HR-1997-30-A - Rt-1997-825
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-14 |
| Publisert: | HR-1997-00030-A - Rt-1997-825 (216-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00030 A, nr 15/1996 |
| Parter: | Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) (Advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Nordseter borettslag (Advokat Didrik Modal - til prøve) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Bugge, Schei, Holmøy, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §378, Boligbyggelagsloven (1960) §16, Foreldelsesloven (1979) §10, §2, Konkursloven (1984) §135 |
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder krav fra et borettslag om erstatning for betongskader som følge av mangelfull byggekontroll.
I 1978-79 ble det i regi av Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) utbygd et felt i Oslo med 300 leiligheter. Feltet ble tildelt Nordseter borettslag, som ble stiftet 20 januar 1978. På stiftelsestidspunktet var borettslaget uten egne medlemmer og ble stiftet av OBOS etter bestemmelsen i borettslagsloven 4 februar 1960 nr 2 §5. Det ble samme dag inngått avtale mellom OBOS og borettslaget der OBOS påtok seg for borettslagets regning å oppføre 6 terrasseblokker med 202 leiligheter og 98 leiligheter i rekkehus, og videre å sørge for kontroll med byggearbeidet, jf boligbyggelagsloven 4 februar 1960 nr 1 §16. Utbyggingsoppdraget ble gitt til Stiansens Entreprenørforretning AS, som inngikk en samarbeidsavtale med Ragnar Evensen AS om opprettelse av "Arbeidsfellesskapet Stiansen-Evensen". Arbeidsfellesskapet sto for utbyggingen på Nordseter. Innflytting i leilighetene fant sted fra juni 1979 til juni 1980.
Etter noen år begynte det å vise seg spor av korrosjonsskader og avskallinger på mange av terrassene og balkongene både i terrasseblokkene og i rekkehusene. Ved en rapport fra Norges Byggforskningsinstitutt 30 juni 1988 og flere rapporter fra firmaet NOTEBY i 1988 og 1989 ble det konstatert rustskader på armeringsjernet, noe som igjen førte til sprekkdannelser og utsprengning i betongen. Rustdannelsen hadde sammenheng med den såkalte karbonatiseringsprosessen: Ved nystøpning er betongen alkalisk. Over tid blir den mindre alkalisk fordi karbondioksyd i luft trenger inn i betongen og danner en karbonatforbindelse. Denne prosessen går gradvis fra overflaten og innover i betongen og medfører at betongen blir hardere, men den vil angripe armeringsjernet slik at det ruster. I 1988 var fronten av karbonatisert betong flere steder nådd frem til armeringen.
Borettslaget foretok omfattende reparasjoner i 1990. Reparasjonsutgiftene beløp seg samlet til ca 12,6 millioner kroner. I tillegg kom undersøkelseskostnader på ca 1,7 millioner kroner. Borettslaget gjorde krav gjeldende overfor begge entreprenørfirmaene. I tillegg ble krav gjort gjeldende overfor OBOS for mangelfull kontroll med byggearbeidet.
Stevning ble tatt ut for Oslo byrett 29 august 1990 mot så vel entreprenørfirmaene som OBOS. Alle tre bestred at det forelå erstatningsgrunnlag, subsidiært påstod de at et eventuelt erstatningskrav var foreldet og endelig at reklamasjon var fremsatt for sent.
I dom 22 september 1992 la Oslo byrett til grunn at det var begått feil under byggearbeidene som medførte et for tynt betonglag - 15 mm - over armeringsjernene. Hovedårsaken var at det ble benyttet armeringsstoler på 15 mm, mens kravet i den relevante standard - NS 3473 - var 25 mm. Enkelte steder var betonglaget enda tynnere fordi armeringsjernet ikke var lagt riktig eller hadde forskjøvet seg under støpingen. Retten fant OBOS erstatningsansvarlig for utilstrekkelig kontroll i forbindelse med den mangelfulle armeringsoverdekningen. De to entreprenørselskapene hadde begge i henhold til NS 3401 fraskrevet seg ansvar med grunnlag i vanlig uaktsomhet for krav fremsatt senere enn ett år etter byggets overtakelse. Denne fristen var ute før kravet ble reist. Retten fant likevel Stiansens Entreprenørforretning AS erstatningsansvarlig fordi den fant at firmaet hadde utvist grov uaktsomhet. Ragnar Evensen AS ble frifunnet idet retten fant at selskapet var underentreprenør, og at det etter de da gjeldende regler ikke oppstod et direkte krav mot selskapet.
Byretten fant videre at borettslagets krav i forhold til betongoverdekningen ikke var foreldet. Reklamasjon ble ansett å være rettidig. Derimot reduserte byretten erstatningskravets størrelse på det grunnlag at det var valgt dyrere utbedringsmetode enn nødvendig. Enkelte ytterligere krav som ikke lenger er med i saken, knyttet seg til skader som hadde vært synbare meget lenge. Disse kravene ble ansett foreldet.
Byrettens dom har denne slutning:
"1. Oslo Bolig- og Sparelag og Stiansens Entreprenørforretning A/S dømmes in solidum til å betale Nordseter borettslag erstatning med kr 5000000,-
Oppfyllelsesfrist settes til 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.
2. Ragnar Evensen A/S frifinnes.
3. Partene bærer alle sine omkostninger."
Både OBOS og Nordseter borettslag påanket byrettens dom. Under saksforberedelsen ble det åpnet konkurs i Stiansens Entreprenørforretning AS. Konkursbehandling ble innstilt etter konkursloven §135 og firmaet slettet i foretaksregisteret. Nordseter borettslags anke i forhold til Stiansens Entreprenørforretning AS ble etter dette avvist.
Borgarting lagmannsrett opprettholdt i dom 29 september 1995 frifinnelsen av Ragnar Evensen AS, men med den begrunnelse at selskapet bare hadde utvist vanlig uaktsomhet, ikke grov uaktsomhet i forhold til den mangelfulle betongoverdekningen. OBOS ble - som i byretten - dømt til å betale erstatning for uaktsom kontroll. Men lagmannsretten fant at ansvaret bare gjaldt det forhold at betongoverdekningen ikke var 20 mm, i motsetning til byretten som med utgangspunkt i NS 3473 fastslo 25 mm som minste overdekning. Lagmannsrettens grunnlag var at på byggetegningene til terrasseblokkene var betongoverdekningen angitt til 20 mm. Dette måtte være avgjørende i forhold til hva som kunne legges kontrolløren til last.
