Hopp til innhold

HR-1997-356-K - Rt-1997-1163

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-06-25
Publisert: HR-1997-00356-K - Rt-1997-1163 (301-97)
Stikkord: Arbeidsrett, Tjenestemannsrett
Sammendrag:
Saksgang: Borgarting Lagmannsrett LB-1997-00820 K, Høyesterett HR-1997-00356 K, jnr 199/1997
Parter: A (advokat Johan Hjort) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen)
Forfatter: Holmøy, Lund, Flock
Lovhenvisninger: Tjenestemannsloven (1983) §19, Straffeloven (1902) §214, §29, §325, §63, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §403, §404, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Arbeidsmiljøloven (1977), §16, Tjenestemannsloven (1983), LOV-1993-06-11-67


Kjæremålet gjelder om søksmål i avskjedssak skal gis oppsettende virkning.

Ved Nedre Telemark herredsretts dom 8 januar 1996 ble lensmann A dømt for overtredelse av straffeloven §212 første ledd, §214 og §325 første ledd nr 1 og 3, jf §63 annet ledd, til en straff av betinget fengsel i 30 dager. Påtalemyndighetens påstand om tap av stillingen som lensmann, jf straffeloven §29 nr 1, ble ikke tatt til følge. Agder lagmannsrett stadfestet herredsrettens dom ved dom 3 juni 1996. Grunnlaget for domfellelsen var lensmannens opptreden på en kvinnes bopel da han i egenskap av namsmann skulle drøfte en gjeldsordningssak med henne.

Etter at tiltalebeslutningen mot lensmann A forelå i desember 1995, vedtok tilsettingsrådet for lensmenn i X politidistrikt å suspendere ham fra stillingen som lensmann i X. Suspensjonen ble forlenget ved rådets vedtak 23 mai 1996, og 12 august 1996 vedtok rådet enstemmig å avskjedige A fra sin stilling som lensmann med øyeblikkelig virkning. Vedtaket ble brakt inn for det sentrale tilsettingsråd i politi- og lensmannsetaten, som 8 oktober 1996 forkastet klagen fra A med to stemmer mot én.

A tok deretter ut stevning ved Oslo byrett, med staten v/Justisdepartementet som saksøkt. Han nedla påstand om at det sentrale tilsettingsrådets vedtak om avskjed, skulle kjennes ugyldig. Samtidig begjærte A midlertidig forføyning, med påstand om at hans lønn skulle løpe videre inntil det forelå endelig dom i saken.

Oslo byrett avsa 31 januar 1997 dom og kjennelse med følgende domsslutning:

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Kjennelsen om begjæringen om midlertidig forføyning har slik slutning:

"Søksmålet gis oppsettende virkning til endelig dom foreligger."

A har anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Staten v/Justisdepartementet påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 2 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen om at søksmålet gis oppsettende virkning inntil endelig dom foreligger tas ikke til følge.

2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter sak en om avskjed."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten knytter sin avgjørelse til kjæremålsutvalgets avgjørelse gjengitt i Rt-1991-1533, som gjaldt arbeidsmiljøloven og ikke tjenestemannsloven. Selv om lagmannsretten har rett i at formålet med endringen av tjenestemannsloven §19 nr 3 ved lov 11 juni 1993 nr 67 blant annet var harmonisering av forskjellige lover på arbeidsrettens område, er avgjørelsen i Rt-1991-1533 neppe et bindende prejudikat i vår sak. Lagmannsrettens kjennelse er uklar når det gjelder hvilken vekt retten har tillagt den nevnte avgjørelsen.

