HR-1997-331-S - Rt-1997-1291


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-07-25
Publisert: HR-1997-00331-S - Rt-1997-1291 (344-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00331 S, jnr 332/1997
Parter:
Forfatter: Skåre, Stang Lund, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §147, §228, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §184, §240, §388


Saken gjelder videre kjæremål i sak om varetektsfengsling.

A er siktet for overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ, §228 første ledd, §147 første ledd 1. alternativ jf annet ledd og vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf §22 første ledd. Han ble varetektsfengslet ved Hardanger forhørsretts kjennelse 13 juni 1997. Kjæremål til Gulating lagmannsrett ble forkastet ved kjennelse 23 juni 1997. Fengslingen ble deretter forlenget ved Haugesund forhørsretts kjennelse 4 juli 1997 som har slik slutning:

"A, født xx.xx.1961, 35903, kan holdes varetektsfengslet frem til fredag 1. august 1997, kl. 15.00, hvis ikke annet blir bestemt av retten eller påtalemyndigheten."

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 8 juli 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Lagmannsretten begrunnet fortsatt varetektsfengsling med at det var nødvendig for å hindre at siktede forspiller bevis og begår nye straffbare forhold, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 og 3. A fremsatte 13 juli 1997 begjæring til Gulating lagmannsrett om omgjøring av kjennelsen av 8 juli 1997, jf straffeprosessloven §184 femte ledd. Begjæringen ble forkastet ved Gulating lagmannsretts beslutning 17 juli 1997.

A har deretter, innen utløpet av kjæremålsfristen, påkjært Gulating lagmannsretts kjennelse 8 juli 1997 om forlenget varetektsfengsling. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen - uklare kjennelsesgrunner. Det er anført at spørsmålet om skjellig grunn til mistanke for overtredelse av straffeloven §227 er mangelfullt begrunnet. Når det gjelder bevisforspillelsesfaren synes det uklart hva lagmannsretten har bygget på. Det skulle vært gitt en nærmere begrunnelse om hvorfor det skal være noen nærliggende fare for at siktede vil forsøke å få fornærmedes politiforklaring endret. I forhold til det spesielle fengslingsvilkår om gjentagelsesfare, har retten begrunnet dette med fare for husbråk. Av de straffbare forhold som springer ut av siktelsen må lagmannsretten her antas å ha siktet til overtredelsen av §228 første ledd. Strafferammen for dette er fengsel i inntil 6 måneder, og det kan dermed ikke begrunne varetektsfengsling. Videre anføres at lagmannsretten ikke har vurdert om fengsling er nødvendig, jf straffeprosessloven §240. Heller ikke i tilknytning til gjentagelsesfare er dette vurdert, jf §171 første ledd nr 3. Endelig hevdes det at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til fare for oversoning og sannsynligheten for at de enkelte punktene i siktelsen kan belegges med straff, i forhold til vurderingen av om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Påtalemyndigheten er underrettet ved kopi av kjæremålet, men har ikke uttalt seg om det.

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf straffeprosessloven §388.

Lagmannsretten har i sin begrunnelse henvist til forhørsrettens begrunnelse og til de kjennelser som ble avsagt ved første varetektsfengsling. Når det gjelder spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke har forhørsretten vist til Gulating lagmannsretts kjennelse 23 juni 1997. Dette innebærer at dette spørsmål ikke er vurdert på grunnlag av den forklaring som er avgitt av fornærmede i saken. Dette er en feil ved saksbehandlingen, men utvalget finner ikke grunn til å ta standpunkt til om denne feil alene burde føre til opphevelse.

Fengsling er besluttet med hjemmel i straffeprosessloven §171 nr 2 og nr 3. Lagmannsretten legger til grunn at det etter nr 3 er tilstrekkelig at det foreligger en "nærliggende fare" for gjentakelse, dvs at problemstillingen her for så vidt er den samme som etter nr 2. Dette er ikke en riktig forståelse av bestemmelsen. I ordene "antas påkrevd for å hindre" ligger det at det etter en helhetsvurdering må foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå lovbrudd om han ikke varetektsfengsles, jf Rt-1993-905 og Rt-1997-98 og Bjerke/Keiserud I side 488 med videre henvisninger.

Slik lagmannsrettens kjennelse er utformet kan den ikke opprettholdes som en kjennelse bygget på §171 nr 2. Utvalget finner det unødvendig å gå inn på anførslene om mangler ved begrunnelsen for så vidt gjelder anvendelsen av sistnevnte bestemmelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.