Hopp til innhold

HR-1997-36-A - Rt-1997-806

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-05-09
Publisert: HR-1997-00036-A - Rt-1997-806 (211-97)
Stikkord: Familierett, Underholdsbidrag til ektefelle
Sammendrag: Dissens: 4-1
Saksgang: Agder lagmannsrett LA-1995-00757 A, Høyesterett HR-1997-00036 B, nr 122/1996
Parter: A (Advokat Odin H M Barfod - til prøve) mot B (Advokat Johan Henrik Frøstrup)
Forfatter: Lund, Oftedal Broch, Schei, Holmøy, Dissens: Flock
Lovhenvisninger: Ekteskapsloven (1991) §79, §81, Ekteskapsloven (1918) §56, Ekteskapsloven (1991)


Dommer Lund: Saken gjelder krav på tidsubegrenset underholdsbidrag etter separasjon i medhold av ekteskapsloven §79 tredje ledd, jf §81 første ledd 2. punktum.

Ektefellene B, født xx.xx.1946, og A, født xx.xx.1947, giftet seg i september 1966. De ble separert januar 1995. Det er ingen barn i ekteskapet.

B var stort sett i fast arbeid fra hun var ung pike frem til 1979, da ektefellene ble fosterforeldre for hennes søsters tiårige datter etter at søsteren døde av kreft. Fosterdatteren var hos dem i seks år. I dette tidsrom var B hjemmeværende, med unntak av noen arbeidsforhold av to til tre måneders varighet. Etter 1985 har hun ikke vært i arbeid. Hun ble 100 % uføretrygdet i 1992. Hun mottar i dag uførepensjon med ca kr 75.000 pr år.

A gjennomgikk maskinistutdannelse i 1970-årene. Han har ellers vært i fast arbeid under hele ekteskapet med jevnt stigende inntekter. Han arbeider i dag som seniorprosesstekniker i - - - med arbeidssted på X-plattformen i Nordsjøen. Hans arbeidsinntekt er for tiden kr 550.000 pr år.

I forbindelse med skifte av fellesboet inngikk partene avtale om at B vederlagsfritt kunne bli boende i den felles boligen frem til juni 1995. Ved skifteavtale av desember 1995 ble B utløst med et kontantbeløp på ca kr 234.000, som tilsvarte hennes halvdel av fellesboets netto. For pengene har hun anskaffet leilighet og bil.

Ved stevning til Skien og Porsgrunn byrett av 12 juni 1995 reiste B søksmål og nedla påstand om at A skulle dømmes til å betale et tidsubegrenset underholdsbidrag med kr 5.000 pr måned. Byretten avsa den 10 august 1995 dom med denne domsslutning:

"1. A, dømmes til å betale i månedlige underholdsbidrag til B, kr 3000,- fra og med september 1995 med forfall den 15. i hver måned. Bidragsplikten er tidsubegrenset.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger."

A påanket dommen til Agder lagmannsrett som den 5 februar 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Domen i byretten vert stadfest.

2. Kvar av partane ber sine sakskostnader for lagmannsretten."

Saksforholdet og partenes anførsler i de tidligere instanser fremgår av dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Begge ektefellene har utarbeidet skriftlige erklæringer, som er lagt frem i saken med motpartens samtykke. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, A, har i korthet gjort gjeldende:

Utgangspunktet er at ektefellenes gjensidige forpliktelser opphører ved separasjon og skilsmisse, jf ekteskapsloven §79 første ledd. B' ervervsevne er ikke blitt dårligere som følge av omsorg for barn eller fordeling av felles oppgaver, og bidrag kan da bare pålegges så fremt særlige grunner taler for det, jf §79 tredje ledd. Det er tale om en snever unntaksregel, og særlige grunner foreligger ikke i dette tilfellet.

B har ikke hatt omsorgen for mindreårige barn. Det har ikke vært avtalt noen rollefordeling mellom ektefellene. Tvert imot ønsket A at hans kone skulle være i arbeid. Når B har vært hjemme, har det vært fordi hun ønsket det og på grunn av hennes psykiske problemer. Disse problemene skyldes imidlertid ikke ekteskapet.

Det dreier seg om et moderne yrkesaktivt par, der den ene ikke kan pålegges risikoen for at den andre utvikler en sykdom. Ekteskapet er ingen livsvarig forsikringsordning. B må derfor klare seg med det hun får i uførepensjon, jf NOU 1987:30 side 37 der det pekes på at en ektefelle som får uføretrygd i alminnelighet ikke kan kreve bidrag etter "særlig grunn"-regelen. I alle fremlagte rettsavgjørelser der hustruen er tilkjent bidrag har hun hatt en omsorgsrolle, oftest har det vært barn i ekteskapet. Det er ikke tidligere fastsatt bidrag i barnløse ekteskap der det verken er avtalt eller forutsatt at hustruen skal være hjemmeværende.

