HR-1997-30-A - Rt-1997-623

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-04-22
Publisert:	HR-1997-00030-A - Rt-1997-623 (163-97)
Stikkord:	Arbeidsrett, Arbeidsgiver, Kommunalrett
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Agder Lagmannsrett LA-1995-00083 A - Høyesterett HR-1997-00030 B, nr 22/1996
Parter:	1. Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark 2. Fyresdal kommune 3. Kviteseid kommune 4. Nissedal kommune 5. Seljord kommune 6. Tokke kommune 7. Vinje kommune (Advokat Thor Ørbeck-Nilssen - til prøve) mot 1. Eva Jorkjen 2. Hilde Berntsen 3. John Rasmussen 4. Tore Krossli 5. Margit Bjåland 6. Nils Olav Botnen 7. Thor Juveth 8. Astrid Olimstad (Advokat Jakob Wahl)
Forfatter:	Tjomsland, Bugge, Aarbakke, Holmøy, Dissens: Aasland
Lovhenvisninger:	Grunnskolelova (1969) §17, §24, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §335, §377, Tvistemålsloven (1915), §4, §8, §9, Grunnskolelova (1969), §1, §4, §61, §62, §67, Arbeidsmiljøloven (1977), Selskapsloven (1985) §1-1, Kommuneloven (1992) §27

Dommer Tjomsland: Saken gjelder oppsigelser av åtte ansatte ved et interkommunalt pedagogiskpsykologisk distriktssenter etter at senterets skole- og boavdelinger var blitt nedlagt. Hovedspørsmålet er om omplasseringsplikten i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 kan gjøres gjeldende i forhold til de seks kommunene som deltok i samarbeidet.

Kommunene Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Tokke, Seljord og Vinje, senere omtalt som samarbeidskommunene, etablerte i 1975 Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, heretter kalt PPD-senteret. Fra 1 august 1977 tiltrådte også Telemark fylkeskommune samarbeidet. Det ble fra dette tidspunktet inngått en samarbeidsavtale hvor de seks kommunene og fylkeskommunen var parter. Avtalen ble senere fornyet og revidert flere ganger, senest i 1988 med virkning fra 1 januar 1989.

Formålet med virksomheten ved PPD-senteret var å gi pedagogiskpsykologisk rådgivning og et desentralisert spesialpedagogisk behandlingstilbud til førskolebarn, skoleelever, ungdom og voksne funksjonshemmede. Senteret var lokalisert til Kviteseid og hadde tre avdelinger; pedagogiskpsykologisk (PP) tjeneste, skoleavdeling og boavdeling. Senteret ble ledet av et styre på ni medlemmer, ett fra hver av samarbeidskommunene, ett fra fylkeskommunen og to fra arbeidstakerorganisasjonene for de ansatte. Driften av senteret ble i hovedsak finansiert ved bevilgninger over kommunenes skolebudsjett. Også fylkeskommunen ytet et bidrag. Styret ved PPD-senteret foretok tilsetting av daglig leder og det øvrige personalet ved senteret. Etter 1989 har styret med endelig virkning fastsatt senterets budsjett. Tidligere ble budsjettet etter at det var vedtatt av styret, lagt fram "for kommunane til endeleg vedtak".

Fra starten var det elever med tradisjonelle lærevansker og ulike funksjonshemninger som benyttet skole- og boavdelingene. Dette forandret seg imidlertid, og man fikk etter hvert i større grad elever med problemer som hørte under barnevernet. Behovet for institusjonsavdelingen ved senteret avtok. Dette hadde sammenheng med den økende integrering av elever i den opprinnelige målgruppen i det ordinære skolesystem.

Ut over høsten 1993 og vinteren 1994 ble det gradvis klart for ledelsen ved PPD-senteret at man ikke kunne opprettholde driften av skole- og boavdelingene. I møte 9 februar 1994 besluttet derfor styret ved PPDsenteret å nedlegge skole- og boavdelingene med virkning fra 1 august 1994. I henhold til §12 i samarbeidsavtalen ble nedleggelsesvedtaket godkjent av de seks samarbeidskommunene og fylkeskommunen.

De åtte ansatte ved boavdelingen - syv miljøterapeuter og én kokk - ble ved likelydende brev av 24 mars 1994 sagt opp fra sine stillinger med virkning fra 1 august 1994. Senere ble fratredelsestidspunktet ved en korrigert oppsigelse for to av de oppsagte satt til 31 oktober 1994. For lærerne ved PPD-senteret ble det - under henvisning til grunnskoleloven §24 - i april 1994 inngått en avtale om overgangsordning ved overføring til stillinger i kommunene.

Etter at forhandlinger i medhold av arbeidsmiljøloven §61 ikke førte frem, reiste de oppsagte arbeidstakerne ved stevning av 6 juni 1994 sak ved Skien og Porsgrunn byrett som lokal arbeidsrett mot PPD-senteret, de seks samarbeidskommunene og Telemark fylkeskommune. Det ble gjort gjeldende at oppsigelsene var usaklige etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1 jf nr 2, og at de derfor måtte kjennes ugyldige etter §62 første ledd. Enkelte av saksøkerne fremsatte også krav om erstatning for inntektstap. Ved Skien og Porsgrunn byretts kjennelse 1 september 1994 ble det bestemt at saksøkerne skulle fratre sine stillinger ved PPD-senteret under sakens behandling ved domstolene, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4.

Skien og Porsgrunn byrett avsa 15 desember 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Pedagogisk-Psykologisk Distriktsenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune, Vinje kommune og Telemark fylkeskommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen ble avsagt under dissens, idet én av meddommerne kom til at oppsigelsene måtte kjennes usaklige og ugyldige i forhold til kommunene. Flertallet mente at PPD-senteret måtte anses for å ha forestått en egen og selvstendig virksomhet atskilt fra samarbeidskommunenes og fylkeskommunens, og at omplasseringsplikten i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 derfor ikke fikk anvendelse. Mindretallet mente at de seks kommunene som samarbeidet om senteret - men ikke fylkeskommunen - måtte anses som arbeidsgivere for de oppsagte arbeidstakerne, og fant at kommunene hadde annet passende arbeid å tilby dem da oppsigelsene ble gitt.