Også i lagmannsretten ble erstatningsbeløpet redusert, men med en annen begrunnelse enn i byretten. Lagmannsretten la avgjørende vekt på at utbedringsarbeidet i alle tilfeller ville ha vært påkrevd, men dersom betongoverdekningen hadde holdt 20 mm, ville skadene først ha inntrådt ca 9 år senere, fordi karbonatiseringsprosessen ville tatt lengre tid på å trenge gjennom betongen. Heller ikke lagmannsretten fant at borettslagets krav var foreldet eller at reklamasjon var fremsatt for sent.
Lagmannsrettens dom og kjennelse har slik slutning:
"1. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å betale erstatning til Nordseter borettslag med 4 500 000 - firemillionerfemhundretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 1. mai 1991 til 31. desember 1993 og deretter med 12 - tolv - prosent rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Oslo Bolig- og Sparelag til Nordseter borettslag 886 000 - åttehundreogåttisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. I tillegg betaler Oslo Bolig- og Sparelag til Nordseter borettslag en tredjedel av den samlede godtgjørelse som fastsettes for lagmannsrettens fagkyndige meddommere.
3. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.
4. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Nordseter borettslag til Ragnar Evensen A/S 817 735 - åttehundreogsyttentusensjuhundreogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. I tillegg betaler Nordseter borettslag til Ragnar Evensen A/S en tredjedel av den samlede godtgjørelse som fastsettes for lagmannsrettens fagkyndige meddommere.
Slutning i kjennelse:
Nordseter borettslags anke avvises for så vidt gjelder Stiansens Entreprenørforretning A/S."
OBOS og Nordseter borettslag påanket begge lagmannsrettens dom til Høyesterett. Borettslagets anke gjaldt både kravet mot OBOS og kravet mot Ragnar Evensen AS. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet mot Ragnar Evensen AS etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 og nr 4. For øvrig ble ankene fremmet. De omfatter både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er avhørt 20 partsrepresentanter og vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Mange av dem har også avgitt skriftlige erklæringer til bruk for Høyesterett. Erklæringene er bekreftet ved bevisopptak. Når det gjelder ansvarsgrunnlaget står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Vedrørende erstatningsutmålingen er det fremlagt nytt materiale både ved forklaringer og som dokumentbevis, som gjør at saken står i en noe annen stilling.
OBOS som ankende part gjør i det vesentlige gjeldende:
Kontrolloppgavene ved utbyggingen fulgte av kontrakt av 20 januar 1978 med Nordseter borettslag hvoretter OBOS påtok seg å oppføre den bebyggelsen saken gjelder, og herunder sørge for kontroll av byggearbeidene. Dette kontrollarbeidet ble utført av en kompetent bygningskontrollør ansatt i OBOS og en medhjelper. De to utførte oppgavene på en fullt forsvarlig måte når det tas hensyn til det kunnskapsgrunnlag man hadde om karbonatiseringsprosessen i slutten av 1970-årene. Når det gjaldt betongarbeidene, la kontrolløren spesielt vekt på at armeringer lå stødig og ikke forskjøv seg under støping, videre på selve støpingen og på riving av forskalingene. Betongarbeidet utgjorde ikke mer enn 10 prosent av kontraktsummen for utbyggingen, og kontrollørens prioritering av arbeidsoppgaver var rimelig. Kunnskapen om karbonatiseringsprosessen var utilstrekkelig kjent i slutten av 70-årene. Betong ble ansett som et meget stabilt og varig bygningsmateriale. Det er intet grunnlag for å hevde at kontrollen generelt var utilfredsstillende. Tvert om fikk kontrolløren godt skussmål fra dem som arbeidet på byggeplassen. Flere anså ham snarere for litt pirkete.
Det er uklart om kravet til betonglag over armeringen ifølge NS 3473 var 20 eller 25 mm. På tegningen til terrassehusene var angitt 20 mm, og det måtte kontrolløren under enhver omstendighet kunne basere seg på. Det er således korrekt når lagmannsretten har lagt til grunn at et eventuelt ansvar for avvik må begrenses til tegningens krav, 20 mm. De armeringsstolene som ble brukt ville i utgangspunktet gi en betongoverdekning på 15 mm. Det var således et meget begrenset avvik, og det kan ikke i seg selv være erstatningsbetingende at kontrollen ikke avdekket for lave armeringsstoler. Skadeårsaken er dessuten sammensatt, og meget må tilskrives mangler ved konstruksjonen og generelt manglende erfaring med betong som byggemateriale på tiden for utbyggingen.
Meget taler for at det bør kreves en kvalifisert form for uaktsomhet før OBOS blir holdt ansvarlig. OBOS opptrådte på vegne av de enkelte borettslag og til selvkost når organisasjonen påtok seg ansvar som utbygger og kontrollør. I forhold til borettslagene er det således ikke forretningsvirksomhet som utøves. Dette argumentet får en særlig tyngde i en sak som den foreliggende, der det ville være små muligheter for å få dekket inn et kontrollansvar hos den egentlig ansvarlige, entreprenøren. Etter ansvarsbestemmelsen i NS 3401 punkt 25.9 hefter entreprenøren bare for grov uaktsomhet for skader som oppstår mer enn ett år etter overtakelse av bygget. I slutten av 70-årene var det heller ikke mulig å få forsikret ansvaret utover en periode på fem år, som er kortere enn den aktuelle periode i vår sak. Det er urimelig dersom OBOS skulle bli stående med ansvar uten verken regressmulighet eller forsikringsmulighet. Tilsvarende skyldkrav som i NS 3401 bør derfor innfortolkes også i forholdet mellom OBOS og borettslaget. Kontrolløren har under ingen omstendigheter gjort et så klart brudd på sine kontrollplikter som kreves ved grov uaktsomhet.
