Hopp til innhold

HR-1997-362-S - Rt-1997-1356

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-08-07
Publisert: HR-1997-00362-S - Rt-1997-1356 (360-97)
Stikkord: Straffeprosess, Soningsutsettelse, Gjenopptagelse
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00362 S, jnr 359/1997
Parter:
Forfatter: Coward, Aarbakke, Flock
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §452, Straffeloven (1902) §270, §271, §286, §29, §49, §54, §62, §63, Lotteriloven (1939) §13, §17, LOV-1963-04-05-§3, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Regnskapsloven (1977) §4, §5, §6, §8, §9, Ligningsloven (1980) §12-1, §4-2, §459


I straffesak mot A avsa Ringerike herredsrett 10 februar 1995 dom med slik domsslutning:

"1.1. A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av - straffeloven §284 - merverdiavgiftsloven §72 nr. 1, jfr. straffeloven §271 - merverdiavgiftsloven §72 nr. 2, 2. straffalternativ - merverdiavgiftsloven §72 nr. 1, jfr. straffeloven §270 og §271, jfr. straffeloven §49 - straffeloven §286 1. straffalternativ, jfr. regnskapsloven §9 - straffeloven §286 1. straffalternativ, jfr. regnskapsloven §8 - straffeloven §286 2. straffalternativ, jfr. regnskapsloven §6 og §9 - straffeloven §286 2. straffalternativ, jfr. regnskapsloven §4, §5 og §8 - ligningsloven §12-1 nr. 1d, jfr. nr. 2, jfr. §4-2 nr. 1 a - lov om avgift på honorarer til utenlandske kunstnere av 05.04.1963 §3, jfr. forskrift om honoraravgift av 16.12.1963 §1 og §3 - lov om lotterier av 12.03.1939 §13, jfr. §17, jfr. forskrift om bingo av 24.10.1990 §2 - lov om lotterier av 12.03.1939 §13, jfr. §17, jfr. forskrift om bingo §28 femte ledd, jfr. 2. og tredje ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett- år som er en fellesstraff med den betingede del av Ringerike herredsretts dom av 18.10.1991, jfr. straffeloven §54 nr. 3.

1.2. A fradømmes i medhold av straffeloven §29 nr. 2 for et tidsrom av 3 - tre - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller til å inneha annen ledende stilling i noe selskap, og retten til å sitte i noe selskaps styre.

1.3. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 20000.

1.4. A frifinnes for tiltalebeslutningens post I a og b, post V a nr. 1 - nr. 5, post V b nr. 1, nr. 3 og nr. 5, Post VI, post VII a og b, post VIII, post X nr. 7 og nr 10, post XI a, b nr. 3, nr. 4, nr. 6, nr. 8 og nr. 9, post XI d nr. 3, nr. 4, nr. 7, nr. 8 og nr. 9."

A begjærte fornyet behandling for lagmannsretten for en rekke av postene i tiltalen han var dømt for. Subsidiært anket han over lovanvendelsen. ØKOKRIM anket over lovanvendelsen på en del punkter i tiltalen der A var frifunnet, subsidiært over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fornyet behandling. Også As anke over lovanvendelsen ble nektet fremmet. Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen og straffutmålingsankene ble henvist til Høyesterett, som 26 januar 1996 forkastet ankene.

Den 19 august 1996 begjærte A gjenopptakelse for samtlige poster i tiltalen der han ble domfelt, med unntak av postene IX og X. Ringerike herredsrett avsa 19 desember 1996 kjennelse der gjenopptagelsesbegjæringen ble forkastet.

A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet er ikke ferdig behandlet.

Dommen ble begjært fullbyrdet av ØKOKRIM ved påtegning av 8 februar 1996. A søkte om soningsutsettelse etter straffeprosessloven §459. Borgarting lagmannsrett avslo begjæringen ved kjennelse 26 november 1996.

A ble kalt inn til soning fra 8 august 1997. Han søkte da om soningsutsettelse etter straffeprosessloven §452 annet ledd. Borgarting lagmannsrett avsa 17 juli 1997 kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen om soningsutsettelse tas ikke til følge."

