HR-1997-36-A - Rt-1997-1003

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-06-03
Publisert:	HR-1997-00036-A - Rt-1997-1003 (268-97)
Stikkord:	Strafferett, Legemsbeskadigelse, Lovanvendelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00036 A, snr 36/1996
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter:	Gjølstad, Flock, Dolva, Holmøy, Dissens: Coward
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §231, §232, §228, §229, §257, §258, §54, §62

Dommer Coward: Borgarting lagmannsrett avsa 25 oktober 1996 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1973, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §231 1. straffalternativ, jf §232 og straffeloven §258 jf §257, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 -fire- år og 6 -seks- måneder. I straffen inngår den betingede del av Oslo byretts dom av 14 september 1994, jf straffeloven §54 nr 3. Til fradrag i straffen går 186 -etthundreogåttiseks- dager for utholdt varetektsfengsel.

2. I saksomkostninger til det offentlige betaler A 5.000 - femtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen."

Et mindretall - én meddommer - stemte for en straff av fengsel i 3 år og 6 måneder.

Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.

Tiltalebeslutning i saken var tatt ut 30 mars 1995, og lagmannsretten avsa opprinnelig dom 7 september 1995, men denne dommen ble opphevet på grunn av inhabilitet. Saken behandles etter ankeordningen slik den var før lovendringene 11 juni 1993 nr 80.

Den domfelte har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Han anfører dels at lagmannsretten har lagt til grunn uriktig faktum av betydning for straffutmålingen, dels at straffen er for streng også ut fra det faktum som lagmannsretten bygger på. Påtalemyndigheten har ikke anket, men opprettholder sin påstand fra lagmannsretten om fengsel i seks år.

Den domfelte er en 24 år gammel pakistansk statsborger, tidligere straffedømt én gang for tyverier og kjøring uten førerkort.

Han er nå funnet skyldig i en grov legemsbeskadigelse og et grovt tyveri i forbindelse med den. Dette skjedde på en bussholdeplass ved Xveien i Oslo litt før klokken fem om morgenen lørdag 1 oktober 1994. Hendelsesforløpet startet da den fornærmede og den domfelte stod i kø til samme nattbuss fra Ytorget. Den domfelte spurte flere, blant dem den fornærmede, om to kroner som han manglet til bussbilletten fordi han ikke ville ta hull på en femhundrekroneseddel. Den fornærmede svarte "Gå et annet sted og tigg", og dette førte til noe krangling mellom de to.

Begge gikk på samme buss. Hva som skjedde på bussen, er omtvistet. Den domfelte hevder at den fornærmede slo etter ham, mens lagmannsretten legger til grunn at det i høyden var tale om en avvisende armbevegelse fra den fornærmedes side. Den fornærmede flyttet seg etter hvert fremover i bussen. Han hadde oppfattet en uttalelse om at han skulle tas, og tok følge med to kvinnelige passasjerer da han gikk av bussen på en holdeplass. Derfra hadde han tenkt å ta drosje hjem. Den domfelte, som egentlig skulle videre med bussen, gikk av på samme holdeplass, og sa til den fornærmede at nå kunne han endelig ta ham, for nå var de alene. Den fornærmede prøvde å komme unna, men den domfelte løp etter, nådde ham igjen og slo ham med knyttet neve i ansiktet, på venstre side av hodet. Den fornærmede gikk over ende. Han fikk knusningsskader på venstre side av hodet, og dessuten store skader på høyre side av og inne i hodet. Som jeg kommer tilbake til, er det omstridt hva som voldte disse skadene.

Den fornærmede ble liggende bevisstløs på fortauet. Den domfelte fant frem lommeboken hans og stjal 6 000 kroner, før han løp bort. To medpassasjerer som hadde fulgt etter den domfelte da han gikk av bussen, fikk 1 000 kroner hver. De tre fikk noe senere tak i en drosje og kjørte forbi åstedet, ifølge den domfelte for å se hvordan det gikk med den fornærmede. Politiet var nå kommet til stedet, og de tre kjørte videre.