Arbeidstakerne påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Under ankeforhandlingen 28 september 1995 trakk de ankende parter anken mot fylkeskommunen, og lagmannsretten avsa samme dag hevingskjennelse i forhold til fylkeskommunen. Agder lagmannsrett avsa 20 november 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Oppsigelsene av Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juvet og Astrid Olimstad, kjennes ugyldige.

2. Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune dømmes en for alle og alle for en til å betale erstatning til Thor Juvet med - 101.000 - etthundreogentusen kroner - John Rasmussen med - 55.000 - femtifemtusen kroner - og Astrid Olimstad med - 10.000 - titusen kroner innen - 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett idømmes ikke."

Dommen ble avsagt under dissens fra én av meddommerne som var enig i byrettens resultat og begrunnelse. Flertallet mente at samarbeidskommunene var de reelle arbeidsgivere for de ansatte og at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke før oppsigelsene ble gitt, ble undersøkt om det var annet passende arbeid i kommunene.

Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

PPD-senteret og samarbeidskommunene har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Til sammen ti parter og vitner er avhørt ved bevisopptak. Samtlige er avhørt tidligere. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Som et nytt selvstendig grunnlag har ankemotpartene i skranken for Høyesterett subsidiært gjort gjeldende at omplasseringsplikten også følger av grunnskoleloven jf §17 nr 5 jf §24 nr 1 og 2. Partene har ellers for Høyesterett frafalt enkelte subsidiære anførsler knyttet til ankemotpartenes prinsipale grunnlag. For øvrig står saken i hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser.

De ankende parter har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Omplasseringsplikten etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 påligger "arbeidsgiveren", og den gjelder innen "virksomheten". Det er derfor for det første spørsmål om samarbeidskommunene i relasjon til denne bestemmelsen er å anse som arbeidsgivere for arbeidstakerne ved PPDsenteret, og - i så fall - dernest om senteret og kommunenes øvrige aktiviteter i denne relasjon skal betraktes som samme "virksomhet". Behandlingen av de to spørsmålene vil til dels måtte gli over i hverandre.

Vurderingen av om kommunene er å anse som arbeidsgivere i forhold til de oppsagte arbeidstakerne, må ta utgangspunkt i legaldefinisjonen i arbeidsmiljøloven §4 første ledd. Det avgjørende er om kommunene har tilsatt arbeidstakerne for å arbeide i sin tjeneste. De momenter som er relevante i denne vurderingen, trekker entydig i retning av at det bare er PPD-senteret som har vært arbeidsgiver.

Etter de ankende parters mening er det ikke tvilsomt at PPD-senteret er å anse som et eget rettssubjekt, jf NOU 1995: 17 Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet side 71. PPD-senteret er også formelt og reelt, både innad i kommunene og i forhold til utenforstående tredjemenn, blitt oppfattet som et selvstendig rettssubjekt med egen handleevne.

Utgangspunktet må da være at PPD-senteret er å anse som arbeidsgiver for de ansatte ved senteret. Det er styret ved PPD-senteret som har utøvd arbeidsgiverfunksjonene i forhold til de ansatte ved senteret. Av vesentlig betydning i denne sammenheng er at tilsettingsmyndigheten har tilligget styret. Noen ordinær kommunal tilsettingsprosess skjedde ikke. Kommunene har heller ikke hatt noen formell eller reell instruksjonsrett overfor de ansatte. Styringsretten har ligget til styret ved PPDsenteret. I forbindelse med lønnsforhandlinger har de ansattes arbeidstakerorganisasjoner forhandlet og inngått avtaler med styret ved PPD-senteret. Det fremgår - etter de ankende parters mening - av de meldinger om tilsettingen som de fleste av de ansatte fikk, at det var PPD-senteret som var part i arbeidsavtalene. Det foreligger ikke noen opplysninger som tyder på at noen av de ansatte i forbindelse med tilsettingen er blitt forespeilet ansettelse i kommunene. Kommunene har verken uttrykkelig eller implisitt påtatt seg et arbeidsgiveransvar. Det er heller ikke fremlagt materiale fra tiden før denne tvisten kom opp som tyder på at de ansatte har oppfattet kommunene som sine arbeidsgivere.

Det er etter de ankende parters mening uriktig når lagmannsretten har lagt så stor vekt på at daglig leder ved PPD-senteret i et brev 12 april 1994 til kommunene ga uttrykk for at fortrinnsretten til nytt arbeid etter arbeidsmiljøloven §67 også gjaldt stillinger i samarbeidskommunene. Dette brevet hadde sin bakgrunn i en uttalelse fra en juridisk konsulent i Kommunenes Sentralforbund, og det kan ikke - slik lagmannsretten gjør - tolkes som et bevis for at det hadde vært en utbredt oppfatning om at kommunene var de egentlige arbeidsgivere.

De ankende parter er enige i at arbeidsgiverbegrepet - også etter arbeidsmiljøloven - er relativt, og at det er fullt mulig at flere kan ha et arbeidsgiveransvar i forhold til bestemte arbeidstakere. Dette vil kunne være tilfellet dersom utøvelsen av arbeidsgiverfunksjonene - etter avtale eller rent faktisk - har vært delt mellom forskjellige rettssubjekter. En slik situasjon foreligger imidlertid ikke her. Denne saken står derfor i en annen stilling enn det saksforhold som ble behandlet i dommen i Rt-1990-1126. Den saken som ble avgjort ved Arbeidsrettens dom inntatt i ARD-1980-79, og som lagmannsretten har lagt stor vekt på, atskiller seg fra vår sak på vesentlige punkter. Høyesterett er heller ikke bundet av den rettsoppfatning som nevnte dom bygger på.

