HR-1997-32-A - Rt-1997-846
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-16 |
| Publisert: | HR-1997-00032-A - Rt-1997-846 (218-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00032 A, snr 10/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Kjell Boye) mot X Håndverkerforening (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Schei, Lund, Lødrup, Flock, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §52, Straffeloven (1902) §48a, Prisloven (1953), Straffeprosessloven (1981) §267, §268, §35, Konkurranseloven (1993) §3-1, §3-4, §6-6, Konkurranseloven (1993) |
X politikammer utferdiget den 13 oktober 1994 forelegg mot X Håndverkerforening for overtredelse av prisloven av 26 juni 1953 nr 4 §52, jf forskrift av 1 juli 1960 §3 om konkurransereguleringer av priser og avanser, jf straffeloven §48a.
Den nevnte forskrifts §3 bestemmer at "Sammenslutninger eller grupper av ervervsdrivende må ikke ... ved henstillinger eller på annen måte søke å påvirke sine medlemmer eller utenforstående ervervsdrivende til å regne høyere priser eller avanser ... enn de selv finner grunn til". Grunnlaget var i forelegget angitt slik:
"I desember 1993 i X, i forbindelse med starten på en lokal lønnsomhetskampanje, sendte styret i X Håndverkerforening et brev til samtlige bygghåndverksfirmaer i X, der det blant annet het:
"Ingen seriøse bygghåndverksbedrifter burde fakturere mindre enn kr 250,- + m.v.a. pr. time. La dette være målsettingen. Opp med prisene!!! Det er ikke flaut å tjene penger"."
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble etter ordre fra statsadvokaten oversendt X byrett med begjæring om pådømmelse, jf straffeprosessloven §268 jf §267.
X byrett avsa 3 mai 1996 dom med slik domsslutning:
"I. X Håndverkerforening, X, dømmes for: - 1 overtredelse av prisloven av 26.6.1953 nr. 4 §52 jf. forskrift av 1.7.1960 om konkurransereguleringer av priser og avanser §3 jf. straffeloven §48a.
Gjerningstidspunkt: Desember 1993
Straffen settes til: bot til statskassen stor kr 10000,-.
II. X Håndverkerforening dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000,- - tretusen 0/100 -."
Dommen er avsagt under dissens fra en av meddommerne.
Domfelte anket til Agder lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen.
Agder lagmannsrett avsa 2 desember 1996 dom med slik domsslutning:
"X Håndverkerforening frifinnes."
Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens dom.
Rettens flertall, de tre juridiske dommere og en meddommer, stemte for fellelse, mens tre meddommere stemte for frifinnelse. Det var da ikke tilstrekkelig flertall for domfellelse, jf straffeprosessloven §35.
De dommere som stemte for frifinnelse, la til grunn at uttalelsen inntatt i grunnlaget for forelegget, lå innenfor hva en interesseorganisasjon lovlig måtte kunne ytre seg om. Det ble blant annet pekt på at organisasjonen overfor medlemmene hadde oppfordring til å understreke nødvendigheten av å drive lønnsomt, og at det brev uttalelsen fremkom i, inngikk i en større kampanje for å bedre lønnsomheten i bygghåndverksfirmaer. Flertallet la blant annet til grunn at brevet anga en konkret minstepris pr time, og at hensikten var å påvirke håndverksbedriftene til å benytte en felles minstepris i sine kalkyler. Dette måtte etter flertallets mening rammes av konkurranseforskriftens §3.
Statsadvokatene i Agder har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det er gjort gjeldende at reglene om forbud mot prissamarbeid er helt sentrale for å sikre fri konkurranse. Utsagnet i brevet av 14 desember 1993 må forstås slik lagmannsrettens flertall har gjort. Det angir en minstepris som skal benyttes, og hensikten er nettopp å binde opp adressatene - bygghåndverksbedriftene - i sin prisfastsettelse. Utsagnet er rettsstridig. Saksforholdet i avgjørelsen i Rt-1995-1903 er annerledes på avgjørende punkter. Høyesterett må kunne avsi ny dom i saken.