Den fornærmede var livstruende skadet, og ville antakelig ha omkommet om han ikke omgående var tatt under behandling. Konsekvensene på lang sikt er blitt meget alvorlige - han er blitt varig invalidisert - medisinsk invaliditet er 86 %, ervervsmessig invaliditet 100 %. Balanseevnen er svekket, følsomheten på høyre side er nedsatt, han har epileptiske anfall og en rekke psykiske plager. Hans intellektuelle funksjoner, aktivitetsutfoldelse og livskvalitet er betydelig redusert.

Den domfelte angriper lagmannsrettens bevisbedømmelse dels når det gjelder hva som skjedde før legemsbeskadigelsen - på bussen. Først og fremst anfører han imidlertid at lagmannsretten tar feil ved at den legger til grunn at han slo to ganger; skadene må etter den domfeltes mening ha oppstått som følge av at den fornærmede falt etter det ene slaget mot venstre side av hodet. - Etter begjæring fra den domfelte er det til bruk for Høyesterett gjort bevisopptak av fem vitner for å belyse disse spørsmålene.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at straffen settes ned.

Når det gjelder angrepet på lagmannsrettens bevisbedømmelse, bemerker jeg først at det er endelig avgjort ved lagmannsrettens dom at den domfelte er skyldig i forbrytelse mot straffeloven §231 - det vil si i forsettlig å ha påført en annen betydelig skade på legeme eller helbred. Men Høyesterett kan prøve lagmannsrettens bedømmelse av faktum av betydning for straffutmålingen, også med hensyn til om det foreligger "andre særdeles skjerpende omstendigheter" etter straffeloven §232.

Siden det ikke er umiddelbar bevisføring for Høyesterett, bør Høyesterett som utgangspunkt være varsom med å sette til side lagmannsrettens bevisbedømmelse. Med hvilken tyngde dette gjør seg gjeldende, avhenger likevel blant annet av hva bevisene nærmere består i.

Jeg ser først på årsaken til skadene. Lagmannsretten uttaler her at ett slag traff den for nærmede på venstre side av hodet, der det senere ble registrert knusningsskader, men at han også fikk store skader på høyre side av og inne i hodet, og at disse skadene ikke lar seg forklare med ett enkelt slag mot hodets venstre side. Lagmannsrettens flertall uttaler om årsaken til disse skadene:

"Flertallet ... finner etter den sakkyndige uttalelse, tiltaltes forklaring og rekonstruksjon dokumentert i retten, under anvendelse av strafferettslig bevisbyrde å måtte legge til grunn at de øvrige skader ble voldt enten ved et nytt slag eller ved et spark mot fornærmedes hode. Bortsett fra fortauskanten, som fremtrer som en forholdsvis skarp kant, var underlaget jevnt. Flertallet legger til grunn at hodet etter fallet lå i slik avstand fra fortauskanten at et sammenstøt mot denne må anses utelukket. Flertallet legger videre etter tiltaltes forklaring til grunn at fornærmede etter slaget mot venstre side av hodet falt rett bakover og etter fallet lå på ryggen med ansiktet rett opp. Flertallet anser det derfor utelukket at de aktuelle skader foran i hodet er oppstått ved fallet. Skadene må da være tilføyet enten ved et uvanlig kraftig slag eller et spark mot høyre side av hodet. Det lar seg ikke gjøre med noen grad av sikkerhet å avgjøre hvilken av de to muligheter som samsvarer med virkeligheten, og flertallet legger derfor det for tiltalte gunstigste alternativ til grunn; skadene anses voldt ved et slag, som dog var meget kraftig."

Jeg nevner at det ikke fremgår om flertallet bygger på at det andre slaget - på høyre side - kom mens den fornærmede fortsatt stod oppreist, eller etter at han lå nede - noe som kan ha betydning for bedømmelsen av hvor grovt forholdet er.

