroner sekstientusennihundreogseksti - innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse.

3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Fiskeoppdretternes Salgslag A/L, dets konkursbo, til Brødrene Sirevåg AS kr 53300,- - kroner femtitretusentrehundre - innen 2 - to - ukerfra dommens forkynnelse."

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til dommene.

Konkursboet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, i noen grad også bevisbedømmelsen.

Boets anførsler for Høyesterett er vesentlig utvidet i forhold til detsom ble gjort gjeldende for de tidligere retter. Det foreligger også enkelte nye dokumenter i saken. Jeg nevner for øvrig at Høyesterett i 1995 avsa dom i to saker om FOS-komplekset, Rt-1995-530 og Rt-1995-1711. Partene har i sine prosedyrer vist til dommene, som inneholder bakgrunnsmateriale også for den foreliggende tvist.

Den ankende part, Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Sirevåg har ikke noe erstatningskrav mot FOS, og under ingen omstendighet noe krav som kan motregnes i konkursboets krav på oppgjør fra Sirevåg for fisk som dette selskapet har kjøpt.

FOS' konkursbo aksepterer at D2-ordningen burde ha vært gjort alminnelig kjent, men ikke at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. Det var - hevder boet - ikke påregnelig at unnlatelsen kunne medføre skade.Den alminnelige oppgjørsordning fungerte godt. FOS' økonomi var meget solid, og det var ingen fare for tap. Dette gjaldt så vel i 1987, som i 1989 da D2-ordningen ble formalisert. Sommeren og høsten 1991 hadde FOS riktignok likviditetsproblemer, men disse ble av ledelsen ansett forbigående - en vurdering som også i ettertid må anses forsvarlig. Først da byrettens dom i saken om 5-kronerstrekket forelå 28 oktober 1991, jf Rt-1995-530, ble situasjonen oppfattet som kritisk. På dette tidspunkt var imidlertid FOS ikke berettiget til å gi Sirevåg og Ulsvik noen særbehandling i forhold til andre kjøpere og selgere. Ordningen med oppgjør gjennom FOS ble da opphevet meget raskt - for alle. Heller ikke det som skjedde i 1991 kan derfor gi grunnlag for uaktsomhetsansvar.

Etter boets syn var forretningsreglene ikke forskrifter generelt sett. Det berodde på hva slags beføyelser det gjaldt. Bestemmelsene om oppgjørsordningen måtte anses som private forretningsvilkår. Noen plikt til å kunngjøre D2-ordningen etter reglene for forskrifter forelå således ikke, og forvaltningsloven bestemmelser om veiledningsplikt fikk heller ikke anvendelse. Men selv om man skulle legge til grunn at oppgjørsreglene var forskrifter, foreligger ikke erstatningsbetingende uaktsomhet. Uaktsomhetsvurderingen må bli den samme.

Selv om FOS skulle ha utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, er det ikke utvist uaktsomhet i forhold til Sirevåg. Et eventuelt erstatningskrav tilkom Ulsvik. Sirevåg kan ikke foreta motregning med Ulsviks krav.

Det er ikke påvist noe innen Sirevågs økonomi som gir grunnlag for å konstatere tap for dette selskapet. Ulsvik var klart insolvent i 1991. Det konsernbidrag som Sirevåg ytet innebar ikke noe erstatningsbetingende tap, og et krav grunnet på dette tap forelå heller ikke ved konkursåpningen, jf dekningsloven §8-1.

Identifikasjon på tvers av selskapsgrenser forutsetter særskilt grunnlag. Forholdet i saken her er et helt annet enn det som er påberopt fra Furunkulosedommen i Rt-1992-453.

Som for de tidligere retter gjør boet dessuten gjeldende at Sirevåg og Ulsvik må være bundet av vilkårene ved overføringen av Ulsviks fordring til Rød Fisk KS og at dette utelukker motregning.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1. Brødrene Sirevåg AS v/styrets formann dømmes til å betale til Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo

a) kr 538056,- -kronerfemhundreogtrettiåttetusenogfemtiseks - med tillegg av renter samlet kr 373129,- - kronertrehundreogsyttitretusenetthundreogtjueni - pr. 31.desember 1993 og

b) 12 % rente p.a. av kr 538056,- fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo - tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for Høyesterett."

Ankemotparten, Brødrene Sirevåg AS, hevder at lagmannsrettens dom erriktig både i resultat og begrunnelse og har i hovedtrekk anført:

FOS' forretningsregler var forskrifter i forvaltningslovens forstand. Dette har partene også vært enige om for de tidligere retter. Oppgjørsordningen i FOS avvek fra det som er vanlig i private salgsavtaler og må uansett anses fastsatt ved utøvelse av offentlig myndighet. D2-ordningen var et unntak fra den alminnelige ordning, innført og formalisert i medhold av forretningsreglenes §6 annet ledd.