Forsvareren har gjort gjeldende at Høyesterett er bundet av den bevisbedømmelse lagmannsrettens mindretall har foretatt, og retten må derfor legge til grunn mindretallets forståelse av utsagnet. Høyesterett må da bygge på at dette må oppfattes som en mer generell ytring om nødvendigheten av å sikre lønnsomhet i bygghåndverksfagene. Et slikt utsagn er ikke rettsstridig. Avgjørelsen i Rt-1995-1903 viser for øvrig at utsagnet ikke vil være rettsstridig selv om det forstås slik lagmannsrettens flertall har oppfattet det.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at lagmannsrettens dom oppheves.
Jeg finner innledningsvis grunn til kort å gjengi noen hovedpunkter i sakens bakgrunn. X Håndverkerforening satte høsten 1993 i gang en økonomikampanje innenfor foreningens byggfaggruppe. Bakgrunnen for kampanjen var at disse bedriftene jevnt over hadde en dårlig lønnsomhet. Som et ledd i kampanjen sendte foreningen den 14 desember 1993 et brev til samtlige bygghåndverksfirmaer i X. Utsagnet i grunnlaget for forelegget er fremsatt i dette brevet. Jeg gjentar utsagnet her sammen med de setninger som følger umiddelbart etter:
"Ingen seriøse bygghåndverksbedrifter burde fakturere mindre enn kr 250,- + m.v.a. pr. time. La dette være målsettingen. Opp med prisene !!! Det er ikke flaut å tjene penger. Håndverkerforeningen i X starter nå opp en lokal lønnsomhetskampanje hvor de fleste virkemidler skal taes i bruk. Imidlertid er vi avhengige av at dere følger opp."
Kampanjen fikk bred mediaomtale, og det foranlediget et intervju med administrerende direktør A i Bygghåndverksfagenes Landsforening i Næringslivets Ukeavis den 18 februar 1994. Han støttet aksjonen. På bakgrunn av utsagn i intervjuet ble det utferdiget forelegg mot ham for overtredelse av konkurranseloven §6-6 første ledd bokstav a, jf §3-4 annet ledd jf første ledd. Dette er bestemmelser som etter ikrafttreden av konkurranseloven har avløst bestemmelser i prisloven og prisforskriftene som er anvendt i nærværende sak. Om det nærmere saksforhold i saken mot direktør A viser jeg til Høyesteretts dom i Rt-1995-1903, hvor A ble frifunnet under dissens 3 - 2. Flertallets begrunnelse for frifinnelsen kommer jeg tilbake til.
Forsvareren har gjort gjeldende at Høyesterett må være bundet av den bevisbedømmelse under skyldspørsmålet som de tre dommere i lagmannsretten som stemte for frifinnelse, bygde på. Det er jeg enig i. Men jeg kan - i motsetning til ham - ikke se at dette leder til at Høyesterett er bundet av deres forståelse av det utsagn som danner grunnlaget for tiltalen. Spørsmålet om et utsagn er fremsatt og ordlyden i utsagnet vil klart nok være faktum under skyldspørsmålet. Men tolkingen - det å fastlegge innholdet - av utsagn man finner bevist er fremsatt, blir en del av rettsanvendelsen. Det er nok så at elementer i faktum også vil kunne ha betydning for den språklige forståelsen, og at dette vil kunne legge bånd på den forståelse Høyesterett må legge til grunn. Men utgangspunktet er klart - hvordan de utsagn som er fremkommet skal forstås, hører det under Høyesterett å vurdere som ledd i rettsanvendelsen.