For det tilfelle at OBOS kjennes erstatningsansvarlig hevdes det at fordringen er foreldet, og at reklamasjon skjedde for sent. Foreldelsesfristen er etter foreldelsesloven §2 i utgangspunktet tre år, men i dette tilfelle erkjennes det at den forlenges med ettårsfristen i §10 nr 1 som først begynner å løpe når borettslaget burde ha kjent til fordringen. Kravet ble reist overfor OBOS 3 mai 1989, og OBOS har akseptert denne dato som fristavbrytende. Det hevdes imidlertid at OBOS i en tilstandsrapport fra 23 september 1986 foretok en markant påvisning av skaden, og at det fra dette tidspunkt forelå en oppfordring for borettslaget til å handle. En stund etter mottakelsen av denne rapporten burde den nødvendig informasjon vært innhentet, iallfall før 3 mai 1988. I så fall er kravet foreldet. Reklamasjonsinnsigelsen er basert på at borettslaget fikk tilstandsrapporten fra OBOS 23 september 1986, deretter den første rapporten fra NBI 30 juni 1988 og så en ny rapport fra NOTEBY 9 november 1988. Selv om det ikke her gjelder noen bestemte lovregler om reklamasjonsfrist, må et krav om at reklamasjonen skal skje innen rimelig tid ses som utslag av en alminnelig reklamasjons- eller passivitetsstandard. Tar man utgangspunkt i tilstandsrapporten må det åpenbart ha vært reagert for sent. Men selv om man går frem til de to rapportene fra 1988, måtte det kunne forlanges at det reageres før henholdsvis 10 og 6 måneder.
Dersom OBOS kjennes erstatningsansvarlig pekes det på at utmålingen av erstatningen er meget skjønnsmessig. Under denne forutsetning godtar OBOS derfor det resultat som lagmannsretten med fagkyndige meddommere er kommet til, men ikke helt ut rettens begrunnelse. Selv om det ikke lenger hevdes at det ble valgt en uforsvarlig kostbar utbedringsmetode, jf byrettens dom, førte den valgte metoden dels til standardforbedringer som må trekkes fra reparasjonsomkostningene. Det siktes her særlig til at terrassene og balkongene er blitt påført en vannfast membran og dessuten er gitt en spesiell behandling som sinker karbonatiseringsprosessen. Dernest ble det foretatt oppussing av de vertikale skilleveggene mellom terrassene og balkongene, som ikke hadde for lite betongovertrekk. Med dette reduserte beløp som utgangspunkt skal erstatningen - slik lagmannsretten har lagt til grunn - fastsettes til det tap borettslaget led ved at utbedringen måtte foretas ca 9 år tidligere enn det ville ha skjedd dersom betongbelegget hadde vært 20 mm i stedet for 15.
Endelig hevdes at erstatningen bør lempes, i tilfelle det skulle bli aktuelt å utmåle et større beløp enn lagmannsretten har gjort. Lempningsgrunner er særlig at det er urimelig å la hele erstatningsbeløpet ramme OBOS når det er entreprenørene som har begått feil, og graden av skyld ved utførelsen av kontrolloppgavene iallfall er liten. En betydelig andel av skadeårsaken må videre føres tilbake til forhold OBOS ikke kan klandres for, særlig mangler i prosjekteringen og et generelt utilstrekkelig kunnskapsnivå om betongens sårbarhet som byggemateriale. Endelig må det vektlegges at OBOS ved byggingen har basert seg på selvkostprinsippet, og således ikke har lagt inn noe ekstra i kalkylen for å dekke opp erstatningskrav. Dette er desto viktigere ettersom slike skader som i saken her ofte rammer betongkonstruksjoner fra 70-årene. For OBOS som er en stor utbygger kan derfor tapet bli meget følbart.
OBOS har nedlagt slik påstand:
"Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra det oppfyllelsestidspunkt retten fastsetter til betaling skjer."
Etter å ha hørt OBOS' prosedyre med hensyn til foreldelse og reklamasjon avskar retten videre forhandlinger om disse spørsmål idet den fant at ankegrunnene ikke kunne føre frem, jf tvistemålsloven §378 annet ledd.
Nordseter borettslag gjør som ankemotpart i hovedtrekk gjeldende:
Denne saken gjelder ikke kunnskapen på 70- og 80-tallet om karbonatiseringsprosessen, men spørsmålet om OBOS' ansvar for mangelfull byggekontroll. OBOS har påtatt seg en forpliktelse til å foreta kontroll av utbyggingen og har mottatt normalt vederlag som OBOS selv har kalkulert inn i byggeregnskapet. Borettslaget har krav på at byggekontrollen foregår på profesjonell og kvalifisert måte sett i forhold til den utbyggingen det dreier seg om. Betongarbeidet må regnes som et helt sentralt kontrollområde av grunnleggende betydning for hele utbyggingen. Den feil som ble begått er en systemfeil som hefter ved samtlige boligenheter. Hvor stor del betongarbeidet er av totalentreprisen er ikke relevant. Samlet sett har betongarbeidet i byggefeltet betydelige dimensjoner.
Ved betongstøpingen ble det brukt for lave armeringsstoler med den følge at betonglaget over armeringen gjennomgående ble 15 mm, og enda mindre mange steder. Etter NS 3473, som det er vist til så vel i anbudet fra Stiansens Entreprenørforretning AS som på byggetegningene, er minste tillatte betongoverdekning 25 mm. Denne gjennomgående feilen ble ikke oppdaget. Særlig er det klanderverdig at kontrolløren målte en armeringsstol, en såkalt H-stol, som kunne brukes i to posisjoner. Det må anses bevist at denne ble målt til å gi en overdekning på 25 og 30 mm, som dermed tilfredsstilte NS 3473. Deretter observerte kontrolløren at en helt annen stoltype - en hurtigmonteringstype - ble brukt overalt, uten at noen av disse nye stolene ble målt på annet enn øyemål. Den nye stolen ga ca 15 mm. Det ble videre ikke foretatt noen stikkprøve for å måle betonglaget, noe som også ville avslørt feilen. Dette er klart uaktsomt. I tilfelle det skulle være rettslig relevant, jf OBOS' anførsler om begrenset ansvar, hevdes denne feil også å være grovt uaktsom. Hvorvidt kontrolløren hadde kjennskap til karbonatiseringsprosessen er irrelevant. Byggebransjen hadde kjennskap til at armeringsjernet rustet, og at tykkelsen på betong overtrekket var av betydning. Videre hadde byggestandarden tilbake til 1926 inneholdt bestemmelser om minimum betongtykkelse. Og disse var blitt skjerpet flere ganger, sist ved 1973-utgaven av NS 3473, som gjaldt for utbyggingen.
