HR-1997-32-A - Rt-1997-645

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-04-28
Publisert:	HR-1997-00032-A - Rt-1997-645 (165-97)
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Gulating Lagmannsrett LG-1995-00026 A - Høyesterett HR-1997-00032 B, nr 79/1996
Parter:	Vest-Kran AS, dets konkursbo (Advokat Thorvald O Myhre - til prøve) mot DnB Finans AS (Advokat Pål W Lorentzen)
Forfatter:	Coward, Bugge, Gjølstad, Mindretall: Aasland, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Panteloven (1980) §1-12, Sjøloven (1893) §261, §281, Dekningsloven (1984) §8-14, §8-16

Dommer Coward: Saken er en tvist mellom et konkursbo og en sekundærpanthaver om retten til salgssummen for en pantegjenstand som dels inngikk i et fellespant, dels var særpantsatt på etterfølgende prioritet.

Selskapet Vest-Kran AS opptok i august 1991 et lån på 461 631 kroner i DnB Finans AS. Lånet var sikret med pant i en mobilkran, med prioritet etter pant for 500.000 kroner til Fiskernes Bank/Christiania Bank og Kreditkasse - heretter kalt Kreditkassen. Kreditkassens pant var et fellespant, som altså omfattet også andre aktiva som tilhørte Vest-Kran AS. I september 1992 ble det åpnet konkurs hos Vest-Kran AS. Andre aktiva enn mobilkranen ble realisert først og ga dekning for det meste av Kreditkassens krav - som med renter var på vel 600.000 kroner. Det gjenstod ca 70.000 kroner av kravet. Konkursboet solgte deretter mobilkranen for kr 444 100, og overførte kr 70 341,10 til Kreditkassen, kr 155 089 til DnB Finans AS og beholdt resten - kr 218 669,90.

Boet tok utgangspunkt i panteloven §1-12 annet ledd og la til grunn at også i forholdet mellom boet og særpanthaveren DnB Finans AS måtte Kreditkassens krav fordeles forholdsmessig på de enkelte aktiva som Kreditkassen hadde fellespant i. Hver av disse gjenstandene skulle altså belastes i samme forhold som forholdet mellom bankens krav og total realisasjonsverdi for pantegjenstandene. Dette forholdet ble beregnet til 61,73 %, som for mobilkranen skulle utgjøre 274 163 kroner. Boet mente å ha rett til å tre inn i Kreditkassens pant, med prioritet foran pantekravet til DnB Finans AS, for differansen mellom dette beløpet og det som var utbetalt til Kreditkassen, det vil si for 203 822 kroner. Jeg nevner at det senere er foretatt mindre justeringer av disse beløpene, uten at dette er omtvistet.

DnB Finans AS tok ut stevning for Bergen byrett 10 juni 1994 med krav om å få utbetalt det beløpet som boet hadde beholdt. Bergen byrett ga saksøkeren medhold i dom 14 oktober 1994, der domsslutningen lyder slik:

"Vest-Kran AS, dets konkursbo betaler til DnB Finans AS innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom kr 218669.90 - tohundreogattentusensekshundreogsekstini 90/100 - kroner med tillegg av opptjente renter pr 19.09-1994 kr 16671.17 og 12 % rente fra 19.09-1994 og frem til betaling skjer og kr 11000.- - elvetusen - kroner i saksomkostninger."

Konkursboet anket til Gulating lagmannsrett, som i dom 13 desember 1995 stadfestet byrettens dom. Domsslutningen lyder slik:

"1. Bergen byretts dom av 14.10.94 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vest-Kran A/S, dets konkursbo kr 10000,- - kronertitusen 00/100 - til DnB Finans A/S innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.

Konkursboet har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Den ankende part, Vest-Kran AS, dets konkursbo, har i hovedtrekk anført:

Boet har krav på en forholdsmessig andel av realisasjonssummen for mobilkranen, basert på hva boet ville fått ved samtidig realisasjon av alle de fellespantsatte aktiva. Dette må følge av panteloven §1-12 annet ledd anvendt analogisk. Det er ikke noe særlig krav om hjemmel på dette området; det gjelder her en grensedragning i en uklar gråsone.