Selv om man skulle komme til at samarbeidskommunene er å anse som arbeidsgivere for de oppsagte arbeidstakere, må aktiviteten ved PPDsenteret betraktes som en egen virksomhet i forhold til kommunenes øvrige aktiviteter. Det fremgår av dommen om Sparebanken Nord-Norge i Rt-1992-776 at et rettssubjekts aktiviteter kan bli ansett for å omfatte flere atskilte virksomheter i relasjon til arbeidsmiljøloven §60 nr 2. Sterke reelle hensyn taler for at dette også er tilfellet i denne saken. Det vises til at PPD-senteret som etter samarbeidsavtalen må anses som et eget rettssubjekt, hadde en meget selvstendig stilling i forhold til kommunene. Av sentral betydning er det her at budsjettkompetansen - etter endringen i 1989 - eksklusivt tillå styret for PPD-senteret. Det må derimot være uten betydning om de oppgaver som ble utført i boavdelingen ved senteret, betraktes som lovpålagte eller ikke. Etter de ankende parters mening kan oppgavene ved boavdelingen ikke anses som lovpålagte. Virksomheten i boavdelingen ble heller ikke videreført i kommunene etter nedleggingen, noe som skiller denne saken fra forholdet i ARD-1980-79.

Det erkjennes at det i forbindelse med oppsigelsene ikke ble undersøkt om samarbeidskommunene hadde passende arbeid å tilby de oppsagte arbeidstakerne. De ankende parters tidligere subsidiære anførsel om at oppsigelsene var saklige selv om omplasseringsplikten i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 får anvendelse overfor kommunene, er derfor frafalt for Høyesterett.

Ankemotpartenes subsidiære grunnlag om at omplasseringplikten også følger av grunnskoleloven §17 nr 5 jf §24 nr 2 ble først fremsatt i skranken for Høyesterett. Anførselen er for sent fremsatt og må settes ut av betraktning, jf tvistemålsloven §335 jf §377. Det gjøres subsidiært gjeldende at det fremgår av sammenhengen at regelen i grunnskoleloven §24 nr 2 bare gjelder for undervisningspersonalet. Under enhver omstendighet vil en omplasseringsplikt være begrenset til stillinger i skoleverket, og det bestrides at det der forelå passende ledige stillinger for ankemotpartene.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 15.12.1994 pkt. 1 stadfestes for så vidt gjelder Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune.

2. Eva Jorkjenn, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juvet og Astrid Olimstad tilpliktes - in solidum - å erstatte de ankende parters saksomkostninger for samtlige retter innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med tillegg av morarenter med 12 % - tolv prosent - pr. år fra forfall og til betaling skjer."

Ankemotpartene har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat, og ankemotpartene er i hovedsak også enig i lagmannsrettens begrunnelse.

Kommunenes formål med å etablere samarbeidet var å drive en virksomhet i fellesskap - ikke å etablere et selskap. PPD-senteret kan ikke anses som et eget rettssubjekt. Senteret har vært et redskap for å løse kommunenes oppgaver, og det har som sådant vært en del av de samarbeidende kommuners virksomheter.

Det er samarbeidskommunene som i fellesskap har vært arbeidsgivere for de ansatte ved senteret. Et viktig moment i denne vurderingen er at senteret er opprettet for å løse oppgaver som er pålagt kommunene ved lov. Dette gjelder ikke bare PP-avdelingen og skoleavdelingen, men også boavdelingen, jf grunnskoleloven §4 nr 3. Det tilligger i en viss utstrekning PPD-senteret å utøve forvaltningsmyndighet på vegne av kommunene, og også dette taler mot å anse senteret som et eget rettssubjekt.

Kommunene foretok ikke noe innskudd i forbindelse med opprettelsen av senteret. Senterets økonomi er en del av kommunenes økonomi, og kommunenes bevilgninger til senteret skjer over det ordinære skolebudsjett. Kommunene betaler ikke for den bruk de gjør av senterets tjenester, men utgiftene fordeles forholdsmessig på grunnlag av kommunenes elevtall i grunnskolen. At budsjettet, etter endringen av samarbeidsavtalen, formelt er blitt vedtatt av styret ved PPD-senteret kan ikke tillegges særlig vekt. Det bestrides at kommunene har vært forpliktet til å foreta bevilgninger i samsvar med de vedtatte budsjett. De enkelte kommunene vil kunne instruere "sitt" styremedlem om hvorledes vedkommende skal stemme under budsjettbehandlingen. Dette innebærer at kommunene i fellesskap har den økonomiske styringen over senteret. Kommunene kan også på en rekke andre måter påvirke budsjettbehandlingen.

At tilsettingsmyndigheten tilligger styret for PPD-senteret er etter ankemotpartenes mening ikke et argument for at senteret er et eget rettssubjekt. Forholdet er reelt sett det samme når tilsettingsmyndigheten av praktiske grunner er delegert til en kommunal etat. Selv om man skulle komme til at PPD-senteret er et eget rettssubjekt som har arbeidsgiveransvar for de ansatte ved senteret, innebærer ikke dette at ikke også kommunene i fellesskap har et arbeidsgiveransvar. Arbeidsgiverbegrepet er relativt også i forhold til arbeidsmiljøloven bestemmelser. Det er i relasjon til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 lagt til grunn at flere rettssubjekter kan ha et arbeidsgiveransvar, jf Rt-1990-1126 og Rt-1993-345. Arbeidsrettens dom i ARD-1980-79 gjaldt et saksforhold som på alle vesentlige punkter står i samme stilling som denne saken. Begrunnelsen i denne dommen har derfor gyldighet også i dette tilfellet. Også i vår sak går oppgavene tilbake til kommunene etter nedleggelsen.