Mindretallet - den dissenterende meddommeren - uttaler om årsaksforholdet at hun "... legger for sin del med støtte i den sakkyndige uttalelse og vitneforklaringene til grunn at de aktuelle skader oppsto da fornærmede fikk slaget på venstre side av hodet og falt i bakken med rotasjon, slik at ansiktet og pannen slo i fortauet. Fallskadene ligger etter mindretallets mening utenfor tiltaltes forsett."

Det materialet som lagmannsretten har hatt å bygge på på dette punktet, synes å være en skriftlig sakkyndigerklæring, muntlige forklaringer fra to andre leger - som begge synes å ha sluttet seg til den skriftlige erklæringen, forklaringer fra den tiltalte og vitner, og dessuten en rekonstruksjon.

I den sakkyndige erklæringen heter det blant annet:

"Siktede ... har forklart at han slo et slag med sin høyre hånd knyttet. Siktede traff et eller annet sted i mannens ansikt. Siktede tror ikke han slo så veldig hardt. Mannen falt "veldig fælt". "Det bråket" da mannen falt. Siktede tror at det bråket da hodet på mannen traff asfalten. ...

Vurdering: Det er påvist mange brudd på begge sider i ansiktskjelett og i kraniet. Jeg kan vanskelig tenke meg at alle disse skadene kan ha oppstått selv med et meget kraftig knyttneveslag mot hodet. En mulig forklaring på alle skadene, kan være at en del av skadene skyldes knyttneveslag og at de andre skadene kan ha oppstått ved kraftig fall mot bakken. En tredje mulighet er at de fleste skadene skyldes kraftig spark mot øvre del av ansiktet. Ved slike spark ses ofte hudavskrap og knusningsrifter i huden. Det kan også ses merker i huden etter fottøy. Slike hudskader er imidlertid ikke beskrevet i dette tilfelle.

KONKLUSJON:

Den beskrevne skade skyldes kraftig, stump ytre vold. Skader av dette omfang kan ses etter kraftige spark mot hodet. Skadene kan også tenkes å ha oppstått ved en kombinasjon av kraftig knyttneveslag og skader oppstått ved kraftig fall mot bakken. Det anses mindre sannsynlig at alle skadene skyldes et enkelt knyttneveslag mot hodet."

I denne erklæringen holdes, etter det jeg kan se, to muligheter åpne - enten spark mot hodet, eller et kraftig knyttneveslag kombinert med fall. Aktor for Høyesterett har anført at erklæringen kan forstås slik at også flere slag kombinert med fall er en mulighet, men dette ser jeg ikke som noen naturlig forståelse av erklæringen.

Når det gjelder vitneforklaringer, har to vitner uttalt i bevisopptak for Høyesterett at de så at det bare var ett slag, og to andre vitner, som ikke så hendelsesforløpet, har uttalt at de hørte et dunk da den fornærmede falt - noe som kan underbygge at fallet var kraftig og årsak til skadene. Det kan reises spørsmål ved de to første vitnenes troverdighet, ettersom det var de to som - riktignok uten å kjenne den domfelte fra før - fikk 1 000 kroner hver av det han stjal fra den fornærmede. Men de har ikke forklart seg til støtte for den domfelte på det andre omstridte punktet, som jeg kommer til. De to andre vitnene hadde i alle fall ingen forbindelse med den domfelte. Vitneforklaringer til støtte for at det var flere slag, forekommer ikke. Jeg er i tvil om i hvilken grad rekonstruksjonen som ble foretatt, kan ha belyst årsaksforholdene.

Ut fra de strenge beviskrav som stilles i straffesaker, er jeg kommet til at jeg må legge til grunn samme faktum som lagmannsrettens mindretall - at den domfelte bare slo én gang, og at skadene skyldes dels dette slaget, dels fallet som kom som følge av slaget. - Jeg kan ikke se at dette strider mot lagrettens kjennelse om at den domfelte er skyldig i forbrytelse mot straffeloven §231. Ett kraftig slag må etter min mening kunne føre til en betydelig legemsskade, og dette må kunne ligge innenfor forsettet. Jeg nevner i denne forbindelse at den domfelte var en aktiv kampsportutøver. For øvrig kan jeg vanskelig se at forskjellen mellom ett og to slag har særlig betydning for samsvaret med lagrettekjennelsen, hvis man legger til grunn at også det andre slaget kom mens den fornærmede stod oppe.