Etter lovforarbeidene og utbredt oppfatning i teorien når det gjelder forståelsen av panteloven §1-12 annet ledd, ville man ha kommet frem til det nevnte resultatet hvis kranen hadde vært realisert først. Blant teoretikerne mener riktignok Jens Edvin Skoghøy at særpanthaveren har full - ikke forholdsmessig - panteregress også i denne situasjonen, men dette kan ikke være et riktig syn. Boet ville altså hatt krav på en andel av overskuddet hvis realisasjonsrekkefølgen hadde vært en annen.

Sterke reelle hensyn taler mot at kronologien - fellespanthaverens valg av hvilken gjenstand som det først søkes dekning i - skal være avgjørende:

Realisasjon under konkurs bør sees som en samtidig realisasjon av alle aktiva. En regel som lar realisasjonsrekkefølgen avgjøre, vil innebære fare for illojale disposisjoner, for eksempel avtaler mellom panthaverne om realisasjonsrekkefølgen. Og også når det opptres lojalt, vil resultatet kunne bli tilfeldig. Ulike pantegjenstander i fellespantet kan ha ulik likviditet, uten at det bør være avgjørende for resultatet. Og hvis man mener at boet ville nådd frem ved en utløsning, kan boets økonomi styre resultatet.

Ankemotparten har anført at resultatet blir tilfeldig også hvis boet får regress, fordi konkurstidspunktet da blir avgjørende. Men dette er en tilfeldighet man må leve med.

Særpanthaveren kan gardere seg ved også selv å kreve fellespant, og ankemotparten kan ikke ha rett i at dette vil volde praktiske problemer eller kostnader av betydning.

Regressrett for boet sikrer rasjonell og lojal opptreden, både fra boet og panthavere.

Opptrinnsretten for panthavere er bare ett av flere momenter i saken, og opptrinnsretten har ikke noen særlig sterk stilling i konkurs.

Forarbeidene til panteloven §1-12 annet ledd omtaler overhodet ikke konkurssituasjonen, og uttalelser der som kan gi inntrykk av at eierens rett er subsidiær, har mindre betydning når det er spørsmål om en analogisk anvendelse av bestemmelsen.

Man kan ikke slutte antitetisk fra bestemmelsen i dekningsloven §8-14 tredje ledd om panteregress for boet. Hensikten med denne bestemmelsen var å styrke boets stilling for den situasjonen som bestemmelsen regulerer, og på dette området var lovfesting nødvendig for å nå det riktige resultatet.

Vest-Kran AS, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:

"1. Vest-Kran AS dets konkursbo, frifinnes.

2. DnB Finans AS dømmes til å betale saksomkostninger til Vest-Kran AS dets konkursbo for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, DnB Finans AS, har i hovedtrekk anført:

Lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig.

DnB Finans AS har en gyldig stiftet, tinglyst panterett. Denne panteretten har opptrinnsrett, både etter alminnelige panterettslige regler og etter pantobligasjonens tekst. Skal man sette opptrinnsretten til side, krever det klar hjemmel, og det foreligger ikke her. Mangelen på hjemmel har vært avgjørende for de fleste som har drøftet spørsmålet i juridisk teori. Den ankende parts synspunkter inngår naturlig i en lovgiverdrøftelse, men kan ikke begrunne en regel de lege lata.

Skal man la boet tre inn til fortrengsel for særpanthaveren, må det være på et frirettslig grunnlag, og man kan vanskelig si at det er tale om en utvidelse av panteloven §1-12 annet ledd. Det kan blant annet vises til at forløperne til bestemmelsen - sjøloven §281, senere §261 - bare gjaldt situasjonen der pantegjenstandene hadde forskjellige eiere.

Når det gjelder de reelle hensyn, har Skoghøy angrepet synspunktet om at §1-12 annet ledd innebærer at særpanthaveren bare kan kreve panteregress etter en forholdsmessig beregning i tilfellene der den gjenstanden han har pant i, blir realisert først. Er Høyesterett enig med Skoghøy på dette punkt, er det ikke noe spørsmål om at kronologien blir avgjørende, og resultatet er gitt i vår sak.

Men heller ikke om man er uenig med Skoghøy, kan reelle hensyn føre til at boet fortrenger særpanthaveren i vårt tilfelle. Boets løsning er ikke mindre tilfeldig enn en annen. Når pantedebitor hadde pantsatt for mer enn det realisasjonen innbrakte, hadde ikke de øvrige kreditorene noen forventning om å få noe. Når fellespanthaveren har en valgrett etter første ledd i §1-12, må andre bære konsekvensene av valgretten. Annet ledd skal bøte på dette overfor enkelte interesser, men hensynene er ikke like sterke når eieren selv søker regress, og lovforarbeidene sier ikke noe om regress for eieren eller hans konkursbo. En løsning der boet får panteregress, kunne tvinge særpanthavere til å søke fellespant.