Lagmannsretten har tatt feil når den har begrenset erstatningsplikten ut fra byggetegningenes bestemmelse om 20 mm betongoverdekning. I tillegg til tallfestingen viser tegningen også til NS 3473. Er det konflikt mellom tegning og norsk standard, må kontrolløren ta opp dette. Her er det for øvrig tvilsomt om det er noen egentlig konflikt mellom tegning og standard. Tegningen gjelder hele betongdekket i terrasseleilighetene, også for gulvet inne i leiligheten. Etter forklaringene må det anses klarlagt at 20 mmkravet gjaldt den innvendige betong. Endelig er det bare på tegningene til terrasseleilighetene at det er satt mål. På tegningene til rekkehusene er det utelukkende referert til standarden. Kontrolløren har i bevisopptak opplyst at han ikke kjente til standardens krav til betongoverdekning. Dette utgjør i seg selv en erstatningsbetingende uaktsomhet. Det er de relevante standarder som utgjør fasiten for hans kontrollvirksomhet.
Det er intet grunnlag for å innfortolke en ansvarsfraskrivelse i kontrakten mellom OBOS og borettslaget. Tvert om satt OBOS på begge sider av bordet da kontrakten - en standardkontrakt utarbeidet av OBOS - ble utfylt og undertegnet. Borettslaget hadde ikke egne medlemmer på det tidspunktet. Det skjedde først i forbindelse med tildeling av boliger. Det var således OBOS som hadde stiftet og representerte borettslaget. Dette medførte en særlig plikt til å vareta dets interesser.
Som ankende part mht erstatningens størrelse gjør borettslaget i det vesentlige gjeldende:
Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningen slik de tidligere retter har gjort. Borettslaget har krav på full dekning for de utbedringsomkostninger som er påløpt. I kravet for Høyesterett har borettslaget selv trukket fra for meisling på sidevegger samt utbedring av støttemurer som er tatt ut av saken, og videre for en del malings- og sparkelarbeid som kan ses som vanlig vedlikehold. Samlet er fratrukket litt over 1 mill kroner. De utbedringsarbeider som ble foretatt, og som det nå kreves erstatning for, må ses som en pakke for å få et vellykket resultat. Ved utbedringen ble det ikke foretatt økning av betongoverdekningen opp til standardens krav. Andre tiltak for å stanse karbonatiseringen har derfor måttet utføres. Membran og behandling for å forsinke karbonatiseringsprosessen må ses på denne bakgrunn.
I prinsippet aksepterer borettslaget tankegangen som ligger til grunn for lagmannsrettens erstatningsreduksjon. Det blir likevel ikke plass til dette synspunktet her, fordi dersom betonglaget i begynnelsen hadde hatt 25 mm tykkelse - eller endog 20 mm - er det overveiende sannsynlig at skadene ikke ville ha inntrådt før rundt århundreskiftet eller enda senere, og lenge før den tiden ville borettslaget iverksatt forebyggende tiltak, som nå er tilgjengelige. Disse forebyggende tiltak er langt rimeligere enn de utbedringer som den mangelfulle betongoverdekningen utløste. I tillegg krever den utbedringen som ble foretatt i 1990 sitt eget vedlikehold ca hvert tiende år. I sum betyr dette at det vedlikehold borettslaget vil måtte bekoste i årene fremover ikke er noe mindre enn det som ville ha blitt vedlikeholdskostnader dersom bygningene hadde fått forskriftsmessig betongdek ning fra først av.
Subsidiært hevder borettslaget at dersom en neddiskontering skal foretas, slik lagmannsretten har gjort, vil en utregning basert på 6 prosent rente og realistiske anslag for hvor meget tidligere skaden inntraff, vise at lagmannsretten har redusert erstatningen for meget. Dessuten må det tas hensyn til den ovenfor nevnte vedlikeholdskostnad tilknyttet utbedringsarbeidene, noe som vil øke erstatningssummen. OBOS erkjenner at dette siste i prinsippet er en riktig betraktning, men det er uenighet om hvilket beløp det skal tas utganspunkt i.
Endelig er det ikke grunnlag for å lempe OBOS' ansvar. Noen relevant lempningsregel foreligger ikke. Det vises videre til det særlige ansvar OBOS hadde for å vareta borettslagets interesser da kontrakten om utbygging ble inngått. Det bestrides videre at det finnes så mange betongskadesaker der OBOS må påregne ansvar at dette blir noe argument for lempning.
Borettslaget har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å betale Nordseter Borettslag erstatning begrenset oppad til kr 11767579,- med tillegg av lovens forsinkelsesrenter til enhver tid fra 22.2.91 til betaling skjer.
2. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter Borettslags omkostninger til bistand fra NOTEBY begrenset oppad til kr 1936134,94 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter til enhver tid fra 30.6.92 til betaling skjer, omkostninger til bistand fra NBBL utbygging AS v/Øystein Linnerud med kr 192734, samt omkostninger til Norges Byggforskningsinstitutt med kr 22825,-.
3. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter Borettslag ytterligere saksomkostninger for byretten begrenset oppad til kr 393340,- og sakens omkostninger for Høyesterett i anke- og motankesaken, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist. For øvrig stadfestes lagmannsrettens domslutning pkt. 2."
Mitt syn på saken:
Jeg har som de tidligere retter kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag overfor OBOS, men jeg ser annerledes på erstatningsutmålingen. Som nevnt står denne del av saken også bevismessig i en annen stilling for Høyesterett.
