HR-1997-343-S - Rt-1997-1297
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-31 |
| Publisert: | HR-1997-00343-S - Rt-1997-1297 (347-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00343 S, jnr 314/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Telegrafloven (1899) §1, §6, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §162, §291, §35, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), Våpenloven (1961) §33, §7, §8, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, §294, §4, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1954, ble i Indre Follo herredsrett 14 mars 1997 dømt for overtredelse av straffeloven §317 tredje ledd jf første ledd, straffeloven §162 første ledd jf femte ledd, straffeloven §291, legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd, vegtrafikkloven §31 første og tredje ledd jf §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §24 første ledd 1. punktum, drukkenskapsloven §17, våpenloven §33 jf §7 jf §8 første ledd og telegrafloven §6 jf §1 nr 1 b til en straff av ubetinget fengsel i 1 år og 4 måneder.
Det ble gitt fradrag i straffen med 85 dager for utholdt varetekt. I medhold av straffeloven §35 første ledd ble det inndratt til fordel for statskassen nærmere angitte gjenstander. A ble også dømt til å betale erstatning med henholdsvis 2 435 kroner og 15 000 kroner.
A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet samt inndragningskravet, erstatningskravet og straffutmålingen. Den 15 mai 1997 traff lagmannsretten i medhold av straffeprosessloven §321 første ledd og §321 annet ledd 1. punktum beslutning om å nekte anken fremmet.
A har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Beslutningen påkjæres på grunn av saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten har for det første feilaktig lagt til grunn at det ikke foreligger "særlige grunner" for å fremme anken angående tiltalebeslutningens post VIII, som gjaldt overtredelse av våpenloven. Som anført i anken til lagmannsretten, har herredsretten tolket våpenloven i strid med bestemmelser i EMK. EMK artikkel 13 stiller krav om et effektivt rettsmiddel for å få vurdert om det foreligger konvensjonsbrudd. Konvensjonens krav må da anses som en "særlig grunn" etter straffeprosessloven §321 første ledd. Konvensjonens krav er en del av norsk straffeprosess, jf straffeprosssloven §4.
Det foreligger også saksbehandlingsfeil idet lagmannsretten ikke har gitt A "fair trial" etter EMK artikkel 6 nr 1. Lagmannsretten unnlot således å undersøke nærmere om A kan ha blitt dømt for heleri av gjenstander som beviselig er tilbakelevert ham fra politiet. Også dette forholdet ble tatt opp i anken til lagmannsretten. A hadde ikke komplette beslagsrapporter fra 80-tallet, men det ble vedlagt anken en side fra en beslagsrapport hvor A hadde angitt hvilket nummer tilsvarende gjenstand hadde fått i tiltalebeslutningen. Dette ga lagmannsretten foranledning til å se at A var blitt urettmessig dømt for flere av disse forholdene, og anken burde dermed ha blitt fremmet. Politiet har nå oversendt forsvarer flere oversikter over beslag og tilbakeleveringer. Når det var åpenbart for retten at politiet ikke hadde fremlagt alle relvante dokumenter, måtte den i alle fall sørge for at det ble rettet på før bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble endelig avgjort, jf straffeprosessloven §294, som også gjelder ankebehandlingen.
Dersom retten ikke anses forpliktet til å sikre at alle relevante dokumenter har vært fremlagt før skyldspørsmålet endelig avgjøres, kan kravene til "fair trial" ikke anses oppfylt, herunder minimumskravet i EMK artikkel 6 nr 3 bokstav b. Til denne bestemmelsen har Menneskerettighetskommisjonen uttalt at "Article 6.3 b) recognizes the right of the accused to have at his disposal, for the purpose of exonerating himself or of obtaining a reduction in his sentence, all relevant elements that have been or could be collected by the competent authorities. The Commision considers that if the element in question is a document, access to that document is a "necessary facility" if, as in the present case, it concerns an act of which the defendent is accused".
