HR-1997-342-S - Rt-1997-1295
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-31 |
| Publisert: | HR-1997-00342-S - Rt-1997-1295 (346-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00342 S, jnr 262/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §321, Straffeprosessloven (1981) §324, §127, §212, Veitrafikkloven (1965) §24, §31 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om å nekte fremme av anke i straffesak, jf straffeprosessloven §321 annet ledd jf sjette ledd.
Kristiansand byrett dømte 21 januar 1997 A, født xx.xx.1965, til fengsel i 120 dager og en bot på kroner 5 000 for overtredelser av veitrafikkloven §31 første ledd jf §24 første ledd 1. punktum og straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ og §212. A anket blant annet over avgjørelsen av skyldspørsmålet for noen av de forhold han var dømt for. Blant disse var punkt I og Vc i tilleggstiltalebeslutning av 20 juni 1996 som gjaldt kjøring 27 desember 1995 av en bestemt bil uten førerkort, der han også ved sin manøvrering med bilen ved vold skulle ha søkt å hindre en lensmannsbetjent i å utføre en tjenestehandling. A hevdet i sin ankeerklæring av 4 februar 1997 at han ikke kunne ha kjørt denne bilen denne dagen, blant annet fordi bilen stod innesnødd. Dette var bekreftet av et vitne, As forlovede. A provoserte påtalemyndigheten til å fremlegge bevis i anledning en opplysning som var fremkommet under hovedforhandlingen, at politiet samme dag hadde konstatert at bilen stod parkert på hans hjemmeadresse.
Politioverkonstabel John Repstad skrev 6 mars 1997 en rapport om sin kontroll av bilen 27 desember 1995, som bekreftet at bilen stod parkert ved As bopel, men ikke at den var innesnødd, tvertimot at den nylig måtte ha vært kjørt. Det ble også gitt en begrunnelse for at rapport ikke var skrevet den gang.
Rapporten fulgte med anken til Agder lagmannsrett, som 10 april 1997 traff følgende beslutning:
"Anken nektes fremmet."
A har påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at rapporten fra politioverkonstabel Repstad er innhentet etter hovedforhandlingen i byretten, at den ikke stemmer med det som forøvrig fremkom under hovedforhandlingen, og at den ikke har vært gjenstand for kontradiktorisk behandling. Lagmannsretten må ha bygget på rapporten da den fattet sin beslutning. Dette er en saksbehandlingsfeil som har hatt betydning for beslutningens innhold.
A har nedlagt slik påstand:
"As anke til Agder lagmannsrett av 4.2.97 fremmes til ankebehandling."
Lagmannsretten skrev 29 april 1997 til As forsvarer og ba ham overveie å kommentere politirapporten av 6 mars 1997, slik at lagmannsretten kunne vurdere om det var grunnlag for å omgjøre beslutningen. Forsvareren gav etter dette en mer detaljert redegjørelse for betydningen av ankebehandling for å få vurdert den nye politirapporten sammen med andre bevis. Lagmannsretten har i oversendelsen til kjæremålsutvalget uttalt at den ikke har funnet grunnlag for å omgjøre sin beslutning av 10 april 1997.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens nektelse av å fremme anke i straffesak bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
Ved sin beslutning etter §321 har lagmannsretten adgang til å bygge også på bevismateriale som er kommet til etter by- eller herredsrettens behandling, men partene har en rett til å få uttale seg om nye faktiske opplysninger som ikke er åpenbart uten betydning, se straffeprosessloven §324 og Andenæs, Norsk straffeprosess bind II side 19-20. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det her var en feil av lagmannsretten ikke å forelegge politirapporten for den domfelte før retten traff sin beslutning 10 april 1997 om å nekte anken fremmet. Den domfelte ved sin forsvarer fikk nemlig anledning til å kommentere rapporten før lagmannsretten på ny vurderte saken og kom til at det ikke var grunnlag for å omgjøre beslutningen. En eventuell feil har derfor ikke i noe fall hatt betydning for det endelige utfall. Det er ikke påberopt noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling da den tok stilling til spørsmålet om omgjøring. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.