DnB Finans AS har nedlagt slik påstand:

"1. Vest-Kran AS, dets konkursbo, dømmes til å betale til DnB Finans AS v/styrets formann kr 202314,- med tillegg av opptjente renter kr 16671,- og 12 % rente fra 20.9.1994 frem til betaling skjer, innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom.

2. Byrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser stadfestes, og DnB Finans AS v/styrets formann tilkjennes rente med 12 % fra 14 dager etter forkynnelsen av byrettens og lagmannsrettens dom til betaling skjer.

3. Vest-Kran AS, dets konkursbo dømmes til å betale til DnB Finans AS v/styrets formann sakens omkostninger for Høyesterett innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer."

Mitt syn på saken:

Som det har fremgått, gjelder saken en situasjon der det forelå et fellespant, og dessuten en annen prioritets panterett i en av gjenstandene som inngikk i fellespantet. Denne pantegjenstanden ble realisert etter de andre gjenstandene i fellespantet, og det er en restsum igjen når fellespanthaveren har fått sitt. Spørsmålet er om særpanthaveren skal få dekning fullt ut i denne restsummen, eller om kravet fra fellespanthaveren skal fordeles forholdsmessig på de enkelte pantegjenstandene, og boet tre inn i panteretten for en del av salgssummen.

Den lovbestemmelsen som særlig har interesse her, er panteloven §1-12 annet ledd, som lyder slik:

"Har panthaveren oppnådd dekning fra ett av pantobjektene for en større del av pantekravet enn den som etter rettsforholdene mellom partene skulle falle på dette objekt, har andre panthavere i objektet, eventuelt også eieren, rett til å tre inn i panteretten i de øvrige panteobjektene for den overskytende delen."

Lovgrunnen for bestemmelsen er i forarbeidene angitt å være "... at det ikke bør bero på panthaverens valg av dekningsmåte hvem som i siste omgang skal svare for pantekravet eller på hvilken måte ansvaret skal fordeles i tilfelle hvor flere hefter", se Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 97.

Hadde det særpantsatte vært realisert først, ville §1-12 annet ledd ført til at særpanthaveren trådte inn, - etter vanlig lære for en forholdsmessig del. Men i vår sak er tidsrekkefølgen den motsatte. Spørsmålet er om en analogi fra panteloven §1-12 annet ledd fører til at boet da kan beslaglegge en del av det som er igjen av salgssummen for kranen når fellespanthaveren har fått sitt. Alternativet er at hele den resterende salgssummen tilfaller DnB Finans AS som sekundærpanthaver i mobilkranen, med vanlig opptrinnsrett.

Den ankende part har for Høyesterett ikke anført at §1-12 annet ledd kan anvendes direkte i vår situasjon, og dette er jeg enig i. En rett for boet måtte i tilfelle utledes av en rett for eieren, og lovbestemmelsen nevner riktignok eieren. Men ordlyden her er vag - jf at det heter "eventuelt også eieren", og ut fra forarbeidene og forløperne til den i sjøloven må dette ta sikte på situasjonen der det er forskjellige eiere for forskjellige pantegjenstander. Verken i loven selv eller i forarbeidene er det sagt noe uttrykkelig om konfliktsituasjonen i vår sak - en konflikt mellom eierens konkursbo og en panthaver med opptrinnsrett.

Av andre lovbestemmelser er dekningsloven §8-14 tredje ledd trukket frem. Bestemmelsen fastsetter at panteloven §1-12 annet ledd gjelder tilsvarende hvis en fordringshaver også har panterett i eiendeler som tilhører skyldneren, men som boet ikke kan ha rett til å søke dekning i. Jeg er enig med den ankende part i at det ikke er grunnlag for noen antitetisk slutning til vårt tilfelle fra denne bestemmelsen, som i alle fall var nødvendig for å nå frem til regress for boet for den situasjonen bestemmelsen regulerer. Jeg kan på den annen side heller ikke se noe grunnlag for noen analogisk slutning fra denne bestemmelsen til spørsmålet i vår sak.

Rettspraksis av særlig interesse foreligger ikke.