Utgangspunktet for vurderingen av om OBOS er erstatningspliktig er kontrakten med boligbyggelaget av 20 januar 1978 der OBOS etter §1 påtar seg for borettslagets regning å føre opp terrasseblokker og rekkehus med til sammen 300 leiligheter, og etter §2 skal sørge for kontroll med byggearbeidet. OBOS hadde betinget seg vederlag for utførelsen av byggekontrollen og byggeregnskapet ble belastet med kr 280 000 for dette. Vederlaget indikerer at OBOS her tok på seg en alminnelig kontraktsmessig forpliktelse. Kontrollarbeidet var nærmere beskrevet i en instruks for OBOS' byggekontrollører og videre omtalt i et standardbrev fra høsten 1976 beregnet på borettslagene, og der navnet på den aktuelle kontrollør ble fylt inn. Jeg legger til grunn at boligbyggelaget hadde krav på en forsvarlig og profesjonell byggekontroll utført av en person med tilstrekkelige kvalifikasjoner i forhold til utbyggingsoppdraget. I vårt tilfelle dreide det seg om en utbygging av betydelig størrelse. Jeg slutter meg ellers til det som lagmannsretten uttaler med utgangspunkt i at kontrollen må ha et profesjonelt nivå. Samtidig er det åpenbart riktig at kontrollen ikke innebærer noen form for garantiansvar for enhver feil fra entreprenøren. Kontrollen måtte i hovedsak skje ved stikkprøver, og ulike kontrollområder måtte prioriteres.
OBOS har argumentert - dels med basis i entreprenørenes ansvarsfraskrivelse og manglende forsikringsdekning, dels ut fra forholdet mellom OBOS og tilknyttede borettslag - med at bare grov uaktsomhet skulle utløse erstatningsplikt. Dette er jeg ikke enig i. Det er kontrakten mellom OBOS og borettslaget som er avgjørende for reguleringen av den kontrolloppgaven OBOS skal utføre. Denne kontrakten inneholder intet som begrenser OBOS' ansvar for uaktsomme handlinger. Ved tolking av kontrakten står det sentralt at den ble inngått på et tidspunkt før borettslaget hadde egne medlemmer, og det var funksjonærer i OBOS som representerte borettslaget og varetok dets interesser, jf borettslagsloven §5. Under disse omstendigheter er det ikke urimelig at kontrakten pålegger OBOS et uaktsomhetsansvar for de oppgaver OBOS utfører på vegne av de fremtidige medlemmene av borettslaget. Jeg tilføyer at slik jeg forstår det, vil OBOS regelmessig alene representere borettslagene i en første periode, slik som her. OBOS har videre trukket frem de ikkekommersielle sider av forholdet mellom OBOS og tilknyttede borettslag til fordel for en innskrenkning av ansvaret. Men slik jeg ser det, kan dette ikke føre til at borettslagene og deres medlemmer har et svakere erstatningsrettslig vern i forhold til OBOS enn det som følger av vanlige erstatningsregler.
Jeg går så over til å vurdere om kontrollen som ble utført, på bakgrunn av det jeg nå har sagt, var erstatningsbetingende. Et hovedpunkt under bevisføringen har vært hvorvidt tykkelsen på betongoverdekningen rundt armeringen var en sentral kontrolloppgave. Det er på det rene at man i løpet av 1980-årene fikk en helt annen kunnskap om betongens utsatthet for forandring ved den såkalte karbonatiseringsprosessen, noe som ledet til rustangrep på armeringen. Når det gjelder kravene som kunne stilles til kontrollen i 70-årene, er de sakkyndige vitnene uenige, og det er ikke en entydig oppfatning at kontrollen burde omfatte betongoverdekningens tykkelse. Men det må etter bevisførselen for Høyesterett legges til grunn at betydningen av en god tildekning av armeringsjernene for å hindre rustangrep, var vel kjent i bygningsfagene. Likeledes hadde standarden tilbake til 1926 hatt minstemål for betongoverdekningens tykkelse, og dette hadde blitt presisert i 1939 og skjerpet i 1962 og 1973.
I vår sak står vi overfor en betydelig utbygging utført i betong, der det systematisk i samtlige terrasser og balkonger er lagt for tynn overdekning. Dette har foregått kontinuerlig i løpet av store deler av utbyggingstiden. Feilen kunne vært oppdaget ved måling av de armeringsstolene som ble benyttet, og som ga 15 mm overdekning. Det kunne også blitt oppdaget ved stikkprøver. At intet av dette ble gjort i hele den aktuelle perioden er vanskelig å forene med en tilstrekkelig og faglig utført byggekontroll. Et tilleggsmoment i den foreliggende sak er at byggekontrolløren har forklart at han idet støpearbeidene skulle begynne, målte én armeringsstol - en såkalt H-stol -, og det må etter bevisførselen for Høyesterett legges til grunn at denne ga 25, alternativt 30 mm overdekning, avhengig av hvilken vei den sto. Han konstaterte deretter at en helt annen type såkalt hurtigmonteringsstol ble brukt uten at dette førte til at han kan huske at han målte denne stolen. Det er vanskelig å forstå denne unnlatelsen. Jeg tilføyer at når betongen først var lagt, ville det være meget vanskelig å se at det var benyttet en uriktig armeringsstol.
Jeg ser den systematiske bruk av for lave armeringsstoler som en klar erstatningsbetingende feil - både fra entreprenørens og fra byggekontrollens side. Mange steder var betongoverdekningen ytterligere redusert. Det gjelder særlig i forkant av terrassene og balkongene, der de største armeringsjernene delvis hadde meget begrenset betongoverdekning. Også her dreide det seg om en systematisk feil, og også på dette punkt mener jeg kontrollen sviktet.
Jeg finner etter dette - på samme måte som lagmannsretten og byretten - at kontrollen i forbindelse med betongoverdekningen var mangelfull og erstatningsbetingende. De tidligere instanser er innbyrdes uenige om erstatningsansvaret omfatter forskjellen mellom 15 og 20 mm eller mellom 15 og 25 mm, noe som har sammenheng med om man holder seg til byggetegningene eller til standarden. Kontrolløren har for sin del uttalt at han ikke kjente til kravene i norsk standard for så vidt gjaldt tykkelsen på betongoverdekningen, og at han ikke så det som sin oppgave å granske prosjektmaterialet. Det fremgår av det jeg tidligere har sagt at dette spørsmålet ikke påvirker hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag, men det vil kunne være et spørsmål ved erstatningsutmålingen. Jeg går nå over til å behandle dette spørsmålet.
