HR-1997-322-K - Rt-1997-985
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-30 |
| Publisert: | HR-1997-00322-K - Rt-1997-985 (265-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1996-00320 A, Høyesterett HR-1997-00322 K, jnr 172/1997 |
| Parter: | Øystein Bjørtuft, Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Mari H Tefre Kveseth, Ågot Bøen, Toril Bøen (advokat Ola Brekken ) mot Bjørg Hermanrud (advokat Magne Revheim) Kristin Poulsson Knudsen, Halvor Lien, Nils Førnes, Einar Vågen, Trygve O Vågen, Ingebjørg Breive, Knut K Vågen (advokat Bjørn Getz) |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §375, §179, §197, §396 |
Saken gjelder tvist om bevisavskjæring, jf tvistemålsloven §375.
Aust-Telemark jordskifterett avsa 2 oktober 1995 dom i sak der det var krevd grensegang for eiendommen gnr 91 bnr 13 i Tinn kommune.
Øystein Bjørtuft, Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Marit H Tefre Kveseth, Ågot Bøen og Toril Bøen anket 9 januar 1996 dommen til Agder lagmannsrett.
Frist for fremsettelse av ytterligere anførsler og bevistilbud, jf tvistemålsloven §375 første ledd, ble av lagmannsretten satt til den 27 mars 1996.
I prosesskriv 26 november 1996 ble det fra de ankende parter opplyst at de hadde engasjert cand real Odd Vevle som sakkyndig for å bedømme alderen på delemerker/grenserøyser ved den omtvistede grenselinjen. Det ble opplyst at Odd Vevle ville møte som vitne for lagmannsretten for å forklare seg om dette, og at ankemotpartene var anmodet om samtykke til fremleggelse av en skriftlig rapport utarbeidet av Odd Vevle.
Agder lagmannsrett besluttet 25 mars 1997 at Odd Vevle ikke fikk gi vitneforklaring og at rapporten ikke ble tillatt fremlagt som bevis.
De ankende parter har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens beslutning bygger på en uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I beslutningen er det vist til ankemotpartenes anførsler. Det er imidlertid også vist til anførsler fra ankemotparter hvis eiendom ikke er berørt av de omtvistede grensemerkene.
Grensemerkene som det kan stilles spørsmål ved godheten av, ble påberopt av ankemotpartene først under hovedforhandlingen i jordskifteretten høsten 1995. Grenselinjen ble undersøkt av de ankende parter så snart det var mulig sommeren 1996. Det var dette som førte til at Odd Vevle ble kontaktet. Odd Vevle foretok sin granskning den 23 september 1996. Det var dagen før dette at ankemotpartene ble kjent med at grenserøys nr 12 var blitt ødelagt.
Det ble funnet riktig å avvente en sakkyndig undersøkelse før man gikk videre med en så alvorlig anførsel som spørsmålet om grensemerkenes godhet innebar. Da Vevles rapport forelå, ble den oversendt ankemotpartenes prosessfullmektiger med anmodning om samtykke til fremleggelse. Det kan således ikke være grunnlag for å bebreide de ankende parter at rapporten ikke ble fremlagt tidligere.
Det kan ikke være umulig for ankemotpartene å foreta tilsvarende undersøkelser før ankeforhandlingen i lagmannsretten tar til den 11 august 1997. Det må la seg gjøre å få en kyndig til å påta seg oppdrag forut for dette. Vedkommende kan i så tilfelle stille som vitne under ankeforhandlingen.
Det dreier seg om bevis som ble tillagt avgjørende vekt av jordskifteretten og det må antas at grensemerkene vil bli tillagt vekt også av lagmannsretten. Fremleggelse av rapporten kan ikke ses å være i strid med det kontradiktoriske prinsipp. Odd Vevle vil møte som vitne under ankeforhandlingene og kan bli stilt spørsmål av ankemotpartenes prosessfullmektiger.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning om bevisavskjæring 25. mars 1997 oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremotpart nr 1, Bjørg Hermanrud, har inngitt tilsvar der det i det vesentlige er gjort gjeldende:
Lagmannsrettens beslutning om bevisavskjæring antas å kunne påkjæres som førstegangs kjæremål, jf tvistemålsloven §396.