Det avgjørende er her at den bestemmende myndighet over PPD-senteret reelt sett ligger hos samarbeidskommunene. Nedleggelsen av skole- og boavdelingene, og dermed indirekte også oppsigelsene av de ansatte, er således reelt sett besluttet - og senere også formelt godkjent - av kommunene. Det kan derimot ikke legges særlig vekt på at styringsretten over de ansatte utøves av daglig leder ved PPD-senteret. Dette er en praktisk ordning tilsvarende den som gjelder ved kommunale bedrifter.

Etter ankemotpartenes mening må det legges atskillig vekt på at det ikke er blitt inngått egne tariffavtaler med PPD-senteret som part, men at det var de vanlige tariffavtaler for kommunal sektor som her er benyttet.Det er ikke riktig som anført fra de ankende parters side, at den alminnelige oppfatning før denne saken ble aktuell, har vært at det bare var PPD-senteret som hadde et arbeidsgiveransvar. De skriftlige meldinger om tilsettingen som de ansatte mottok, var på dette punkt meget uklare. Den naturlige forståelse av flere av dem er at de gjaldt tilsettinger i stillinger i kommunene i Vest-Telemark. Uklarheten taler for at kommunene må pålegges et arbeidsgiveransvar. Det er i rettspraksis lagt til grunn at flere kan bli pålagt arbeidsgiveransvar når det ikke tilstrekkelig klart er presisert hvem som er arbeidsgiver, jf Rt-1993-490 og Rt-1993-954. Det vises ellers til at også PPD-senteret i daglig leders brev av 12 april 1994 til kommunene antok at fortrinnsretten etter arbeidsmiljøloven §67 også gjaldt i forhold til kommunene.

Hvis man først kommer til at samarbeidskommunene må anses som arbeidsgivere, må kommunenes samlede aktivitet anses å tilhøre samme virksomhet som PPD-senteret. Det vises til Ombudsmannens årsmelding 1986 26. Dommen om Sparebanken Nord- Norge i Rt-1992-776 gjaldt et meget spesielt tilfelle, hvor problemstillingen til dels også var annerledes enn i denne saken.

Når rekkevidden av omplasseringsplikten skal fastsettes, må det legges atskillig vekt på arbeidsmiljøloven formål, jf §1, og på en avveining av de interesser som står mot hverandre i slike tilfeller. Begrepene "arbeidsgiver" og "virksomhet" er relative og må tolkes på bakgrunn av de hensyn som bestemmelsen i §60 nr 2 skal ivareta. Arbeidstakerne har en sterk interesse i at omplasseringsplikten også gjelder i forhold til samarbeidskommunene. Ellers vil deres rettsstilling bli avhengig av hvorledes virksomheten er organisert i den enkelte kommune, noe som vil være lite rimelig. Dette gjelder særlig når det, slik som her, er tale om lovpålagte oppgaver, som etter nedleggingen går tilbake til kommunene. Kommunenes interesse i å motsette seg en slik anvendelse av arbeidsmiljøloven §60 nr 2 er på den annen side ikke særlig sterk. Omplasseringsplikten innebærer bare en plikt til å undersøke om kommunene har passende arbeid for vedkommende.

Subsidiært gjøres det som nytt grunnlag gjeldende at omplasseringsplikten følger av grunnskoleloven §17 nr 5 jf §24 nr 2. Omplasseringsplikten etter denne bestemmelsen har samme rekkevidde som etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2, og den gjelder derfor også stillinger utenfor skoleverket. Det erkjennes at denne anførselen først ble fremsatt i skranken for Høyesterett, men synspunktet er ikke nytt. Det ble lagt til grunn som subsidiær begrunnelse i Arbeidsrettens dom i ARD-1980-79, og denne dommen har i herværende sak spilt en sentral rolle for de tidligere instanser.

Dersom Høyesterett kommer til at oppsigelsene var usaklige, er det enighet mellom partene om at det foreligger erstatningsplikt i forhold til tre av ankemotpartene, og det er også enighet om erstatningenes størrelse. Beløpene omfatter bare netto lønnstap. For Margit Bjåland er det ikke aktuelt å gjeninntre i noen stilling, idet hun nå er pensjonist. For henne nedlegges derfor bare påstand om at oppsigelsen er usaklig.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand :

"1. Lagmannsrettens dom pkt.1 stadfestes for så vidt angår Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Nils Olav Botnen, Thor Juveth og Astrid Olimstad.

2. Oppsigelsen av Margit Bjåland er usaklig.

3. Pedagogisk -Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune dømmes til en for alle og alle for en til å betale erstatning til;

a) Thor Juveth kr 101.000 med tillegg av 12 % rente fra 4.12.1995 til betaling skjer og kr 136351.

b) John Rasmussen kr 55.000 med tillegg av 12 % rente fra 4.12.1995 til betaling skjer.

c) Astrid Olimstad kr 10.000 med tillegg av 12 % rente fra 4.12.1995 til betaling skjer og kr 75831.

4. Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune dømmes en for alle og alle for en til å betale ankemotpartenes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som byrettens flertall. Etter mitt syn kan samarbeidskommunene ikke anses for å ha vært de oppsagte arbeidstakernes arbeidsgivere. Spørsmålet om forståelsen av virksomhetsbegrepet i arbeidsmiljøloven §60 nr 2, blir det da ikke aktuelt for meg å gå inn på.

Gyldigheten av vedtaket om nedleggelsen av skole- og boavdelingene ved PPD-senteret er ikke bestridt. Arbeidstakerne erkjenner at det etter at boavdelingen er nedlagt, ikke lenger er arbeidsoppgaver for dem ved PPDsenteret. Når søksmålet også er rettet mot PPD-senteret, er dette begrunnet med at styret ved senteret hevdes å ha hatt en plikt til å medvirke til at kommunene oppfylte den omplasseringsplikt som ankemotpartene mener følger av arbeidsmiljøloven §60 nr 2. Jeg tilføyer at ankemotpartene for Høyesterett ikke anfører at det foreligger andre formelle feil i forbindelse med oppsigelsesvedtaket.

Etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 er en oppsigelse som skyldes driftsinnskrenking eller rasjonaliseringstiltak, ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiveren kan tilby et annet passende arbeid i virksomheten. Det sentrale spørsmålet i denne saken er om samarbeidskommunene er å anse som de oppsagte arbeidstakernes arbeidsgivere. De ankende parter har for Høyesterett erkjent at det ikke er vurdert omplassering i samarbeidskommunene, og de aksepterer derfor at oppsigelsene er usaklige dersom kommunene anses som arbeidsgivere.

Etter kommuneloven av 25 september 1992 §27 nr 1 kan kommuner og fylkeskommuner opprette et eget interkommunalt styre til løsning av felles oppgaver. Bestemmelsen tilsvarer §27 i den tidligere loven av 12 november 1954. Et slikt styre kan gis myndighet til å treffe avgjørelser som angår virksomhetens drift og organisering, og det kan overlates midler. Hvorvidt myndighet etter særlovgivningen kan overføres på denne måten, beror på tolking av vedkommende lov. Grunnskoleloven §8 og §9 har uttrykkelige bestemmelser om at spesialundervisningen og PPtjenesten kan organiseres av flere kommuner i fellesskap.

Kommunelovgivningen regulerer ikke spørsmålet om når det interkommunale styret leder et eget rettssubjekt. At et slikt samarbeid kan være et eget rettssubjekt er imidlertid på det rene, jf blant annet forutsetningsvis selskapsloven av 21 juni 1985 nr 83 §1-1 (5). Det er lagt til grunn at det må avgjøres helt konkret for den enkelte virksomhet om det interkommunale styret er et eget rettssubjekt, jf NOU 1995:17 side 71. Det fremheves her at momenter i denne vurderingen foruten virksomhetens formuesmasse vil være den grad av selvstendighet styret har i forhold til deltakerkommunene.

Jeg mener at PPD-senteret må anses som eget rettssubjekt, og vil i det følgende fremheve de forhold jeg da legger særlig vekt på.

Senteret opptrer utad under eget navn. Det inngår kontrakter, for eksempel om leie av lokaler for virksomheten og om salg av plasser ved institusjonen til kommuner utenfor Vest-Telemark og til Telemark fylkeskommune, og tilsetter de ansatte ved senteret uten at det må innhentes samtykke fra samarbeidskommunene. Styret tilsetter også daglig leder for senteret.

Samtlige samarbeidskommuner har en plass i senterets styre, som treffer vedtak ved vanlig flertall. Det er fastsatt i §13 i samarbeidsavtalen at i tilfeller der kommunene skal behandle saker som vedkommer virksomheten ved PPD-senteret og det ikke blir gjort samsvarende vedtak i alle kommunestyrene, skal det gjelde som flertallet av kommunene har gitt sin tilslutning.

Senteret disponerer egne midler, som i hovedsak er overført fra de kommuner som deltar, og det er underkastet regnskaps- og revisjonsplikt. Det har også betydning om styret for virksomheten er tildelt kompetanse til å fastsette eget budsjett, jf bemerkningene i NOU 1995:17. Etter 1989 har styret for PPD-senteret hatt en slik selvstendig budsjettkompetanse. Den enkelte kommune har riktignok både gjennom sin styrerepresentant og på flere andre måter mulighet til å påvirke budsjettbehandlingen. Den selvstendige budsjettkompetansen innebærer likevel en rettslig realitet, noe som også er klart forutsatt i forarbeidene, jf Ot.prp.nr.42 (1991-92) side 113. Den innebærer at kommunene er forpliktet til å foreta bevilgninger i samsvar med det budsjett styret har fastsatt. Kommunene har også etter samarbeidsavtalen plikt til "å betale sine utgifter a konto kvart halvår".

Saken gjelder et samarbeid mellom forholdsvis mange kommuner. En virksomhet som bygger på en samarbeidsavtale mellom en rekke kommuner, vil nok oftere anses som et eget rettssubjekt enn et samarbeid mellom to eller tre kommuner. I et samarbeid hvor mange kommuner deltar, vil det ofte være et sterkt behov for å tillegge styret kompetanse til å binde virksomheten uten å måtte innhente samtykke fra deltakerkommunene.

For en interkommunal virksomhet som er et eget rettssubjekt, vil virksomheten selv være arbeidsgiver for de ansatte, slik det er uttalt i NOU 1995:17 side 76-77. De ansatte vil være tilsatt for å tjenestegjøre for denne virksomheten. I utredningen vises det til en uttalelse i Ot.prp.nr.42 (1991-92) side 112 om at det i unntakstilfeller kan være aktuelt at vertskommunen påtar seg arbeidsgiverfunksjonene. Dette har imidlertid ikke vært en aktuell problemstilling i denne saken. Når lønnsutbetalinger og skattetrekket for de ansatte ved senteret er blitt utført av Kviteseid kommune, må dette ses på som en praktisk ordning og foretatt på vegne av PPD-senteret.

Jeg finner etter dette at styret ved PPD-senteret må anses for å ha vært arbeidsgiver for de ansatte ved senteret, jf arbeidsmiljøloven §4 første ledd.

Det har i rettspraksis vært lagt til grunn at flere rettssubjekter kan ha et arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 dersom arbeidsgiverfunksjonene har vært delt mellom dem, jf Rt-1990-1126. Jeg kan imidlertid ikke se at dette har vært situasjonen her. Alle sentrale arbeidsgiverfunksjoner har tilligget og blitt utøvet av styret ved PPD-senteret. Det var dette styret som foretok tilsettingene. Styringsretten over de ansatte har både formelt og reelt tilligget styret. De lokale lønnsforhandlingene er - etter det opplyste - skjedd mellom styret for PPD-senteret og arbeidstakerorganisasjonene for de tilsatte. At det ikke er fremforhandlet noen egen tariffavtale for de ansatte ved senteret og at generelle tariffavtaler for kommunalt tilsatte - etter det opplyste - har vært anvendt, kan jeg ikke se kan tillegges noen betydning i denne sammenheng.