Tegningen til terrasseblokkene angir betongoverdekningen til 20 mm, mens den relevante standard - NS 3473, som tegningen også viser til - krever 25 mm overdekning på utendørs ubeskyttede konstruksjoner. Målene i standarden refererer seg til betongkvalitet C 25. Ved C 15 økes kravet med 5 mm. På tegningen er sementkvaliteten angitt til C 15, bortsett fra i underetasjen der den skal være C 25. Under byggearbeidet ble det på tross av tegningens bestemmelser benyttet den bedre C 25-kvaliteten i alle etasjene.
Ifølge NS 3473 punkt 1.2 (1973) og nå veiledning til byggeforskriftene (1987) må i tilfelle av motstrid standarden her gå foran. Dersom en tegning skal fravike en standard, kreves etter de bestemmelser jeg har vist til at det dokumenteres at den valgte løsning er teknisk like tilfredsstillende som standarden, noe som her åpenbart ikke er tilfelle. Nå har OBOS med støtte i enkelte fakgkyndige uttalelser hevdet at det er uklart om undersiden av balkongene og terrassene er "ubeskyttede" konstruksjoner, og at det under enhver omstendighet da ikke kan lastes kontrolløren dersom overdekningen holder tegningens mål. Dersom undersidene kan regnes for "utendørs konstruksjoner beskyttet mot regn og frysning i vannmettet tilstand", reduseres ifølge pkt 8.2.2 standardens krav fra 25 til 20 mm. Jeg har vanskelig for å tilegne meg den forståelse at oversiden og undersiden av terrasser og balkonger skulle defineres ulikt ut fra de siterte ord fra standarden. Jeg nevner at deler av terrassenes underside også var eksponert for fuktighet. Jeg legger derfor til grunn at standarden - rett forstått - krever 25 mm overdekning også på undersidene.
For øvrig mener jeg at den uklarhet som måtte ha eksistert på dette punkt, ikke kan føre til en reduksjon i ansvarets omfang. Som tidligere redegjort for, angir tegningen nemlig sementkvalitet til C 15 for alt ovenfor underetasjen. Standardens krav bygger på kvalitet C 25. Det kreves ytterligere 5 mm ved bruk av C 15. Dermed krever altså standarden 25 mm betongoverdekning av den angitte sementkvalitet C 15 selv under forutsetning av at terrassenes underside skulle ses som "beskyttede" utendørs konstruksjoner. Dertil kommer at tegningen ikke skiller mellom over- og underside, og videre at tallfestingen ikke har skjedd for rekkehusenes balkonger. De tegningene refererte utelukkende til NS 3473. Det består altså flere uklarheter som burde ha påkalt oppmerksomhet og blitt avklart.
Forklaringen på angivelsen av 20 mm overdekning på tegningene til terrasseleilighetene er høyst sannsynlig at disse både dekker ute- og innearealene. Prosjektansvarlig ingeniør har i bevisopptak opplyst at de statiske beregningene for terrassen og dimensjoneringen av armeringen ble gjort ut fra en betongoverdekning på 30 mm - det vil si standardens krav ved bruk av C 15 betong. For innendørs flater og C 15 betong krevde standarden 15 mm overdekning. Han antok at tegningens angivelse av 20 mm overdekning - 5 mm mer enn standarden krevde - sannsynligvis var gjort av brannvernhensyn. Således mente han at det ikke var noen motstrid mellom tegning og standard.
Jeg legger etter dette til grunn at terrassene og balkongene var prosjektert med 30 mm overdekning av kvalitet C 15, i overensstemmelse med kravet i NS 3473, noe som tilsvarte 25 mm i kvalitet C 25. Slik byggekontrollen er utført, må det være opp til OBOS å påvise at betongoverdekningen ikke ville holdt mål, selv om det var blitt påtalt at det forelå en feil. Dette beviset er ikke ført, og OBOS blir da erstatningsansvarlig for avviket mellom 15 mm og 25 mm overdekning.
Det blir etter dette unødvendig å gå inn på om det virker ansvarsbefriende for kontrolløren ikke å kjenne den relevante standard. Jeg tilføyer likevel at jeg i dette tilfelle ville ha vanskelig for å følge et slikt syn. Jeg legger da vekt på at betongarbeidene var helt sentrale i utbyggingen og at kravet i NS 3473 til overdekning er selve den målestokk kontrolløren skal vurdere ut fra, og som han følgelig må kjenne til.
For det tilfelle at ansvar blir konstatert, hevder OBOS at dette ansvaret er foreldet, dessuten at reklamasjonen er skjedd for sent.
Foreldelsesspørsmålet reguleres i vår sak av foreldelsesloven §10 nr 1 hvoretter det løper en tilleggsfrist på ett år fra den dag borettslaget "fikk eller burde skaffet seg" nødvendig kunnskap om fordringene. OBOS har akseptert at fristen ble avbrutt ved borettslagets krav fremsatt 3 mai 1989. For at foreldelse skal ha inntrådt, måtte dermed kravet til nødvendig kunnskap etter foreldelsesloven §10 være oppfylt 3 mai 1988. På det tidspunktet forelå bare tilstandsrapporten fra OBOS av 23 september 1986. Dette er en omfattende rapport der rustgjennomslag på balkonger kommenteres som ett av mange momenter, og det uttales at et spesielt firma bør vurdere dette. Rapporten kan ikke sies å oppfylle kravene i foreldelsesloven §10 til kunnskap om borettslagets fordring på OBOS.
Heller ikke reklamasjonsinnsigelsen kan føre frem. I den foreliggende situasjon er det nok liten plass for en ulovfestet passivitetsbetraktning ved siden av lovens ettårsfrist. Under enhver omstendighet finner jeg ikke at tilstandsrapporten fra 1986 kan være utgangspunktet for en reklamasjonsfrist. Går vi så frem til den første rapporten borettslaget fremskaffet, NBI-rapporten fra 30 juni 1988, gir den grunnlag for et mulig krav mot OBOS. Den uttaler også at betongen bør analyseres før reparasjoner beskrives. Den neste rapport - fra NOTEBY - forelå 9 november 1988, etter drøyt fire måneder. Derfra gikk det mindre enn seks måneder før kravet ble fremsatt. Når det tas hensyn til omfanget av skadene og at borettslaget ikke var kyndige i disse spørsmål, mener jeg klart at borettslaget ikke var å bebreide for dette tidsforbruk, og at det ikke er spørsmål om å anvende en ulovfestet reklamasjonsbegrensning. For øvrig nevner jeg at etter teksten i rapporten av 9 november 1988 fremkom denne på oppdrag fra OBOS ved vedlikeholdsavdelingen.