Selv om det er riktig som forsvareren har fremhevet, at det aktuelle utsagn er rettet til ulike håndverksbedrifter innen byggefaget, finner jeg det ikke tvilsomt at utsagnet her må forstås som en sterk oppfordring til håndverksbedriftene om å betinge seg en betaling for sine håndverkstjenester på minst kr 250 pluss merverdiavgift pr time. Utsagnet går lenger og er noe annet enn en oppfordring til generelt å søke å bedre lønnsomheten eller være seg lønnsomhetsaspektet bevisst ved priskalkulering. Spørsmålet blir om en slik oppfordring til en minstepris fra foreningen til håndverksbedriftene i X rammes av forskriftens §3.
Som nevnt er det gjort gjeldende at saken er parallell med avgjørelsen i Rt-1995-1903. Jeg finner grunn til å gjengi begrunnelsen til annenvoterende som representerte flertallet:
"Bestemmelsene i konkurranseloven §3-4 og §3-1 må etter min mening tolkes og anvendes på bakgrunn av vårt grunnleggende ytringsfrihetsprinsipp. Dette tilsier at ikke enhver ytring som isolert sett rammes av ordlyden i bestemmelsene må anses for rettsstridig. Man vil ellers kunne legge et for sterkt bånd på den allmenne økonomiske og næringspolitiske debatt.
Domfelte er administrerende direktør for Bygghåndverksfagenes Landsforening. Det er uten videre klart at han må kunne ytre seg i massemedia om næringens problemer. Han må kunne mane til forståelse blant det tjenestesøkende publikum for at det koster å drive fagmessig forsvarlig, og han må kunne bevisstgjøre næringen selv om problemer den står overfor. Selv om formålet med konkurranseloven er lavere priser ved skjerpet konkurranse og rasjonalisering, kan det etter min mening ikke rammes av lovens bestemmelser å oppfordre de enkelte næringsdrivende til å drive lønnsomt. De ansatte og tillitsvalgte i næringslivets organisasjoner må riktignok utvise en særlig varsomhet for å unngå at deres uttalelser skal fremstå som en oppfordring til konkurransebegrensende reguleringer. Det som kan volde tvil, er om domfelte her har gått for langt i retning av å antyde et prisnivå for tjenestene. Men jeg finner det avgjørende for vurderingen i hvilken sammenheng ytringen om dette har framkommet. Domfelte har kommet med en åpen ytring som en enkeltstående aktuell kommentar på forespørsel fra en avis på bakgrunn av de spesielle problemer næringen hadde i et distrikt. Selv om domfelte her har kommet med en anbefaling om en bestemt minstepris, finner jeg at bakgrunnen for ytringen, og den sammenheng den er framkommet i, gjør at den ikke kan anses for rettsstridig. Etter min mening foreligger grunnlag for frifinnelse."
Jeg bemerker at jeg er enig i det generelle rettslige syn som her gjøres gjeldende, samt at dette syn også må få anvendelse i forhold til de aktuelle bestemmelser i prisloven og prisforskriften. En forening som X Håndverkerforening må, uten å komme i konflikt med konkurranselovgivningen, kunne arbeide for en bevisstgjøring hos medlemsbedriftene om betydningen av lønnsomhet - også slik at denne bevisstgjøringen faktisk får en prisdrivende effekt. Men jeg kan ikke se at dette kan lede til frifinnelse her. Det er klare forskjeller mellom saksforholdet i nærværende sak og saken fra 1995 som tilsier at den rettslige bedømmelse må bli en annen. Direktør As ytring i saken fra 1995 fremkom som en kommentar foranlediget av en konkret forespørsel, og den gjaldt en kampanje som var igangsatt av andre. Her er det en kampanje, rettet mot håndverksbedrifter innen et avgrenset område - X med omegn, med en klar anbefaling om en minstepris. Med en slik konkretisering må man være utenfor det området der ytringsfriheten kan medføre at utsagnet ikke kan anses rettsstridig.
Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens frifinnelse hviler på en uriktig rettsanvendelse. Det er ikke grunnlag for å avsi ny dom, og jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.