Problemstillingen er derimot drøftet en del i juridisk teori. Med unntak for Jens Edvin Skoghøy, som jeg kommer tilbake til, har teorien tatt utgangspunkt i at for situasjonen som direkte er regulert i §1-12 annet ledd - gjenstanden som også er særpantsatt, realiseres først - trer særpanthaveren bare inn for en forholdsmessig del. Det drøftes så om man for å unngå vilkårlige resultater ved at tidsrekkefølgen blir avgjørende, kan legge til grunn den samme løsningen når det særpantsatte blir realisert sist. Forskjellige forfattere har uttrykt varierende grader av tvil, men etter det jeg kan se, er det ingen forfatter som går inn for som gjeldende regel at boet fortrenger særpanthaveren. Lengst i denne retning gikk vel et tidligere arbeid av Tore Sandvik, men han kom senere til at det trolig ikke er regressrett for boet. Se Tore Sandvik, "Fellespant", Jussens Venner 1983 79 og Lærebok i materiell konkursrett, 1985 179-180. Mads Andenæs, Konkurs, 1993 331 synes å mene at boet "neppe" har regressrett. Sjur Brækhus drøfter spørsmålet i Omsetning og kreditt 2, 1994 189-190. Brækhus trekker ikke noen bestemt konklusjon, men det er vel naturlig å oppfatte ham slik at boet - til tross for reelle hensyn i motsatt retning - ikke har regressrett.

Også Jens Edvin Skoghøy, Panteloven med kommentarer, 1995 135 mener at særpanthaveren går foran i en situasjon som i vår sak. Han uttaler at det finnes "... ingen hjemmel for å begrense særpanthaverens rett til særpanteobjektet til det han ville ha fått om fellespanthaverens rett var blitt forholdsmessig fordelt på alle panteobjekter som omfattes av fellespantet". Skoghøy har imidlertid et annet utgangspunkt enn det tradisjonelle når det gjelder den situasjon som panteloven §1-12 annet ledd direkte tar sikte på - særpanthaverens rett når fellespanthaveren har realisert først den pantegjenstanden som er særpantsatt. Han mener at særpanthaverens rett her må bestemmes ut fra hva han ville fått hvis fellespanthaveren hadde realisert først de pantegjenstandene som ikke er særpantsatt, - altså situasjonen i vår sak, der han mener at særpanthaveren går foran. Dette utgangspunktet innebærer at man unngår problemene med at resultatet vil avhenge av realisasjonsrekkefølgen. Skoghøys begrunnelse for generelt å la særpanthaveren gå foran synes å være "... den plikt som konkurrerende rettighetshavere i et formuesgode har til å ta rimelig hensyn til hverandre" (side 137). Jeg har imidlertid vanskelig for å akseptere Skoghøys utgangspunkt. Uttalelser i forarbeidene sier klart at det er en forholdsmessig inntreden for særpanthaveren som §1-12 annet ledd skal føre til, se Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 97, og dette er også lagt til grunn i teorien ellers. Jeg har videre vanskelig for å se at panthavere generelt skal ha en særlig plikt til å ta hensyn til hverandre, fremfor til andre kreditorer.

Det resultatet som konkursboet vil frem til, vil boet bygge på en analogisk eller utvidende anvendelse av bestemmelsen om regress mellom panthavere i panteloven §1-12 annet ledd. Jeg innser at reelle hensyn, eller om man vil harmoniseringshensyn, kan tale for en slik løsning, for å unngå at boets og sekundærpanthaverens stilling blir forskjellig som følge av den rekkefølgen aktørene velger å realisere ulike pantegjenstander i. Jeg viker imidlertid tilbake for å tillegge disse hensyn avgjørende vekt på et rettsområde som det her gjelder. Både panteretten og konkursretten er i høy grad positivrettslig bestemt, og etter min mening bør rettsdannelsen her være det, fordi det er viktig for aktørene i kredittlivet å vite hva de har å holde seg til. Det er også vanskelig på grunnlag av en enkeltstående sak å ha full oversikt over de reelle hensyn som kan gjøre seg gjeldende. Jeg finner det derfor for min del betenkelig å la konkursboet vinne frem i denne tvisten, basert på analogi fra en lovbestemmelse som ikke regulerer boets, men sekundærpanthaverens stilling. Verken lovforarbeider eller juridisk teori gir noen støtte for en slik analogisk rettsanvendelse. Den vil på den annen side gripe klart inn i sekundærpanthaverens opptrinnsrett. Jeg mener at denne betraktningen, og ikke friere betraktninger av mer rettspolitisk karakter, må slå gjennom her, og mener derfor at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

Anken har etter dette ikke ført frem. Saken har gjeldt et uavklart prinsipielt spørsmål, og den har budt på tvil. Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening taler sterke reelle hensyn for at konkursboet kan gjøre gjeldende såkalt panteregress etter prinsippet i panteloven §1-12 annet ledd i et tilfelle som det foreliggende, og jeg finner ikke grunn til å forstå loven så snevert at den ikke skulle gi grunnlag for slik regress.