Det andre omstridte spørsmålet er hva som skjedde i bussen, - om den fornærmede slo til den domfelte eller ikke. Lagmannsretten uttaler om dette:

"Tiltalte opplyser at det ble en del krangling mellom dem, og at fornærmede plutselig slo høyre arm bakover og traff ham med neven i ansiktet. Også dette har fornærmede benektet, men hevder at han ble sjikanert av tiltalte.

Etter bevisførselen er også denne episode uklar. Tiltaltes forklaring har fått liten støtte ved vitneførselen, og retten finner under anvendelse av strafferettslig bevisbyrde å måtte legge til grunn at det i høyden er tale om en avvisende armbevegelse fra fornærmedes side, som ikke rammet tiltalte på noen slik måte at denne kan anses provosert."

I bevisopptak for Høyesterett har ett vitne uttalt at hun så den fornærmede slå den domfelte, et annet vitne - som var forhindret ved bevisopptaket - har sagt det samme i sin politiforklaring. Begge satt like ved de to på bussen, og ingen av dem har noen forbindelse med den domfelte. Det finnes ikke vitneforklaringer som sier det motsatte.

Den strenge bevisbyrden i straffesaker må etter min mening føre til at man også her legger til grunn den gunstigste versjonen for den domfelte - at det hadde vært et forutgående slag fra den fornærmedes side. Men som jeg kommer tilbake til, kan jeg ikke se at dette får noen nevneverdig betydning for straffutmålingen her.

På to punkter bedømmer jeg etter dette hendelsesforløpet noe annerledes - og for den domfelte gunstigere - enn lagmannsrettens flertall.

Ut fra min oppfatning av hva som skjedde, mener jeg at straffskjerpingsbestemmelsen i straffeloven §232 ikke kan anvendes. Forbrytelser mot straffeloven §231 er i alle fall meget alvorlige, og det er da mindre plass for straffskjerping etter §232 enn ved overtredelser av §228 og §229. Jeg viser til Ot.prp.nr.79 (1988-89), der den nåværende ordlyden i §232 ble foreslått, og der det heter på side 46:

"Rettsteknisk omfatter reformen også de grove legemsbeskadigelsene etter §231, men får her liten selvstendig betydning. Grove legemsbeskadigelser forekommer for øvrig relativt sjelden."

Det hovedalternativet i §232 som eventuelt er aktuelt, er "andre særdeles skjerpende omstendigheter" i første punktum, noe som etter siste punktum særlig skal avgjøres ut fra "...om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling". Alternativet "mishandling" passer etter min mening ikke; det tar ifølge den nevnte proposisjonen side 47 sikte på dels "enkelthendelser hvor forbrytelsen ikke bare består i ett eller noen få slag eller spark, men i en sammenhengende rekke av voldshandlinger", dels krenkelser "som skjer over lengre tid". Uansett hvordan man vurderer hendelsene på bussen, kan alternativet "uprovosert" ikke bringe forholdet inn under §232. Oppregningen i siste punktum er ikke uttømmende, men i forhold til en overtredelse av §231 mener jeg at omstendighetene heller ikke ut fra en helhetsbedømmelse bør karakteriseres som særdeles skjerpende.

Jeg kommer så til den konkrete straffutmålingen. Grov legemsbeskadigelse skal etter straffeloven §231 straffes med fengsel i minst to år. I skjerpende retning peker jeg på at den domfelte hadde bestemt seg for å "ta" den fornærmede - han gikk av bussen utelukkende for å gjøre det, og han gjennomførte forsettet. I tillegg stjal han fra den fornærmede, som da lå hjelpeløs på bakken. Følgene for den fornærmede er blitt tragiske - de er dramatiske langt ut over det som kreves for at forholdet skal rammes av §231. Selv om ikke alle følgene kan anses omfattet av den domfeltes forsett, må de få vekt ved straffutmålingen.