Menneskerettighetsdomstolen har også ansett det for å være et krav til "fair trial" at "the prosecution authorities disclose to the defence all material evidence for or against the accused and that a failure to do so in the present case gave rise to a defect in the trial proceedings", jf dom av 16 desember 1992 i Edwardsaken (EMD=REF00000360). I denne saken ble det likevel mulig for forsvaret å rette på feilen under ankebehandlingen, slik at domstolsbehandlingen sett under ett ble funnet å være "fair". Dersom anken ikke blir fremmet i As sak, blir det imidlertid ikke mulig å rette på feilen.
Kravene til "fair trial" er heller ikke oppfylt vedrørende tiltalens post II, som gjaldt overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, ettersom det ikke er foretatt fingeravtrykkundersøkelse av den lynlåsposen som inneholdt den beslaglagte amfetaminen. Også dette forholdet ble tatt opp i anken til lagmannsretten. Fingeravtrykkundersøkelsen ble for øvrig begjært fremlagt allerede før herredsrettens behandling av saken. Når forsvarets bevisbegjæringer således ubegrunnet unnlates å følges opp av politiet, og retten heller ikke reagerer, kan minimumskravet i EMK artikkel 6 nr 3 bokstav b ikke anses tilfredsstilt.
Det er også en mangel på "fair trial" at lagmannsretten ikke har fremmet anken med hensyn til tiltalens post V b, som gjaldt kjøring i påvirket tilstand. Herredsretten har avgjort spørsmålet ut fra en vurdering av troverdigheten til tre vitner, men det er ikke mulig å overprøve en slik avgjørelse uten at lagmannsretten får høre alle vitnene. Den mangelfulle overprøving blir forsterket ved at det i anken til lagmannsretten ble begjært rekonstruksjon og i brev av 29 april 1997 ble begjært sakkyndig til å vurdere forholdet. I anken ble det også begjært undersøkelse av om våpnene er i brukbar stand. Alt dette er avvist av lagmannsretten uten begrunnelse. Dette må være et moment i helhetsvurderingen av om A har fått en "fair trial".
Det siste elementet i vurderingen av "fair trial" er at lagmannsretten har nektet anken fremmet uten noen nærmere begrunnelse. Menneskerettighetsdomstolen har slått fast at EMK krever begrunnelse av domstolsavgjørelser, jf dom av 16 desember 1992 i Hadjianastassiousaken (EMD=REF00000364). Det kreves ikke at domstolen tar stilling til ethvert argument som en part setter frem, men det kreves i alle fall at det tas stilling til det vesentlige. Menneskerettighetsdomstolen har til og med ansett en ankebehandling med fullt rettsmøte å være i strid med artikkel 6 nr 1 og 3 bokstav d, fordi forsvarets begjæring om bevisførsel ble avvist uten begrunnelse, jf dom av 22 april 1992 i Vidalsaken (EMD=REF00000384).
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet bare kan påkjæres på grunnlag av feil i lagmannsrettens saksbehandling, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
Utvalget kan ikke se at det foreligger feil ved saksbehandlingen. Avgjørelsen er korrekt truffet ved beslutning, og en beslutning trenger ikke grunngis.
Den domfelte har anført at saksbehandlingen strider mot flere bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Anførslene, som i realiteten hovedsakelig synes å rette seg generelt mot straffeprosessordningen slik den er etter lovendringene i 1993, kan etter utvalgets syn ikke føre frem. Utvalget viser til kjæremålsutvalgets kjennelser i Rt-1995-1594 og Rt-1996-121, Rt-1996-802 og Rt-1996-841, der kjæremål med liknende anførsler ble forkastet, og der det er vist til at forholdet til våre konvensjonsforpliktelser er grundig drøftet og tatt stilling til i forarbeidene til lovendringen.
Når det gjelder de mer spesielle anførsler, kan utvalget ikke se at det strider mot kravet til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 at lagmannsretten ikke har gjort nærmere undersøkelser blant annet når det gjelder tiltalepostene om helerier og om narkotikalovbrudd.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.