Saken i Rt-1990-1126 hvor også morselskapet ble ansett som arbeidsgiver for administrerende direktør i et heleid datterselskap, står på vesentlige punkter i en annen stilling enn herværende sak. Ansettelsesforholdet var der fastsatt i en avtale mellom morselskapet og direktøren, som forutsatte at arbeidsforholdet ikke ville bli varig og at direktøren hadde rett til å gjeninntre i morselskapets tjeneste ved opphør av avtalen med datterselskapet. Høyesterett fant - ut fra en samlet vurdering av forholdet mellom datterselskapet og morselskapet og de rettigheter direktøren hadde overfor morselskapet under sitt midlertidige opphold i Norge - at også morselskapet måtte anses som arbeidsgiver. Uttalelser i rettspraksis om forholdet mellom selskaper i et konsernforhold, kan etter mitt syn ikke få anvendelse ved et interkommunalt samarbeidsforetak.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at PPD-senteret var opprettet for å ivareta oppgaver som ved lov er pålagt kommunene, og at dette er et viktig argument for at også samarbeidskommunene her har et arbeidsgiveransvar overfor de ansatte. Kommunenes plikt til å sørge for spesialundervisning og PP-tjeneste følger av grunnskoleloven §8 og §9. Det kan hevdes at kommunene også må anses for å ha en lovbestemt plikt til å sørge for innkvartering til de elever som får så lang reiseveg at de ikke kan nytte daglig skyss til skolen, jf grunnskoleloven §4 nr 3. Jeg går ikke nærmere inn på denne problemstilling, idet jeg ikke kan se at dette momentet kan ha betydning for om samarbeidskommunene er å anse som arbeidsgivere. Det kan i denne henseende ikke få andre virkninger om kommunene overfører lovpålagte oppgaver til et interkommunalt styre enn om det er andre typer oppgaver som overføres. Den omstendighet at lovpålagte oppgaver i en viss utstrekning også kan overføres til private, viser etter mitt syn at dette forhold ikke kan tillegges betydning i denne sammenheng. En annen sak er at det i slike tilfeller kanskje lettere kan bli tale om overdragelse av virksomhet i arbeidsmiljøloven forstand, jf arbeidsmiljøloven kapittel XII A, som 1 januar 1994 avløste den tidligere §60 nr 3.

Jeg er enig med ankemotpartene i at lagmannsrettens resultat har støtte i premissene i Arbeidsrettens dom i ARD-1980-79, som gjaldt opphør av et interkommunalt samarbeid mellom seks kommuner om skolepsykologisk kontor for Sør-Gudbrandsdal. Jeg finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på denne dommen. Det fremgår for øvrig av domspremissene at den saken på flere punkter sto i en annen stilling enn vår sak. For det første synes styret i den saken å ha hatt en mindre selvstendig stilling enn i vår sak. Jeg peker dessuten særlig på at retten fant grunn til å slå fast at "PP-tjenesten i de berørte kommuner fortsetter og at det foreligger en reell mulighet for at den vil bli opptrappet". Det er i den forbindelse av interesse at partenes argumentasjon - i henhold til de refererte domspremisser - i første rekke var knyttet til bestemmelsen om overdragelse av virksomhet i den daværende §60 nr 3 i arbeidsmiljøloven. I vår sak bodde det siste undervisningsår ingen elever fra samarbeidskommunene på PPD-senteret, og det ble etter nedleggelsen ikke opprettet boenheter i de enkelte kommuner. Arbeidsmiljøloven kapittel XII A er da heller ikke påberopt i denne saken.

Ankemotpartene har anført at det fra PPD-senterets side er skapt en uklarhet om arbeidsgiverposisjonen, og at denne uklarhet må medføre at samarbeidskommunene får et arbeidsgiveransvar etter bestemmelsen i §60 nr 2. Jeg kan ikke se at et slikt synspunkt kan føre frem, og saken ligger i denne henseende vesentlig annerledes an enn sakene i Rt-1993-490 og Rt-1993-954. Det er fra ankemotpartenes side fremlagt sparsomme opplysninger til støtte for denne anførsel. Skriftlige arbeidsavtaler er ikke fremlagt, og ble etter det opplyste heller ikke inngått. Det foreligger ingen opplysning om at det fra PPD-senterets side overfor de ansatte er gitt uttrykk for at samarbeidskommunene hadde et arbeidsgiveransvar overfor dem. Meldingene om tilsetting som ble sendt de fleste ansatte, var skrevet på standardskjemaer som ikke passet særlig godt, og det kan fremstå som nokså tilfeldig hvorledes skjemaet ble korrigert. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan ha gitt de tilsatte noen rimelig foranledning til å tro at det var tale om ansettelse i stilling hos samarbeidskommunene. At det etter at vedtaket om nedleggelse ble truffet, oppstod tvil om rettslige spørsmål vedrørende fortrinnsrett til stillinger i samarbeidskommunene, kan etter min mening ikke tillegges vekt.

Jeg går så over til ankemotpartenes subsidiære grunnlag om at omplasseringsplikten for samarbeidskommunene er hjemlet i grunnskoleloven §17 nr 5 jf §24 nr 2. Denne anførsel ble for første gang gjort gjeldende i skranken for Høyesterett. Den er ikke underbygd fra ankemotpartenes side ut over en henvisning til dommen i ARD-1980-79. Da anførselen må anses å gjelde rettsanvendelsen, finner jeg ikke at den uten videre kan settes ut av betraktning selv om ankemotpartene kan bebreides at den ikke tidligere er blitt fremsatt.

Regelen i grunnskoleloven §24 er bygd opp på en annen måte enn bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §60 nr 2. Mens arbeidsmiljøloven regler knytter seg til arbeidsgivers plikt til å tilby arbeidstakeren annet passende arbeid, er grunnskoleloven regler bygd opp slik at de regulerer arbeidstakerens plikt til å overta en annen stilling i kommunen når det foreligger et oppsigelsesgrunnlag som angitt i grunnskoleloven §24 nr 1 første ledd. Den bestemmelsen som her er aktuell, er grunnskoleloven §24 nr 2 hvor det heter:

"Ein lærar eller rektor i interkommunal stilling kan etter dei same reglar som er nemnde i nr. 1, førast over til stilling i berre ein av dei kommunar han arbeider."