Lagmannsrettens bevisavskjæring må anses korrekt ut fra hovedregelen i tvistemålsloven §375. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen om å samtykke til den ønskede bevisførsel når kjæremotparten protesterer så sterkt. Saksforberedelsen skal ha som primært formål å opplyse saken ut fra hver parts påstander med tilhørende anførsler. Dette skal gi den annen part mulighet til å belyse de samme bevistemaene med motbevis. I foreliggende sak var de ankende parter innenfor den ordinære saksforberedelsestid tause omkring behovet for granskning av delemerkenes alder og godhet. De ankende parter var imidlertid i god tid kjent med fristen fastsatt etter tvistemålsloven §375. Når bakgrunnen for engasjementet av den sakkyndige anføres å være det som fant sted i jordskifteretten, må en legge til grunn at beslutningen om granskning ble tatt på et langt tidligere tidspunkt. Det var da å forvente at det ble gitt varsel om at dette var bestilt. At så ikke ble gjort, kan skyldes at innholdet i rapporten kunne komme til å tale de ankende parter imot.
Både for ankemotpartenes prosessfullmektig og den dømmende rett vil det være umulig å stille kontradiktoriske spørsmål til den engasjerte sakkyndige. Dette fordi imøtegåelse av rapporten forutsetter spesialkyndighet omkring biologiske forhold. Området er befaringsmulig bare en kort tid av året og det har ikke latt seg gjøre å finne sakkyndig bistand til den aktuelle tiden.
Med unntak av grensemerke nr 12, påberopte heller ikke ankende part seg sine grensemerker før befaringen under jordskiftesaken. Anførselen om at grensemerke nr 12 er ødelagt er uforståelig, likeledes at dette forholdet skal ha blitt kjent for ankemotpartene dagen før Vevles granskning. Imidlertid trengs ingen sakkyndig vitneforklaring for å redegjøre for om grensemerket har vært endret. Til dette kan jordskifterettens formann føres som bevis. Samtlige involverte parter registrerte også grensemerket under befaringen for jordskifteretten.
Med hensyn til grensemerkenes godhet kan bevisførsel fullt ut finne sted gjennom sakens dokumenter og påberopte vitneprov. Den bevisførsel som tilbys fra de ankende parter er således unødvendig for en rettslig vurdering av saken. Det er nedlagt slik påstand:
"1 Lagmannsrettens beslutning stadfestes 2 Kjæremotpart 1 tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremotpart nr 2-8, Kristin Poulsson Knudsen m fl, har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:
Kjæremotpart nr 2-8 må anses berettiget til å fremføre bemerkninger som angår saksbehandlingen for ankesaken, selv om de omtvistede grensemerker ikke vedrører disse partenes eiendommer.
Lagmannsrettens bevisavskjæring følger direkte av tvistemålsloven §375 annet ledd og den må anses å representere korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Lagmannsretten har med rette funnet at ankemotpartenes begrunnelse for å ikke gi samtykke til bevistilbudet, ikke er urimelig.
Avskjæring av vitnet Vevle er ikke til hinder for bevisførsel vedrørende spørsmålet rundt grensemerkenes godhet m v. Det kan heller ikke ses at Vevle kan uttale seg om den påståtte endringen av merkene, idet han ikke så dem før i september 1996.
Ut fra når det kan forventes å være snebart i det angjeldende området og fagfolks normale gjennomføring av sommerferie, er det overraskende at de ankende parter bestrider at tilsvarende undersøkelser ikke lar seg gjennomføre før ankeforhandlingen. Det er viktig at saken avsluttes ved den ankeforhandling som er berammet. Det kan ikke ses at vitnet Vevle har noe vesentlig å tilføre saken ut over den kompetanse som besittes av domstolen selv og de parter og vitner som møter. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning om bevisavskjæring av 25.03.1997 stadfestes.