Især må dommen inntatt i Rt-1992-1098 medføre at det ikke tilkjennes bidrag i denne saken. I motsetning til i den saken har B vært i arbeid halvparten av den tid ekteskapet varte. Hun har handelsutdannelse, har egen bolig og er i det vesentlige gjeldfri. I tillegg må det ses hen til at hennes uførhet skyldes en psykisk lidelse som neppe vil hindre henne i å skaffe seg tilleggsinntekter.

Under ingen omstendighet er vilkårene for tidsubegrenset underholdsbidrag til stede, jf ekteskapsloven §81 første ledd. Det må tillegges vekt at A allerede har betalt ca kr 100.000 i bidrag. Dette kreves ikke tilbakebetalt.

Den ankende part, A, har lagt ned slik påstand:

"A frifinnes og B dømmes til å betale sakens omkostninger. Bidraget opphører fra og med juli måned 1997."

Ankemotparten, B, har i korthet anført:

Byrettens og lagmannsrettens dommer er riktige. Det foreligger her særlige grunner for å tilkjenne underholdsbidrag. Avgjørende er i denne forbindelse ekteskapets varighet - ca 29 år -, den store forskjell det er mellom ektefellenes inntekter og B' manglende ervervsevne. Hun er 100 % ervervsmessig ufør på grunn av psykisk lidelse.

Det fremgår klart av forarbeidene til ekteskapsloven at det nettopp er situasjoner som den foreliggende man har hatt for øyet ved særregelen i ekteskapsloven §79 tredje ledd.

Ved langvarig ekteskap av den karakter vi her står overfor, er det etablert et skjebnefellesskap mellom ektefellene, der man har et juridisk og moralsk ansvar for hverandre. Det vil virke direkte støtende om det ikke tilkjennes bidrag i et slikt tilfelle.

Selv med et bidrag på kr 3.000 pr måned, er det B har å rutte med ikke mer enn eksistensminimum. Bidraget er ubetydelig i forhold til A's inntekt, bare ca 6,3 % av bruttoinntekten. B er varig ufør, og det kan ikke legges til grunn at hun vil ha inntektsevne i fremtiden.

Det fremgår av praksis og av forarbeidene til ekteskapsloven at betingelsene for tidsubestemt bidrag etter §81 første ledd 2. punktum er til stede.

Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 10. August 1995 pkt. 1 stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostningene for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til B og det offentlige."

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, i det alt vesentlige med samme begrunnelse.

Utgangspunktet er at ektefellenes gjensidige underholdsplikt opphører etter separasjon og skilsmisse, jf ekteskapsloven §79 første ledd. Etter annet ledd kan imidlertid en ektefelle pålegges å betale bidrag såfremt den andres ervervsmuligheter er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet. I andre tilfeller kan bidrag bare pålegges dersom særlige grunner taler for det, jf §79 tredje ledd.

Det er enighet mellom partene om at vilkårene for bidrag etter annet ledd ikke er oppfylt. Spørsmålet er således om særlige grunner tilsier at A pålegges å betale bidrag.

Etter forarbeidene til ekteskapsloven er bestemmelsen i §79 tredje ledd ment å være en snever unntaksregel, jf Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 135. I innstillingen til ny ekteskapslov NOU 1987:30 side 151 heter det blant annet om anvendelsesområdet for unntaksregelen:

"Bidrag kan bli tilkjent etter tredje ledd dersom det foreligger en kombinasjon av momenter som stor forskjell i ektefellenes økonomiske forhold og f.eks. langvarig ekteskap og redusert ervervsevne som følge av sykdom eller uførhet."

B og A hadde på separasjonstidspunktet vært gift i nærmere 29 år. Det er med andre ord tale om et langvarig ekteskap.

B er 100 % ervervsmessig ufør på grunn av psykisk lidelse og er tilstått uførepensjon. Foranlediget av prosedyren bemerker jeg at det forhold at en ektefelle får utbetalt uførepensjon, ikke i seg selv kan utelukke vedkommende fra å kreve bidrag. Også i slike tilfeller må det i en sak som denne foretas en sammenlikning mellom ektefellenes økonomiske situasjon. B får utbetalt ca 75.000 kroner pr år i uførepensjon. As bruttinntekt i 1996 var ca 570.000 kroner. Hans inntekt har i senere år vært stigende, fra 1995 til 1996 steg arbeidsinntekten fra 445.000 til 550.000 kroner. Ingen av ektefellene har formue eller gjeld som påvirker bedømmelsen. Det kan nevnes at B har ikke ubetydelige utgifter til medisinsk, psykologisk og fysikalsk behandling. Etter samlivsbruddet er det således stor forskjell i ektefellenes økonomiske forhold.