FOS unnlot å gjøre sine medlemmer oppmerksomme på D2-ordningen. Ved dette neglisjerte laget sitt veiledningsansvar etter forvaltningsloven med forskrifter. Allerede da FOS i 1987 ble gjort kjent med at Sirevåg hadde 49 % av aksjene i Ulsvik, måtte det være klart for laget at man sto overfor en kjøper som D2-ordningen kunne være aktuell for. Det burde ha vært orientert om ordningen, blant annet fordi Sirevåg ville ha spart garantiutgifter ved direkte oppgjør. Da FOS i 1989 formaliserte D2-ordningen, benyttet ca 20 av 80 kjøpere denne ordningen. Det hadde vært en bagatellmessig oppgave å veilede alle godkjente kjøpere om den.

Fra sommeren 1991 var den økonomiske situasjon i FOS svært alvorlig somfølge av innfrysingsordningen. Ved de vurderinger ledelsen i FOS da foretok, ble det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til muligheten for tap i saken om 5-kronerstrekket. Dette var klanderverdig. Iallfall burde FOS på dette tidspunkt - slik de tidligere retter også har funnet - ha gått ut med informasjon om D2-ordningen og derved sørget for likebehandling av utøverne innen oppdrettsbransjen.

Generelt sett måtte det påhvile FOS en streng aktsomhetsplikt tatt i betraktning at FOS hadde myndighet til å regulere en hel næring. Og utfra forholdene sommeren og høsten 1991 hadde FOS en særlig grunn til å skjerpe aktsomheten overfor sine kreditorer. FOS' myndighetsutøvelse må anses som klart uforsvarlig med henblikk på den skaderisiko som forelå. Det dreier seg om en påregnelig skadefølge. FOS kjente til at Sirevåg hadde eierinteresse i Ulsvik og måtte regne med at tap for det ene selskap ville ramme begge.

Selv om man skulle legge til grunn at FOS her ikke utøvde forvaltningsmyndighet, må resultatet av en aktsomhetsvurdering bli det samme. FOS måtte ha en klar forpliktelse til å informere sine andelseiere - oppdretterne - om alle forhold som kunne ha betydning, ogogså til å likebehandle kjøperne, som ikke hadde andre å kjøpe oppdrettsfisk fra.

Sirevåg er påført et tap ved FOS' uaktsomme handlemåte. Tapet oppsto da FOS oppga sin virksomhet og innstilte sine betalinger - umiddelbart før konkursåpningen.

Ved konkursåpningen eide Sirevåg 100% av Ulsvik.

Også på annen måte var det nære bånd mellom selskapene.

Ulsvik var en ressurs for Sirevåg, som var eneste avtaker av Ulsviks produkter.

Tapet på Ulsviks fordring rammet Sirevåg ved at det fikk sine verdier redusert tilsvarende.

Sirevåg måtte således gå inn med konsernbidrag til Ulsvik med kr 538056 mer enn man hadde behøvd dersom D2-ordningen var blitt etablert for selskapene.

Videre er det grunn til å identifisere Sirevåg med Ulsvik i forhold til FOS. Ankemotparten har vist til synspunktene i Furunkulosedommen i Rt-1992-453 på side 488, og gjort gjeldende at det som der er sagt om nærhet mellom selskapene bør få tilsvarende anvendelse i den foreliggende sak.

Endelig gjør Sirevåg gjeldende at fraskrivelsen av retten til motregning i erklæringen til Rød Fisk KS ikke omfatter et erstatningskrav som det aktuelle. Sirevåg og Ulsvik kjente ikke til D2-ordningen, og det er under ingen omstendighet rimelig å forstå erklæringen slik at den omfatter det motregningskrav som Sirevåg gjør gjeldende.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo, tilpliktes å erstatte Brødrene Sirevåg AS sakens omkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

For Høyesterett har konkursboet erkjent at FOS burde ha gjort D2-ordningen alminnelig kjent - uavhengig av om man anser oppgjørsordningen som utøvelse av forvaltningsmyndighet eller ikke. Dette er jeg enig i. Den nærmere vurdering av om det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet reiser imidlertid vanskelige spørsmål. Særlig gjelder det bedømmelsen av forholdene i 1991. Jeg går ikke inn på dette. For meg er det avgjørende at Sirevåg ikke har lidt noe tap som kan gi selskapet et motregningskrav, og at det heller ikke er grunnlag for å identifisere mor- og datterselskap som kravshaver.

