HR-1997-309-S - Rt-1997-1253
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-10 |
| Publisert: | HR-1997-00309-S - Rt-1997-1253 (326-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00309 S, jnr 306/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1950, er 5 november 1996 tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd, for ved en eller flere anledninger å ha innført et betydelig kvantum heroin fra Tyskland. Hun ble pågrepet 27 februar 1996 som fører av sin bil hvor det ble påvist å være skjult ca 10 kilo heroin. Hun har siden vært varetektsfengslet. Hun var undergitt brev- og besøkskontroll til 28 juni 1996. Fengslingen ble sist forlenget til 11 august 1997 ved Oslo forhørsretts kjennelse 16 juni 1997. Kjennelsen omfattet også fire andre tiltalte i samme sakskompleks.
De tiltalte påkjærte kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa 25 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at varetekten er i strid med hennes rett etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon 4 november 1950 (EMK) artikkel 5 (3) til å bli løslatt under saksforberedelsen dersom hovedforhandling ikke kan berammes innen rimelig tid. Omstendighetene omkring byrettens utsettelse av hovedforhandlingen den 9 juni 1997 er av betydning for vurderingen av As rettigheter etter EMK. Byretten foretok ikke en grundig vurdering av nødvendigheten av utsettelse, og den synes å ha lagt vekt på statsadvokatens uttalelse om at ny hovedforhandling ville kunne berammes innen 2-3 måneder. Ny hovedforhandling er senere berammet til 24 november 1997. A vil da ha sittet i varetekt i nesten ett år og ni måneder. Forlengelsen nå for åtte uker må vurderes i forhold til den påtenkte, totale varetekt.
I alle faser av saksbehandlingen har den tatt for lang tid. Utsettelsen av hovedforhandlingen er en spesiell belastning.
Utsettelsen skyldes ikke A. De nye bevisopptak kan ikke ha tilstrekkelig betydning i saken mot A til å rettferdiggjøre at hun skal sitte i varetekt frem til den nye hovedforhandling. Påtalemyndigheten hadde tilstrekkelig foranledning på et tidligere tidspunkt til å forstå den betydning bevisopptak av B (BB) i Tyskland kan tenkes å ha, jf avhør av tiltalte nr 1 18 september 1996.
Saken mot A er ikke komplisert. Det springende punkt er om hun visste at det var narkotika i bilen. Det er ikke skjedd noe i etterforskningen siden sommeren 1996 som kaster lys over dette. I forhold til tiltaltes sak og rolle måtte det ha vært riktig å beramme hovedforhandling langt tidligere.
Av hensyn til tiltaltes to barn, 11 og 4 år gamle, er det av vesentlig betydning for moren å bli løslatt og bo med dem i Tyskland, eventuelt i Norge.
Det er i strid med EMK når kapasitetsproblemer ved påtalemyndigheten og domstolene blir et generelt problem som fører til ellers unødvendig lange varetektsfengslinger. Rettsapparatet må da tilføres ressurser. Når staten ikke erkjenner at dette er nødvendig, blir det domstolenes ansvar å konstatere det.
A har nedlagt slik påstand:
"A, født xx.xx.1950, løslates, eventuelt mot fengslingssurrogater."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i kjæremålssaken er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Siktede har vært undergitt varetekt siden 29 februar 1996. Hovedforhandling i saken var først berammet til 9 juni 1997, men er utsatt og omberammet til 24 november 1997.
Fengslingsgrunnlaget i forhold til siktede var faren for unndragelse fra forfølgning eller fullbyrding. Siktede gjorde med styrke gjeldende overfor forhørsretten og lagmannsretten at fortsatt fengsling ville være i strid med EMK artikkel 5 og at det også ville være et uforholdsmessig inngrep hensett til den lange varetektstiden. Lagmannsretten har imidlertid ut fra en konkret vurdering kommet til at forsatt fengsling i 8 uker verken vil være i strid med EMK artikkel 5 eller et uforholdsmessig inngrep. Denne konkrete vurdering kan ikke overprøves i et videre kjæremål. Men utvalget finner at lagmannsrettens vurdering hviler på en uriktig rettslig forståelse av vurderingstemaet. Som påpekt er fengslingsgrunnlaget unndragelsesfaren. Skal fortsatt fengsling ut fra denne begrunnelsen ha noen hensikt, må fengslingen vare frem til en eventuell pådømmelse. Hvis dette ikke er situasjonen, kreves det en begrunnelse. Forholdet til EMK artikkel 5 og spørsmålet om uforholdsmessighet skulle derfor vært vurdert under forutsetning av fortsatt varetektsfengsling frem til hovedforhandling og pådømmelse, jf i denne forbindelse kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 3 juli 1997, lnr 295/1997 ( HR-1997-00295 S).
Utvalget finner grunn til å tilføye:
At forholdet til EMK artikkel 5 og spørsmålet om forholdsmessighet må vurderes ut fra en forutsetning om varetekt frem til pådømmelse, er ikke ensbetydende med at det - om vilkårene er til stede - bør fastsettes særlig lange fengslingsfrister. Andre forhold enn varetektstiden vil også være relevante i vurderingen, og slike forhold kan variere over tid. Dette kan tilsi fornyede vurderinger av fengslingsspørsmålet før hovedforhandlingen.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.