2. Kjæremotpartene nr. 2.- 8. tilkjennes saksomkostninger med kr 1400,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot en beslutning som forberedende dommer i lagmannsretten har truffet under forberedelse av ankesak. Utvalget har kompetanse til å prøve alle sider ved denne avgjørelsen.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om å avskjære nye bevistilbud som er framsatt av de kjærende parter i prosesskrift av 26 november 1996. Dette var etter utløpet av den frist til 27 mars 1996, senere forlenget til 25 april 1996, som lagmannsretten hadde fastsatt i medhold av tvistemålsloven §375 første ledd.
Utgangspunktet etter tvistemålsloven §375 annet ledd er at nye bevistilbud, fremsatt etter fristens utløp, skal prekluderes dersom den ankende part ikke samtykker i at beviset blir ført. Bestemmelsen gir imidlertid retten en skjønnsmessig adgang til likevel å tillate bevisførselen dersom retten finner at motparten ikke har rimelig grunn til å motsette seg dette.
Kjæremålsutvalget har under atskillig tvil kommet til at kjæremålet bør tas til følge.
Mot å gi samtykke til at beviset blir ført, taler det forhold at det er tale om en lengre oversittelse av fristen. Når det gjelder grunnen til at fristen er oversittet, uttales det i kjæremålserklæringen:
"Det er vist til at partene har tvistet om grenselinjen siden slutten av 1980-tallet og at man på denne bakgrunn burde ha påberopt slik bevisførsel langt tidligere. De grensemerker som det kan stilles spørsmålstegn ved godheten av, ble imidlertid først påberopt av kjæremotpartene under hovedforhandlingen i jordskifteretten. De kjærende parter hadde således ingen foranledning til å undersøke grensemerkenes godhet på et tidligere tidspunkt, idet disse var ukjente for dem. Hovedforhandlingen fant sted høsten 1995. De kjærende parter undersøkte grenselinjen så snart det var mulig sommeren 1996. Dette førte til at cand real Odd Vevle ble kontaktet.
Kjæremotpartene ble kjent med at grenserøys 12 var blitt ødelagt dagen før Vevle foretok sin granskning den 23. september 1996.
Spørsmålet om grensemerkenes godhet ble tatt opp med undertegnede som prosessfullmektig. Det ble funnet riktig å avvente en sakkyndig undersøkelse, før man gikk videre med en så alvorlig anførsel knyttet til sentrale bevis frembragt av kjæremotpartene i saken. Da rapporten forelå, ble den oversendt kjæremotpartenes prosesessfullmektiger med anmodning om samtykke til fremleggelse."
De forhold som her er fremhevet, kan i noen grad forklare at bevistilbudet ikke ble fremsatt tidligere. Det kan riktignok reises spørsmål om de kjærende parter burde ha tatt forbehold om denne bevisførsel før bevisfristens utløp. Det må imidlertid tas i betraktning at det her er tale om en anførsel av alvorlig karakter, og det kan da fremstå som forståelig at de kjærende parter ikke ville ta den opp uten å ha noe konkret å vise til.
Kjæremålsutvalget legger også vekt på at tvisten gjelder grenser for fast eiendom hvor domsresultatet vil få et sterkere og mer varig preg enn i de fleste andre typer tvister. Det kan i slike saker være særlig uheldig om det ikke oppnås aksept for et domsresultat fordi bevisførslen oppfattes som mangelfull. Utvalget finner det også uheldig om bevisførsel vedrørende en anførsel som den foreliggende skulle bli påberopt i en eventuell anke til Høyesterett uten at den er behandlet av lagmannsretten.
Kjæremålsutvalget er på denne bakgrunn kommet til at vitnebevis av cand real Odd Vevle kan tillates ført selv om det først ble påberopt etter bevisfristen. Spørsmålet om eventuell fremleggelse av Vevles skriftlige erklæring må behandles etter tvistemålsloven §197. Kjæremålsutvalget legger til grunn at kjæremålsmotpartene vil bli gitt en ny bevisfrist i anledning de kjærende parters nye anførsel, og at den berammede hovedforhandling blir utsatt dersom dette på denne bakgrunn skulle anses nødvendig.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 2. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Cand real Odd Vevle tillates ført som vitne.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.