Jeg går så over til erstatningsutmålingen under borettslagets anke, og bemerker først at jeg som lagmannsretten mener borettslagets beregninger kan legges til grunn som et utgangspunkt.
OBOS har anført at rustskadene ville ha oppstått selv om bygningen hadde holdt standardens krav til betongoverdekning. Skadene har bare inntrådt på et tidligere tidspunkt. I et slikt tilfelle - hevdes det - består tapet ikke i kostnadene ved den foretatte utbedring, men i at disse kostnadene påløp et visst antall år for tidlig. Som teoretisk modell kan dette gi et riktig utgangspunkt for beregningen av tapet. Jeg ser det likevel slik at skadevolder må ha bevisbyrden for at man kan fravike det utgangspunkt at det som skal erstattes er de utgifter som er påløpt ved den forvoldte skade. Som det vil fremgå av det følgende, er det ikke grunn til å endre dette utgangspunktet i vår sak.
Den "diskonteringsmodell" som OBOS tar utgangspunkt i og som lagmannsretten har bygd på, forutsetter at reparasjonsbeløpet ville være like stort på det fremtidige, "naturlige" skadetidspunkt som det faktisk var på utbedringstidspunktet. Partene er enige om beregningsmessig og ut fra en matematisk formel for karbonatiseringsprosessen å legge til grunn at det naturlige skadetidspunkt ville inntrådt 8,66 år senere ved 20 mm overdekning og 18,66 år senere ved 25 mm overdekning. Med en så vidt betydelig tidshorisont er det åpenbart en dristig forutsetning at reparasjonen ville bli foretatt på samme måte til samme kostnad. I vår sak må jeg legge til grunn at forutsetningen er feilaktig. Det foreligger allerede nå rimeligere reparasjonsmetoder. Det foreligger også nye metoder for å forebygge karbonatiseringsprosessen. Dermed er forutsetningen for å anvende diskonteringsmodellen ikke til stede.
Det ligger her nærmere å se hva som er det mest sannsynlige hendelsesforløp ut fra det vi allerede har kjennskap til. Utgangspunktet må etter min mening tas i de utgifter borettslaget er blitt påført, og som det har utbetalt. Det som skal trekkes fra, er eventuelle reduksjoner i borettslagets fremtidige vedlikeholdskostnader på grunn av de omfattende repara sjonene som ble foretatt i 1990, når det sammenlignes med de sannsynlige vedlikeholdskostnadene som ville ha påløpt dersom bygget var blitt oppført etter de gjeldende standarder. Når det gjelder de sistnevnte kostnadene, har borettslaget særlig pekt på de metoder for å forebygge karbonatiseringen som nå er utviklet, og som synes å være effektive. Ideelt sett bør disse forebyggende tiltakene anvendes før synlige skader gjør seg gjeldende. Det sakkyndige vitnet Olav Ødegård anslår at med 20 mm betongoverdekning burde den forebyggende behandling første gang finne sted innen 1996-97. I regneeksempler er lagt til grunn utgangen av 1995. Med 25 mm overdekning ville fristen utløpe en del senere. I regneeksempler er brukt utgangen av 2005. Med den oppmerksomhet karbonatiseringsprosessen har fått de senere år, må det legges til grunn at borettslaget ville ha latt utføre slike forebyggende tiltak innen disse tidspunktene. Således sendte OBOS allerede i desember 1989 ut et informasjonsskriv om betongskader der preventivt vedlikehold anbefales. Kostnadene ved slike tiltak er i vår sak beregnet til ca 2,7 mill kroner, og behandlingen må deretter undergå et vedlikehold hvert tiende år. Kostnadene ved dette anslås til ca 1,9 mill kroner.
Dette er et beløp som kan tenkes som en besparelse for borettslaget, og som således - neddiskontert - kan komme til fradrag i erstatningen for de faktiske utgifter borettslaget hadde i 1991. Men også terrassene og balkongene slik de fremsto reparert i 1991 har behov for vedlikehold. Som tidligere konstatert er det bare differansen mellom på den ene side den beskrevne forebyggende behandling av bygget oppført etter gjeldende standarder og på den annen side det vedlikehold som vil kreves etter reparasjonene i 1991 som er en relevant fradragspost. Her er partene enige om å legge til grunn at også ut fra de utbedringene som ble gjort i 1990 må den forebyggende behandling gjentas hvert tiende år. Også disse omkostningene er beregnet til ca 1,9 mill kroner.
Vedlikeholdsutgiftene etter de to alternativer er altså en del forskjellig og inntreffer på noe ulike tidspunkt. Med 25 mm betongoverdekning er det regnet med at bygget kunne stå meget lenge før de forebyggende tiltakene ble satt inn, faktisk lenger enn det kan påregnes å gå før de reparasjonene som ble utført i 1990 må vedlikeholdes på ny. Til gjengjeld faller de forebyggende tiltakene dyrere enn vedlikeholdet. Alt i alt viser likevel regneeksemplene begrensede forskjeller. Ytterligere to forhold må trekkes inn. For det første er den lange tidshorisonten i seg selv en betydelig usikkerhet. For det annet ligger det et selvstendig usikkerhetsmoment i at de bygningene som nå skal tas vare på, har en meget tynnere betongoverdekning enn de skulle hatt, noe som kan føre til tilleggsomkostninger sammenholdt med et forskriftsmessig betongbygg. Som konklusjon finner jeg det ikke bevist at borettslagets fremtidige vedlikeholds- og reparasjonsomkostninger er vesentlig redusert i forhold til utgiftene dersom bygningene hadde fått tilstrekkelig betongoverdekning allerede i 1979. Jeg bemerker at jeg ikke finner grunnlag for å lempe det ansvar OBOS etter mitt syn har. Dermed må Nordseter borettslag gis medhold i sin prinsipale påstand.
Saken er helt ut vunnet, og OBOS bør erstatte Nordseter borettslag sakens omkostninger for alle instanser overensstemmende med påstanden. I forhold til påstandens post 2 er erstatning for sakkyndig bistand ikke spesifisert.