Bestemmelsene i §24 nr 1 og 2 er imidlertid også ansett for å innebære en rett for lærerne til dersom en slik situasjon oppstår, å bli omplassert til ledig stilling ved annen skole. Spørsmålet er om denne regelen får anvendelse for de ansatte ved boavdelingen ved PPDsenteret.Grunnskoleloven benytter uttrykket undervisningspersonale - til dels som synonym med begrepet lærer - for å angi hvilke ansatte som skal omfattes av de spesielle regler som denne lovgivningen fastsetter. Lovens §17 nr 5 gir departementet hjemmel til å avgjøre hvilke stillinger og hvilke tjenester som skal etableres for annet enn undervisningsformål. Bestemmelsen angir at det for slike stillinger skal gjelde tilsvarende bestemmelser som for undervisningspersonale, hvor ikke annet er sagt eller fremgår av sammenhengen. Kirke- og undervisningsdepartementet har i forskrift 17 november 1989 nr 1184 i §3-1 nr 1 første ledd fastsatt at kommunene skal tilsette "nødvendig personale til undervisning og andre tenester i skolen, mellom anna pedagogiskpsykologisk teneste, pedagogisk rettleiingsteneste, sosialpedagogisk teneste, skolebibliotekteneste m.m." Etter paragrafens nr 1 fjerde ledd kan kommunen til spesielle oppgaver blant annet tilsette internatpersonale. Dette innebærer at de ansatte ved boavdelingen ikke omfattes av de grupper ansatte som kommunene etter forskriften "skal tilsette", men at de omfattes av - den i og for seg overflødige - "kanregelen" i fjerde ledd. Etter lovens ordlyd synes det da vanske lig å pålegge dette personale en slik plikt som er angitt i grunnskoleloven §24, og som er det rettslige grunnlaget for lærernes rett til omplassering. Jeg tilføyer at saken i ARD-1980-79 gjaldt ansatte i PP-tjenesten som vil omfattes av "skal- regelen" i forskriften §3-1 nr 1 første ledd.

Jeg tilføyer at det også kan synes å fremgå av sammenhengen at regelen i §24 nr 1 og 2 ikke skal gjelde for de grupper ansatte som er nevnt i forskriften §3-1 nr 1 fjerde ledd. Det særlige stillingsvernet i grunnskoleloven synes tradisjonelt å være knyttet til lærerne og annet undervisningspersonale. Forholdene er annerledes for den gruppe tilsatte som denne saken gjelder. Det må i den forbindelse understrekes at en omplasseringsplikt etter grunnskoleloven under enhver omstendighet bare kan gjelde i forhold til institusjoner under grunnskoleloven; og ikke - slik ankemotpartene har anført - for eksempel til stillinger ved sykehjem eller i teknisk etat. Jeg er etter dette kommet til at ankemotpartene heller ikke kan få medhold på sitt subsidiære grunnlag.

Jeg er etter dette kommet til at bare PPD-senteret har et arbeidsgiveransvar overfor de oppsagte arbeidstakerne. Da det er på det rene at det ikke finnes passende arbeid for de oppsagte ved PPDsenteret, må senteret bli å frifinne. Siden jeg er kommet til at samarbeidskommunene ikke har et arbeidsgiverforhold overfor de oppsagte arbeidstakerne, kan det reises spørsmål om søksmålet skulle vært avvist fra byretten som lokal arbeidsrett. Før lovendringen av 6 januar 1995 fikk de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61 flg bare anvendelse hvor det var arbeidsgiveren som hadde gått til oppsigelse av arbeidstakeren, og denne bestred oppsigelsens saklighet. Arbeidstakerens pretensjon var - slik bestemmelsene ble forstått i rettspraksis - ikke avgjørende for prosessformen, jf blant annet Rt-1981-899 om et nokså tilsvarende tilfelle. Herværende sak har imidlertid nå vært undergitt full realitetsbehandling i Høyesterett, og det er på det rene at ankemotpartene ikke vil kunne fremme kravet på annen måte i sak etter tvistemålsloven vanlige regler. På denne bakgrunn finner jeg å kunne stemme for å stadfeste byrettens frifinnende dom også i forhold til kommunene.

Saken har reist vanskelige rettsspørsmål av generell rekkevidde som er lite avklart. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes i forhold til PedagogiskPsykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Ved avgjørelsen av hvem som rettslig sett var å anse som arbeidsgiver for ankemotpartene, må det etter min mening legges stor vekt på hva de hadde grunn til å forvente. Arbeidsgiverforholdet var, som også saken har vist, av sentral betydning for verdien av deres stillingsvern ved en mulig nedleggelse av deler av virksomheten. Dersom de utelukkende var å anse som ansatt ved den begrensede enhet som PPD-senteret utgjorde, ville mulighetene for omplassering være svært beskjedne, mens en ansettelse i samarbeidskommunene ville gi arbeidsgiverens omplasseringsplikt etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 en helt annen realitet for ankemotpartene.

Den rettslige side ved arbeidsgiverforholdet synes å ha vært dårlig klargjort for de ansatte før nedleggelsen av skole- og boavdelingen ved PPD-senteret ble aktuell. De tilsettingsbrev flere av ankemotpartene mottok, er skrevet på trykte formularer for tilsetting i kommunale stillinger, og det heter her at de er tilsatt "i Vest-Telemark kommune".