Etter ordlyden i panteloven §1-12 annet ledd gjelder bestemmelsen bare til fordel for sekundærpanthavere og "eventuelt også eieren". Tilføyelsen om eieren har etter min mening ikke betydning for situasjonen i vår sak; den må ta sikte på tilfelle hvor de pantsatte objekter tilhører flere eiere. I vår sak har sekundærpanthaveren, DnB Finans AS, ikke behov for panteregress, noe som skyldes at Kreditkassen som innehaver av fellespantet realiserte de øvrige panteobjekter før den kran DnB Finans AS hadde sekundærpanterett i. Situasjonen etter konkursåpningen hos Vest-Kran AS kunne imidlertid også ha utviklet seg slik at Kreditkassen hadde realisert kranen først. For den videre drøftelse finner jeg det praktisk å ta utgangspunkt i en slik tenkt situasjon, fordi den er egnet til å illustrere formålet bak og anvendelsen av §1-12 annet ledd.

Hvis kranen var blitt realisert først, ville Kreditkassens panterett i de øvrige fellespantsatte aktiva blitt redusert med det beløp som utgjorde realisasjonsutbyttet. Dette ville i første omgang ha kommet boet til gode ved en tilsvarende økning av de frie aktiva. Men her griper regelen i panteloven §1-12 annet ledd inn direkte etter sin ordlyd. Kreditkassen har da oppnådd dekning fra disse panteobjektene for en større del av pantekravet enn det som skulle falle på dem, og DnB Finans AS kan derfor gjøre gjeldende panteregress. Eller - for å si det med andre ord: Boet skal ikke få en fordel på sekundærpanthaverens bekostning ved at kranen blir realisert først.

Det er spørsmål i saken om omfanget av sekundærpanthaverens regress i et slikt tilfelle. DnB Finans AS har hevdet at sekundærpanthaveren skal stilles som om de øvrige panteobjekter var blitt realisert først, idet fellespanthaveren må anses forpliktet til å ta hensyn til sekundærpanthaveren ved valg av realisasjonsrekkefølgen. Jeg innskyter at dersom denne oppfatning skulle være riktig, ville det åpenbart ikke bli spørsmål om panteregress fra boets side når de ikke sekundærpantsatte objekter realiseres først. Imidlertid kan jeg - i likhet med førstvoterende - ikke se at oppfatningen kan være riktig. Panteregressen kan etter min mening ikke gå lenger enn til at sekundærpanthaveren stilles som om fellespanthaverens krav var blitt fordelt forholdsmessig på alle panteobjektene etter deres verdi. For det første har dette støtte i lovforarbeidene, jf Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 97. For det annet har jeg vanskelig for å se hvorfor fellespanthaveren skulle være forpliktet til å ta større hensyn til sekundærpanthaveren enn til konkursboet i et tilfelle som det foreliggende.

Min konklusjon så langt er altså at dersom kranen var blitt realisert først, slik at det var DnB Finans AS som gjorde panteregress gjeldende, ville realisasjonsutbyttet for kranen ha blitt fordelt mellom boet og DnB Finans AS som om Kreditkassens pantekrav var blitt dekket forholdsmessig av alle panteobjektene etter deres verdi. Spørsmålet er så om resultatet blir et annet når de øvrige panteobjekter er realisert først.

Vi står her overfor et generelt rettsanvendelsesspørsmål hvor det - slik jeg ser det - er plass for de klassiske argumenter for en regressrett, foruten argumenter knyttet spesielt til konkurssituasjonen.

Fellespanthaverens valg av realisasjonsrekkefølgen bør ikke være avgjørende for oppgjøret mellom konkursboet og sekundærpanthaveren. Det ville i beste fall virke tilfeldig og vilkårlig; i verste fall kunne det føre til illojale underhåndsavtaler med fellespanthaveren. Selv om sekundærpanthaveren eller boet ikke ville gå så langt, ville de iallfall ha åpenbare og motstridende interesser i å søke å forhale eller fremskynde realisasjon av de enkelte panteobjekter uten hensyn til hva som ville være rasjonelt for å oppnå det største samlede realisasjonsutbytte.