Jeg finner det på denne bakgrunn klart at det foreligger særlige grunner som tilsier at A må pålegges å betale underholdsbidrag. Det kan ikke spille noen rolle for bedømmelsen at B' psykiske lidelse ikke har sammenheng med ekteskapet. Og jeg kan vanskelig se at det er av betydning om hun kanskje ville kunne ha fortsatt i fast arbeide etter at ektefellene ble fosterforeldre for hennes søsterdatter, slik A helst hadde sett.

Etter min oppfatning bør bidraget fastsettes uten tidsbegrensning. Ifølge ekteskapsloven §81 første ledd 1. punktum er utgangspunktet at bidrag skal fastsettes for inntil tre år. Etter annet punktum kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning dersom ekteskapet har vært langvarig eller det ellers foreligger særlige grunner. Det fremgår av forarbeidene til loven at unntaksregelen i §81 første ledd 2. punktum blant annet nettopp tar sikte på langvarige ekteskap der den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert på grunn av sykdom, jf Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 47.

De momenter som er relevante ved vurderingen av spørsmålet om bidragsplikt etter ekteskapsloven §79 tredje ledd, er også av betydning ved avgjørelsen av om bidraget bør gjøres tidsubegrenset etter ekteskapsloven §81 første ledd 2. punktum. Når det spesielt gjelder B' fremtidige ervervsmuligheter, er det ikke holdepunkter for å anta at det vil inntre noen bedring i hennes psykiske lidelse. Hun er i dag 50 år gammel, og utsiktene til å komme i arbeid er under enhver omstendighet avtakende med alderen.

Den tilknytning som skapes mellom ektefeller i et langvarig ekteskap, og som tilsier at en ektefelle i en sak som denne må bidra til den annens underhold også etter at de går fra hverandre, vil selvfølgelig svekkes med årene etter ekteskapets opphør. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold i seg selv bør føre til at bidraget gjøres tidsbegrenset. Under enhver omstendighet må tidsperioden her gis så lang varighet at det etter min mening er naturlig å gjøre bidraget ubegrenset i tid. Slik jeg ser det, er dette i overensstemmelse med Høyesteretts praksis, jf blant annet Rt-1992-1098.

Bidragets størrelse er ikke omtvistet.

Anken har ikke ført frem. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Spørsmålet om anvendelse av unntaksregelen i ekteskapsloven §79 tredje ledd, jf den tidligere lov §56 annet ledd 2. punktum, har ikke tidligere vært forelagt Høyesterett i en tilsvarende ren form. B er tilstått fri sakførsel for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Flock: Jeg er enig med førstvoterende i at B har krav på underholdsbidrag etter bestemmelsen i ekteskapsloven §79 tredje ledd og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som han har gitt. Jeg er imidlertid av den oppfatning at bidraget bør være tidsbegrenset.

Bakgrunnen for dette henger sammen med at fru B ikke fyller vilkårene for å bli tilkjent bidrag etter ekteskapsloven §79 annet ledd. Hennes helseproblemer, som i dag har ledet til at hun er uføretrygdet, kan ikke føres tilbake til ekteskapet.

Bidragsplikten er begrunnet med at ektefellenes samliv er av lang varighet, at B uten bidrag kun vil ha uførepensjonen å leve av og at A på sin side har meget høye inntekter. Med det lange samliv og det fellesskap - både av økonomisk og av annen art - som partene har hatt, vil det være klart urimelig om deres økonomiske situasjon ved samlivsbruddet ble så fundamentalt forskjellig som den ville ha blitt uten bidrag. Den omstendighet at B ved skifte har fått sin nettoandel av fellesboet, kan i vår sak ikke endre dette.

Det langvarige fellesskap som i dag begrunner at A skal betale underholdsbidrag til sin tidligere ektefelle, gir slik jeg ser det ikke grunnlag for en bidragsforpliktelse uten tidsbegrensning. Ved samlivsbruddet har partene skilt lag, og de vil sannsynligvis gå hver sin vei videre gjennom livet. Den omstendighet at de ikke har barn sammen vil formentlig bidra til å forsterke en slik utvikling. Begrunnelsen for et bidrag basert på den langvarige tilknytning mellom partene vil etter min oppfatning gradvis bli svekket. En naturlig konsekvens av dette bør være at bidraget opphører når man kommer tilstrekkelig langt frem i tid. Jeg finner i dette tilfellet 10 år fra samlivsbruddet som en rimelig periode. Bidragsplikten ville i så fall opphøre i år 2005.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lund.

Dommer Schei: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.