Ved de forhandlinger som fant sted da nedleggelsen ble aktuell, ble det i første omgang antatt både fra PPD-senterets og fra ankemotpartenes side at de hadde fortrinnsrett til nytt arbeid i samarbeidskommunene etter arbeidsmiljøloven §67, noe som forutsetter at samarbeidskommunene måtte anses som arbeidsgivere. Oppfatningen, som kom til uttrykk i et brev av 12 april 1994 fra daglig leder ved PPD-senteret til kommunene, bygde etter det opplyste på uttalelse fra en juridisk konsulent i Kommunenes Sentralforbund, og kan selvsagt ikke i seg selv anses avgjørende for saken. Men den illustrerer etter min mening at det var nærliggende for ankemotpartene å anse sitt stillingsvern knyttet til samarbeidskommunene.

PPD-senteret ble opprettet for å vareta oppgaver som kommunene ved lov var pålagt innenfor skolesektoren. Senteret ble styrt gjennom representanter valgt av kommunene, og det var kommunene som stilte midler til disposisjon for virksomheten. Som lagmannsretten har påpekt, hadde kommunene en sterk overordnet styring med virksomheten.

Nå er jeg ikke uenig med førstvoterende i at PPD-senteret hadde en slik grad av selvstendighet at det må anses som et eget rettssubjekt. Ved bedømmelsen av dette spørsmål må det imidlertid, slik førstvoterende har gjort rede for, bygges på en samlet vurdering av forskjellige momenter knyttet til kompetanseforholdet mellom senteret og kommunene. Jeg kan ikke se annet enn at det i forhold til arbeidstakerne vil virke nokså tilfeldig om utfallet av en slik vurdering, som vil kunne være usikker, skal være avgjørende for deres stillingsvern.

Jeg vil heller ikke bestride at PPD-senteret utøvde de sentrale arbeidsgiverfunksjoner og må anses som arbeidsgiver for ankemotpartene. Men etter min mening kan senteret ikke anses som deres eneste arbeidsgiver ved anvendelsen av stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven. Det er lagt til grunn i rettspraksis at mer enn ett rettssubjekt kan være å anse som arbeidsgiver i relasjon til stillingsvernreglene, jf særlig avgjørelsen i Rt-1990-1126, som også førstvoterende har vist til. Den gjaldt riktignok et saksforhold som er forskjellig fra vårt, men etter min mening står man også i vår sak overfor en situasjon hvor en slik bedømmelse er nærliggende, hensett til kommunenes ansvar for og sterke styring med virksomheten.

Det er nok så, som det har vært fremhevet, at PPD-senteret hadde ansettelseskompetansen og instruksjonskompetansen i forhold til de ansatte, og at dette er sentrale arbeidsgiverfunksjoner. Men også innenfor virksomhet hvor kommunen uomtvistelig er arbeidsgiver, vil det kunne forekomme at slik ansettelses- og instruksjonskompetanse er delegert til ledelsen for vedkommende etat. For øvrig nevner jeg at PPDsenteret ikke i enhver henseende har opptrådt som arbeidsgiver for ankemotpartene. PPD-senteret har ikke vært innmeldt i Kommunenes Sentralforbund, og stillingenes tariffmessige tilknytning til Sentralforbundets tariffområde, som har vært tatt for gitt, må således bygge på samarbeidskommunenes medlemskap.

Etter min mening må det legges betydelig vekt på Arbeidsrettens dom i ARD-1980-79, som gjaldt spørsmålet om stillingsvern for ansatte ved et interkommunalt skolepsykologisk kontor, og hvor Arbeidsretten kom til at de ansatte hadde stillingsvern i forhold til deltakerkommunene. Det kan nok være så at saksforholdet skiller seg en del fra vårt, men jeg kan ikke se annet enn at den rettsoppfatning Arbeidsretten la til grunn for sitt resultat, kan overføres direkte på vår sak. Arbeidsretten traff sin avgjørelse som ankeinstans etter den daværende prosessordning i stillingsvernsaker, da Arbeidsretten etter loven var øverste ankeinstans i disse sakene. Dette taler i seg selv for å legge atskillig vekt på avgjørelsen. Men dertil kommer at jeg må anse det nærliggende at dommen kan ha dannet grunnlag for rettsoppfatning og praksis i tilsvarende arbeidsforhold. Nå er det riktignok ikke holdepunkter for at arbeidstakerne i vår sak har vært kjent med dommen og dermed har bygget forventninger om stillingsvern på den, men dette fratar ikke dommen dens betydning ved bedømmelsen av hva ankemotpartene hadde grunn til å forvente.

Som jeg har nevnt innledningsvis, vil stillingsvernets reelle verdi for ankemotpartene i vesentlig grad bero på om det er knyttet til samarbeidskommunene. Samtidig kan jeg ikke se at det foreligger avgjørende motforestillinger mot at kommunene ved slike oppsigelser som vår sak gjelder, må vise en slik aktivitet som loven krever med sikte på å tilby annet passende arbeid til arbeidstakerne. Jeg innser at dette nok vil kunne volde større administrative problemer jo flere kommuner som deltar i det interkommunale samarbeid, men plikten kan ikke godt bero på antallet av deltakerkommuner.

Det ligger i det jeg allerede har sagt, at jeg - når det skal tas standpunkt til om kommunene har annet passende arbeid å tilby ankemotpartene i "virksomheten", jf arbeidsmiljøloven §60 nr 2 - ikke finner det riktig å anse virksomheten begrenset til PPD-senteret. Den samme rettsoppfatning må for øvrig også anses forutsatt i Arbeidsrettens dom. Det synes å være en vanlig oppfatning at en kommune som arbeidsgiver må bedømmes som én virksomhet i relasjon til arbeidsmiljøloven §60 nr 2, jf Henning Jakhelln i Undervisningspersonalets arbeidsrettslige stilling, vedlegg 2 til NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring side 381. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på om dette kan gjelde helt generelt. Etter min mening er det iallfall ikke grunnlag for en så snever forståelse som de ankende parter har hevdet.

Jeg stemmer etter dette for at ankemotpartenes påstand tas til følge.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes i forhold til PedagogiskPsykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.