For at det skal kunne kreves motregning ved konkurs etter bestemmelsen i dekningsloven §8-1 må krav og motkrav bestå mellom de samme rettssubjekter.

Situasjonen i vår sak er at Sirevåg er forpliktet til å gjøre opp for kjøpt fisk overfor FOS' konkursbo. Partene har vært enige om dette. Høyesterett har i saken i Rt-1995-1711 også lagt til grunn at salgslaget etter den vanlige omsetningsordningen var innehaver av kravene på oppgjør fra kjøperne.

Forholdet er videre at dersom Sirevåg og Ulsvik hadde vært kjent med D2-ordningen, må man legge til grunn at de ville ha søkt om å få anvende ordningen og fått anledning til det etter at Sirevåg ble majoritetsaksjonær i Ulsvik. Dette har konkursboet heller ikke bestridt. Dersom D2-ordningen var benyttet, ville Ulsvik ha fått fullt oppgjør for levert fisk. Tapet ved at D2-ordningen ikke ble fulgt, rammet således Ulsvik, som på grunn av konkursen ble stående igjen med en dividendefordring i FOS' konkursbo.

Motregning forutsetter at Sirevåg kan gjøre gjeldende krav på et beløp tilsvarende Ulsviks tap. Det blir da spørsmål dels om Sirevåg selv har lidt noe tap som følge av den anførte skadegjørende handling, dels om Sirevåg kan identifiseres med Ulsvik som kravshaver.

Spørsmålet om tap for Sirevåg har under prosedyren særlig vært knyttet til et konsernbidrag som Sirevåg ytet Ulsvik. Også spørsmålet om tapt aksjeverdi har vært fremme. Konkursboet har under henvisning til Ulsviks regnskaper for 1991 påvist at det var uten betydning for aksjeverdien i Ulsvik hvor mye selskapet fikk ut av fordringen på FOS, slik at denne problemstilling ikke er aktuell.

Sirevåg ytet Ulsvik et konsernbidrag på over 4 millioner kroner vedårsoppgjøret for 1991. Bidraget må betraktes som en ensidig disposisjon i morselskapets interesse ut fra dets vurdering av den situasjon som forelå. Etter min mening kan man ikke se dette som et erstatningsbetingende lidt tap for Sirevåg. Som pekt på av FOS, ville det også stride mot hensynet bak bestemmelsen i dekningsloven §8-2 dersom en konkursdebitor skulle komme i motregningsposisjon ved et slikt frivillig ytet konsernbidrag.

Ankemotparten har anført at dersom datterselskapet her lider tap, lider også morselskapet tap. Det er vist til det nære forhold mellom Ulsvik og Sirevåg både med hensyn til eierskap og virksomhet. Til dette er å bemerke at selskapene var egne rettssubjekter, og at et nært forhold ikke uten videre gir grunnlag for å konstatere tap på morselskapets hånd selv om datterselskapet lider tap.

Til støtte for anførselen om identifikasjon mellom Sirevåg og Ulsvik har ankemotparten særlig påberopt seg Høyesteretts dom i Furunkulosesaken i Rt-1992-453, nærmere bestemt bemerkningene om slakte- og forbedriftene på side 488. Spørsmålet der var imidlertid et helt annet enn det vår sak gjelder. I motsetning til det som er tilfellet her,dreide det seg der om et tap som rammet disse bedriftene direkte. Spørsmålet var om deres tap hadde erstatningsmessig vern.

Heller ikke kan jeg se at det foreligger andre omstendigheter som kan føre til identifikasjon på kravshaversiden i dette tilfellet. Nærheten i eierinteresser og virksomhet kan, som jeg tidligere har vært inne på, ikke være tilstrekkelig.

Etter dette må konkursboet gis medhold i at det ikke er grunnlag for motregning.

Jeg bemerker for øvrig at resultatet også trolig kunne bygges på den erklæring Ulsvik avgav til Rød Fisk KS 8 mars 1992. Men dette er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på.

Anken har ført frem, og dom blir å avsi i samsvar med konkursboets påstand idet det er enighet mellom partene om beløp og renter. Etter omstendighetene finner jeg at hver av partene må bære sine egne omkostninger for alle retter. Jeg legger vekt på at det grunnlag som for meg har vært avgjørende, først ble nærmere anført og utdypet for Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1. Brødrene Sirevåg AS dømmes til å betale til Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo :

a) 538 056 - femhundreogtrettiåttetusenogfemtiseks - kroner med tillegg av renter samlet 373 129 -trehundreogsyttitretusenetthundreogtjueni - kroner pr 31 desember 1993 og

b) 12 - tolv - prosent årlig rente av 538 056 kroner fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.