For erstatningsbeløpene er det krevet "loven forsinkelsesrenter til enhver tid" fra oppgitt forfallsdag, som det ikke er tvist om. Slik påstanden er utformet, antar jeg Høyesterett bør benytte samme formulering.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å betale Nordseter borettslag erstatning med 11 767 579 - ellevemillionersjuhundreogsekstisjutusenfemhundreogsyttini - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente til enhver tid fra 22 februar 1991 til betaling skjer.
2. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter borettslags omkost ninger til sakkyndig bistand med 2 151 693 - tomillioneretthundreogfemtientusensekshundreognittitre - kroner, hvorav 1 936 134 - enmillionnihundreogtrettisekstusenetthundreogtrettifire - kroner tillegges lovens forsinkelsesrente til enhver tid fra 30 juni 1992 til betaling skjer.
3. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter borettslag ytterligere saksomkostninger for byretten med 393 000 - trehundreognittitretusen - kroner, og saksomkostninger for Høyesterett med 530 000 - femhundreogtrettitusen - kroner. For øvrig stadfestes lagmannsrettens domsslutning pkt 2.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommer Tjomsland: Jeg er når det gjelder erstatningsutmålingen kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende.
Jeg er enig med førstvoterende i at det er tilstrekkelig for å pålegge OBOS erstatningsansvar at det er utvist vanlig uaktsomhet fra byggekontrollørens side. Når man i ettertid skal ta stilling til forsvarligheten av den foretatte byggekontrollen, er det imidlertid nødvendig å ta i betraktning at man i byggebransjen den gang var langt mindre opptatt av risikoen for denne type skader enn det tilfellet er i dag.
Ved oppføringen av boligene i Nordseter borettslag kontrollmålte byggekontrolløren ingen av de armeringsstolene som ble benyttet på undersiden av balkongene eller terrassene hvor storparten av betongskadene senere skjedde. Selv om det ses hen til forholdene slik de fortonte seg på dette tidspunktet, finner jeg ikke at kontrollen da kan anses forsvarlig utført. Byggekontrolløren som var "innforstått med at det var beskrevet 20 mm overdekning", uttaler i bevisopptaket at han "mente at kontrollen av armeringsstolen gikk på øyemål". Dette kan imidlertid ikke anses som en akseptabel fremgangsmåte.
Når overdekningen var angitt til 20 mm på byggetegningene, er jeg imidlertid - under en viss tvil - blitt stående ved at byggekontrolløren ikke bør bebreides som en erstatningsbetingende uaktsomhet at han ikke vurderte om denne angivelsen var i samsvar med kravene i Norsk Standard 3473 (NS 3473, red.anm.). Det kan etter mitt syn ikke som et generelt prinsipp forventes at en byggekontrollør som nødvendigvis ikke kan ha spesialinnsikt i alle fagfelt som er representert i byggearbeidene, foretar en slik overprøving av byggetegningene. At byggekontrollørens oppgaver og ansvar må begrenses i denne henseende, er også i samsvar med det syn som er gjort gjeldende av flere av de sakkyndige som har uttalt seg i saken. Når det gjelder spørsmålet om kontrolløren i dette tilfellet burde ha undersøkt kravene i Norsk Standard, må det også tas i betraktning at risikoen for denne type skader den gang generelt ble viet mindre oppmerksomhet.
Jeg er på denne bakgrunn - i likhet med lagmannsretten - kommet til at OBOS bare kan anses erstatningsansvarlig for de omkostninger som skyldes manglende overdekning opp til 20 mm. Førstvoterende har på dette punkt gjort gjeldende som sitt bærende synspunkt at OBOS har bevisbyrden for at avviket i forhold til standardens krav - på 25 mm - ikke ville blitt brakt i orden dersom kontrolløren hadde påpekt avviket i forhold til byggetegningene, og at denne bevisbyrden ikke er oppfylt. Dette syn innebærer altså at OBOS blir erstatningsansvarlig for avviket mellom 20 og 25 mm overdekning uten hensyn til om kontrolløren kan bebreides for ikke å ha undersøkt kravene i Norsk Standard.
Jeg finner ikke å kunne legge til grunn et slikt bevissynspunkt som førstvoterende her bygger på. Det er for øvrig etter mitt syn tvilsomt om det kan forutsettes at en påpeking av avviket fra byggetegningene, her ville ført til en nærmere gjennomgang av kravene i Norsk Standard. Men det er i denne sammenheng også av betydning at forståelsen av 1973-standardens krav til overdekning i praksis synes å ha voldt atskillig tvil når det gjelder undersiden av balkonger og terrasser. Dette fremgår av flere av de sakkyndige forklaringer som er avgitt for Høyesterett. Av mer konkret interesse er det imidlertid at siv.ing. Rolf Kr Jelstad som var leder for Arbeidsfellskapet Stiansen-Evensen på Nordseter, uttaler at han "som konsulent på den tiden mest sannsynlig (ville) ha vurdert armeringen i underkant av balkonger og terrasser til å være dekket mot vær og vind, altså med et krav til overdekning på 20 mm".
Når det gjelder hvilke prinsipper som skal anvendes ved utmålingen av erstatningen og spørsmålet om lemping av ansvaret, er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende. Etter det syn jeg har på saken blir erstatningsbeløpet noe lavere enn det førstvoterende er kommet til, men siden jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å foreta en mer detaljert beregning av beløpet. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å betale Nordseter borettslag erstatning med 11 767 579 - ellevemillionersjuhundreogsekstisjutusenfemhundreogsyttini - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente til enhver tid fra 22 februar 1991 til betaling skjer.
2. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter borettslags omkost ninger til sakkyndig bistand med 2 151 693 - tomillioneretthundreogfemtientusensekshundreognittitre - kroner, hvorav 1 936 134 - enmillionnihundreogtrettisekstusenetthundreogtrettifire - kroner tillegges lovens forsinkelsesrente til enhver tid fra 30 juni 1992 til betaling skjer.
3. Oslo Bolig- og Sparelag dømmes til å erstatte Nordseter borettslag ytterligere saksomkostninger for byretten med 393 000 - trehundreognittitretusen - kroner, og saksomkostninger for Høyesterett med 530 000 - femhundreogtrettitusen - kroner. For øvrig stadfestes lagmannsrettens domsslutning pkt 2.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.