Hopp til innhold

HR-1997-326-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-07-24
Publisert: HR-1997-00326s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00326S , jnr 324/1997
Parter:
Forfatter: Skåre, Stang Lund, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §227, Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §174, §184, §388


A, angivelig født xx.xx.1963 og antatt å være kenyansk statsborger, er siktet for overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ.

Arendal politikammer anmodet 8 juli 1997 med henvisning til straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 3, jf §174 om forhørsrettens kjennelse for varetektsfengsling av siktede i fire uker. Ved Nedenes forhørsretts kjennelse av 9 juli 1997 ble A løslatt. Politiet påkjærte forhørsrettens kjennelse og kjæremålet ble av forhørsretten gitt oppsettende virkning til 16 juli 1997. Agder lagmannsrett avsa 14 juli 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, angivelig født xx.xx.1963, kan av påtalemyndigheten holdes varetektsfengslet til torsdag 6. august 1997 kl. 15.00."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennesle til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens kjennelse påkjæres idet det anføres at lagmannsretten, i motsetning til forhørsretten, har foretatt en uriktig lovtolkning. Lagmannsretten har konkludert med at det er meget sterk sannsynlighetsovervekt for nye trusler fra As side overfor betjeningen på asylmottaket. Lagmannsretten har videre konkludert med at A synes å være ute av mental balanse. Hverken på bakgrunn av sakens dokumenter eller As fremtreden i retten er det imidlertid grunnlag for å si noe slikt.

Lagmannsrettten har videre funnet at A har fortsatt med verbale trusler og ukvemsord etter å ha begått de forhold han er siktet for. Politiet har åpenbart ikke funnet at det foreligger nye trusler fra As side, og fremsetting av ukvemsord er uansett ingen fengslingsgrunn.

Forhørsrettens vurdering av truslene må anses riktig. Det må også forhørsrettens vurdering av at det ikke er overveiende sannsynlig at A vil utøve vold. Forhørsretten har videre funnet at det må foreligge trusler av usedvanlig sterk karakter før fengsling på grunn av faren for nye trusler kan bli aktuell. Dette må anses korrekt, likeså forhørsrettens vurdering av hvorvidt truslene fremkommer jevnt eller mer sporadisk. I dette tilfelet har truslene vært sporadiske og det foreligger således ingen kvalifisert gjentakelsesfare for alvorlige trusler.

Ut fra siktelsens begrensede omfang og forventede straff må fengslingen anses som et uforholdsmessig inngrep. Dersom A blir dømt, vil han normalt kunne forventet betinget straff, idet han tidligere er ustraffet i Norge. Etter dette er vilkårene for å anvende varetektsfengsel ikke til stede og A må løslates. Det er nedlagt slik påstand:

"A, født xx.xx.1963, løslates."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og opprettholder begjæringen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Etter §388 nr 3 kan utvalget prøve om lagmannsretten har bygget på riktig lovtolking.

Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §172 nr 2, som må være en feilskrift for §172 nr 3. Kjæremålet inneholder imidlertid også angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse, som utvalget ikke kan prøve. Utvalget kan heller ikke prøve den konkrete vurdering.

Lagmannsretten har lagt til grunn at det er skjellig grunn til mistanke og at det er meget sterk sannsynslighetsovervekt for nye trusler fra siktedes side. Lagmannsretten er ikke enig med forhørsretten når den setter som betingelse for fengsling at det må foreligge fare for trusler av usedvanlig sterk karakter før fengsling er aktuelt. Dette er imidlertid en bemerkning i forhørsrettens kjennelse som gjelder spørsmålet om varetektsfengsel vil være et uforholdsmessig inngrep. Ved vurderingen i forhold til §172 nr 3 finner utvalget det klart at lagmannsretten har lagt til grunn at det er tale om fare for gjentakelse av trusler av samme alvorlige karakter som de han er siktet for.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.