Et spesielt trekk i bildet er at boet trolig har det i sin makt å påvirke fordelingen ved å utløse fellespanthaveren når denne søker dekning i de ikke sekundærpantsatte panteobjekter, jf dekningsloven §8-16. Dette forutsetter imidlertid at boet har midler til en slik utløsning. Det synes lite tilfredsstillende om dette forhold skal bli avgjørende for fordelingen.

Jeg vil ellers peke på at en konkurs innebærer et generalbeslag omfattende alle debitors aktiva, mens en enkeltforfølgende kreditor må holde seg til konkrete dekningsobjekter. Når en enkeltforfølgende kreditor har fått utleggspant på sekundær prioritet, vil han være beskyttet av regelen i panteloven §1-12 annet ledd. Det er ingen reell grunn til at boets beslag skal stå svakere overfor en sekundærpanthaver enn en kreditor med utleggspant vil gjøre. Jeg nevner her at boet trer inn på utleggshaverens plass hvis utlegget er tinglyst mindre enn tre måneder før fristdagen. I så fall må det være klart at §1-12 annet ledd gjelder for boet.

Mens det således etter min mening er sterke grunner som taler for at konkursboet - på linje med sekundærpanthaveren - har panteregress i en slik situasjon som foreligger i vår sak, har jeg vanskelig for å se at det kan anføres tilstrekkelig tungtveiende reelle hensyn mot en slik regress. Det har vært pekt på at den vil svekke sekundærpanthaverens stilling, og at sekundærpanthaveren derfor kan finne det nødvendig å sikre seg sekundærpant i alle de fellespantsatte aktiva. Den som får sekundærpant for et beløp som overstiger panteobjektets verdi, vil imidlertid alltid ha en utsatt posisjon. Han kan under ingen omstendighet innrette seg på å nyte godt av panteobjekter som ikke omfattes av hans panterett, og som eieren står fritt til å pantsette til andre. Dessuten har han - som allerede nevnt - intet krav på at de ikke sekundærpantsatte aktiva skal realiseres først i en konkurssituasjon, og han har intet vern mot at konkursboet går til utløsning av fellespanthaveren.

De argumenter som har vært anført mot panteregress i vår sak, knytter seg imidlertid ikke så meget til de reelle hensyn som kan tale for og mot en slik regress, men mer til spørsmålet om en panteregress for konkursboet lar seg forene med lovens regler. Siden panteloven §1-12 annet ledd ikke etter sin ordlyd gir hjemmel for at konkursboet kan gjøre gjeldende panteregress, blir det i tilfelle tale om en analogisk anvendelse av regelen. Jeg kan imidlertid ikke se annet enn at de hensyn som ligger bak regelen i §1-12 annet ledd, gjør seg tilsvarende gjeldende i vår situasjon, jf også lovforarbeidene - Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 97, også gjengitt av førstvoterende, hvor det heter at lovgrunnen for bestemmelsen er "at det ikke bør bero på panthaverens valg av dekningsmåte hvem som i siste omgang skal svare for pantekravet". Den situasjon at det er konkursboet som vil nyte godt av en panteregress, er ikke drøftet i lovforarbeidene, og jeg kan ikke se at det er holdepunkter for at lovgiveren har ment å utelukke panteregress for konkursboet. Etter min mening ligger forholdene bedre til rette for en analogisk enn for en restriktiv anvendelse av panteloven §1-12 annet ledd. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at bestemmelsen i dekningsloven §8-14 tredje ledd taler mot dette. Bestemmelsen gir hjemmel for at konkursboet kan gjøre gjeldende panteregress i en annen situasjon - hvor fellespantet omfatter aktiva som ordinært ikke kan beslaglegges ved konkurs - men den gir etter min mening ikke grunnlag for noen antitetisk slutning. Jeg vil snarere se den som utslag av et generelt prinsipp om at fellespanthaverens valg av realisasjonsrekkefølgen ikke bør være avgjørende for hvilken av de øvrige rettighetshaverne som skal belastes.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge, dog slik at jeg - etter som saken gjelder et omtvistet og uavklart rettsspørsmål - mener at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Coward.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Aasland.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.