A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Borgarting lagmannsrett fant ikke grunn til å gi kjæremålet oppsettende virkning.

Den kjærende part har anført at påtalemyndighetens vurdering vedrørende soningsspørsmålet ikke er i samsvar med straffeprosessloven §452 annet ledd og avgjørelsen i Rt-1995-1066, og at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner.

Det sentrale vurderingstema er med hvilken grad av sannsynlighet de grunner som anføres for gjenopptakelse vil føre frem. Saken gjelder blant annet spørsmålet om det foreligger falsk forklaring fra et vitne i saken, og hvorvidt en kan utelukke eller ikke at den falske forklaringen har innvirket på dommen til skade for domfelte.

Ut fra lagmannsrettens premisser synes det ikke som om lagmannsretten har vurdert konkret de grunner som støtter begjæringen om gjenopptakelse. Det er bare vist til at saken har vært gjenstand for en omfattende saksbehandling. Det stilles derfor spørsmålstegn ved om lagmannsretten har hatt forutsetninger for å vurdere om det er sannsynliggjort at det foreligger en falsk forklaring eller om det foreligger nye opplysninger som synes egnet til å føre til gjenopptakelse.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Soning av den angrepne dom fra Ringerike herredsrett utsettes inntil gjenopptagelsesspørsmålet er rettskraftig avgjort.

2. Domfelte tilkjennes saksomkostninger."

A har begjært oppsettende virkning for kjæremålet slik at soning i alle tilfelle utsettes inntil Høyesteretts kjæremålsutvalg har behandlet kjæremålet.

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at spørsmålet om å utsette fullbyrdingen av dommen er behandlet av lagmannsretten som første instans, slik at utvalget har full kompetanse i saken.

Når det er spørsmål om å utsette soningen av en rettskraftig dom på bakgrunn av en begjæring om gjenopptakelse, må det foretas en foreløpig vurdering av gjenopptakelsessaken, jf kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1995-1066. I kjæremålet i vår sak er det blant annet anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle.

Det heter i lagmannsrettens kjennelse:

"I nærværende sak er det tale om en rettskraftig dom som har vært angrepet ved de ordinære rettsmidler som stod til rådighet for domfelte, begjæring om fornyet behandling og anke, uten at de har ført frem. Hans gjenopptakelsesbegjæring er forkastet i første instans. Den omfattende saksbehandlingen dommen har vært gjenstand for til nå er således egnet til å svekke sannsynligheten for at gjenopptagelsesbegjæringen vil føre frem. Uten at lagmannsretten har funnet det nødvendig å gå detaljert inn i den meget omfattende gjenopptagelsesbegjæringen og det påfølgende kjæremål synes det som om de innsigelser som rettes mot sakens realitet i noen grad er de samme som er anført allerede i begjæringen om fornyet behandling.

Lagmannsretten har ved vurderingen også lagt vekt på at det er gått relativt lang tid siden dommen ble rettskraftig og at det til nå ikke er fastslått at det hefter noen feil ved dommen av betydning for domfelte."

Utvalget ser etter omstendighetene dette som uttrykk for en tilstrekkelig foreløpig vurdering av om gjenopptagelsesbegjæringen vil føre frem, og nevner i denne forbindelse at herredsrettens kjennelse i gjenopptakelsessaken er meget omfattende. Lovens utgangspunkt er at en rettskraftig straffedom kan fullbyrdes. I dette tilfellet er som nevnt en begjæring om gjenopptakelse allerede forkastet etter en omfattende saksbehandling. Det kan da ikke kreves at domstolene ved vurdering av soningsutsettelse etter straffeprosessloven §452 annet ledd foretar noen detaljert vurdering av om et kjæremål i gjenopptakelsessaken vil føre frem.

Utvalget har heller ingen innvendinger mot lagmannsrettens bevisvurdering og dens konklusjon - at det ikke er grunnlag for soningsutsettelse etter straffeprosessloven §452 annet ledd.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.