Det som kan anføres på den annen side, er særlig den tiden som er gått. Det nærmer seg nå tre år fra forbrytelsen ble begått, uten at tidsforløpet kan bebreides den domfelte; det skyldes i atskillig grad at den første lagmannsrettsdommen ble opphevet. Det er ikke opplyst om ny kriminalitet fra den domfelte, derimot at han deltar aktivt med samtaler og foredrag i organisasjonen Ungdom mot vold.

Jeg er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i to år og seks måneder. Etter rådslagningen vet jeg at jeg er i mindretall, og jeg har derfor ikke utformet noen nærmere konklusjon.

Dommer Gjølstad: Jeg finner at straffen bør settes høyere enn det førstvoterende har kommet til.

Saken reiser tre hovedspørsmål; omfanget av det straffbare forhold, om straffeloven §232 kommer til anvendelse og den konkrete utmåling av straffen.

I praksis har Høyesterett vært meget tilbakeholden med å fravike den bevismessige vurdering av omstendighetene ved det straffbare forhold som er lagt til grunn i en straffedom. Slik bør det etter min mening også være. Dette har som førstvoterende peker på, sammenheng med at det ikke finner sted umiddelbar bevisførsel for Høyesterett. Når det gjelder det rettssikkerhetshensyn som her kan gjøre seg gjeldende, viser jeg til de beviskrav som gjelder i straffesaker. Også innføringen av toinstanssystemet ved lovendringen i 1993 med mulighet for full prøving av en straffesak to ganger ivaretar dette hensyn.

Etter den sakkyndige uttalelse i den foreliggende sak og det som er anført i tilknytning til den, er jeg likevel blitt stående ved at man ved straffutmålingen her bør legge til grunn at domfelte bare tilføyde fornærmede ett slag, og ikke to slag som lagmannsrettens flertall har lagt til grunn. Men vurderingen av dette slaget må bygge på at lagretten har svart ja på spørsmålet om grov legemsbeskadigelse, noe Høyesterett er bundet av. Det må da ha vært et spesielt slag utført med det forsett å tilføre fornærmede betydelig legemsskade enten ved selve slaget eller i kombinasjon med fall mot hardt underlag.

Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av straffeloven §232, er jeg enig med førstvoterende i at vurderingen må skje i lys av at det gjelder en forbrytelse etter straffeloven §231. Jeg er også enig i at omstendighetene i denne saken ikke bør karakteriseres som særdeles skjerpende i forhold til denne straffebestemmelsen.

Men det foreligger som førstvoterende har pekt på, skjerpende omstendigheter ved domfeltes opptreden, at han fulgte etter fornærmede for å "ta" ham og at han forsynte seg av det bevisstløse offerets lommebok. Og i tillegg kommer at domfelte forlot fornærmede i en meget kritisk tilstand. Det var midt på natten og fornærmede ville ha omkommet dersom han ikke raskt var kommet under legebehandling. De dramatiske konsekvenser domfeltes handling har fått for fornærmede må også ha betydning for straffutmålingen, og jeg peker i denne forbindelse på den spesielle fare som ligger i kraftige slag mot hodet til en person.

Selv om tidsmomentet bør ha en viss betydning, mener jeg at straffen bør settes vesentlig høyere enn minstestraffen etter straffeloven §231. Jeg finner at straffen passende kan settes til fengsel i 3 år og 3 måneder.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:

Henvisningen til straffeloven §232 går ut.

Straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår 186 - etthundreogåttiseks - dager for varetektsfengsel.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gjølstad.

Dommer Dolva: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:

Henvisningen til straffeloven §232 går ut.

Straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår 186 - etthundreogåttiseks - dager for varetektsfengsel.