Videre har lagmannsretten begått saksbehandlingsfeil ved ikke å tolke grunnlaget for As aksept av fortsatt suspensjon. A har akseptert at han ikke skal tilbake i stillingen før det eventuelt foreligger rettskraftig dom i hans favør, fordi han har regnet med at et krav om gjeninntreden vil bli møtt med et krav om fortsatt suspensjon med hjemmel i tjenestemannsloven §16 nr 2 siste punktum. Hvis det anses som nødvendig for fortsatt lønn i tiden frem til endelig dom foreligger, at tjenestemannen også krever gjeninntreden i stillingen, ville A ha fremsatt et slikt krav, selv om det ville blitt møtt med et krav om fortsatt suspensjon som antakelig ville blitt tatt til følge.

Lagmannsretten har dessuten tolket tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d feil ved å anse at bestemmelsen er til hinder for at tjenestemannen fortsatt får lønn inntil det foreligger endelig dom.

Det er lagt ned slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og statens kjæremål hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."

Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har en dobbel begrunnelse for å avslå begjæringen om oppsettende virkning. Den ene begrunnelsen knytter seg til sakens realitet, og lagmannsretten har her foretatt en konkret vurdering av om lovens vilkår for oppsettende virkning er oppfylt. Denne skjønnsmessige vurderingen kan kjæremålsutvalget ikke overprøve. Den alternative begrunnelsen knytter seg til forståelsen av tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d 2. punktum, som ikke antas å gi hjemmel for å beslutte oppsettende virkning bare for spørsmålet om en tjenestemann skal oppebære sin lønn. I dette tilfellet har den kjærende part akseptert ikke å ha krav på gjeninntreden i stillingen før det foreligger endelig dom.

Dersom kjæremålsutvalget skulle finne at lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil eller lovtolkingsfeil, anføres at feilen ikke har virket inn på kjennelsens innhold, jf tvistemålsloven §403 og §384 første ledd. Lagmannsrettens realitetsbegrunnelse er tilstrekkelig klar til å opprettholde avslaget på oppsettende virkning, som er i samsvar med lovens hovedregel for avskjedssaker og med praksis i oppsigelsessaker hvor oppsigelsen skyldes arbeidstakerens forhold. Det forhold at lagmannsretten også har begrunnet avslaget i begrensninger i egen kompetanse, har ikke forhindret lagmannsretten i å gå inn i realiteten.

Det er lagt ned slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, og utvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Når det gjelder saksbehandlingen, hevdes at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er uklare og mangelfulle.

Som anført i kjæremålstilsvaret har lagmannsretten bygget sitt resultat på to grunnlag. Anførselen i kjæremålserklæringen om uklare kjennelsesgrunner synes å ha sammenheng med at det der ikke er sondret mellom de to grunnlagene.

Lagmannsretten har bygget på at tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d ikke gir hjemmel for å gi søksmålet oppsettende virkning bare for spørsmålet om tjenestemannen skal oppebære sin lønn. Utvalget er enig i denne lovtolking, og slutter seg til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har, under henvisning til forarbeidene til endringslov 11 juni 1993 nr 67, forutsatt at tjenestemannsloven §19 nr 3 på dette punkt må tolkes på samme måte som arbeidsmiljøloven §66 nr 3, og viser til kjennelsen i Rt-1991-1533 som gjaldt sistnevnte bestemmelse. Utvalget kan ikke se at det er uklart hvilken vekt lagmannsretten har lagt på denne kjennelse.

Den kjærende part hevder også at lagmannsretten ikke har tolket grunnlaget for at han har akseptert at han ikke har krav på gjeninntreden i stillingen før det foreligger rettskraftig dom. Utvalget, som finner anførselen uklar, peker på at det som er krevet av den kjærende part, er en midlertidig forføyning for krav på lønn. Det er dette krav som må vurderes.

Lagmannsretten har også bygget på en vurdering i forhold til tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav d av at søksmålet under ingen omstendighet bør gis oppsettende virkning. Heller ikke på dette punkt kan utvalget se at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolking eller at kjennelsesgrunnene er uklare eller mangelfulle. Den konkrete skjønnsmessige vurdering kan ikke prøves ved videre kjæremål.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger er krevet med 2 000 kroner. Kravet tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Justisdepartementet 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.