HR-1997-37-B - Rt-1997-811
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00037-B - Rt-1997-811 (212-97) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett, Motregning, Bankrett, Betalingsformidling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-00047. Høyesterett HR-1997-00037 B, nr 338/1996 |
| Parter: | Nordgreen & Frønsdal AS (Advokat Ove Jan Ommundsen - til prøve) mot Sparebanken Vest (Advokat Alf Nielsen) |
| Forfatter: | Coward, Flock, Oftedal Broch, Schei, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder en konflikt mellom en arresthaver og en bank om bankens adgang til å motregne i forbindelse med betalingsformidling.
Skattefogden i Hordaland foretok 28 august 1991 en utbetaling på kr 683 251 som skulle til Moberg Maskin AS - heretter kalt Moberg, og som gjaldt refusjon av for meget betalt merverdiavgift. I samsvar med skattefogdens vanlige rutiner ble beløpet utbetalt via Sparebanken Vests postgirokonto, som ble benyttet som en form for hjelpekonto, og med angivelse av at beløpet skulle godskrives Mobergs kontonr - - -.
Den 2 september 1991 tok namsmannen i Fjell og Sund arrest til fordel for Nordgreen & Frønsdal AS - heretter vanligvis kalt Nordgreen - som i egenskap av underentreprenør for Moberg hadde opparbeidet et tilgodehavende der. Arresten ble tatt i "... innestående på kontonr. - - - i Sparebanken Vest avd. Straume med kr 683251,- som er overført fra Skattefuten i Hordaland den 28.8.91". Banken fikk samme dag melding om arresten.
Det beløpet som det var tatt arrest i, befant seg fra begynnelsen av 2 september 1991 på bankens postgirokonto. Den 4 september 1991 overførte banken beløpet fra sin postgirokonto til Mobergs nevnte konto i banken. Dette var en kassekredittkonto som var oppsagt av banken 16 august samme år, og der det var en negativ saldo på kr 317 359,53. Ved overføringen dekket banken inn den negative saldoen, slik at kontoen fremstod med en positiv saldo på ca kr 365.000. Det er noe uklart om Moberg ble gitt melding da overføringen fant sted. Banken sendte 30 september 1991 en regelmessig kontoutskrift til Moberg, der det fremgikk at banken hadde dekket inn den negative saldoen.
Nordgreen fikk en tid senere utlegg i kassekredittkontoen med kr 683 251 pluss eventuelle renter. Banken aksepterte å betale den positive saldoen på kontoen, men bestred at det var grunnlag for kravet om utbetaling av det resterende beløpet, som banken hadde motregnet mot sitt tilgodehavende på kontoen. Nordgreen tok så 23 februar 1994 ut stevning for Bergen byrett med påstand om at banken skulle betale dette beløpet, kr 317 359,53. Byretten frifant banken i dom 7 oktober 1994. Byretten la til grunn at arresten ikke var til hinder for at banken motregnet, og at banken faktisk hadde foretatt motregning. Domsslutningen lyder slik:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Nordgreen Frønsdal AS saksomkostninger til Sparebanken Vest med kr 20.200 - kronertyvetusentohundre 00/100 -."
Nordgreen anket til Gulating lagmannsrett, som i dom 20 august 1996 stadfestet byrettens dom. Lagmannsretten uttalte at motregningsadgang normalt er avskåret når beløp er i en betalingsformidlingsfase, men at beløpet her ikke var i noen slik fase, og at motregning var gjennomført ved konkludent atferd. Domsslutningen lyder slik:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Nordgreen & Frønsdal AS til innen 2 - to - uker å betale til Sparebanken Vest kr 23000,- - kronertjuetretusen -."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.
Nordgreen har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken er angitt å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
Den ankende part, Nordgreen & Frønsdal AS, har i hovedsak anført:
Arresten innebærer et forbud mot disponering av beløpet. Bankens rett er utledet fra kunden; banken forføyer på kundens vegne. Skal banken kunne disponere, må det være på et rettsgrunnlag som går foran arresten. Motregning kan være et slikt grunnlag, og spørsmålet er om motregning er tillatt her.
Lagmannsretten tar et riktig utgangspunkt når den uttaler at banker normalt ikke har adgang til å motregne i beløp under betalingsformidling. At motregningsvilkårene for øvrig er oppfylt, er ikke omstridt, bortsett fra med hensyn til om motregning var erklært.
Lagmannsretten tar imidlertid feil når den kommer til at beløpet her ikke lenger befant seg i en betalingsformidlingsfase. Det kan ikke være riktig når lagmannsretten legger vekt på at beløpet var kommet inn på ordinær måte, ikke mer eller mindre tilfeldig. Betalingsformidlingsfasen er først avsluttet når beløpet er kommet frem, og skjæringstidspunktet er etter den ankende parts syn når betalingsmottakeren vet eller burde vite at beløpet er kommet frem til hans konto slik at han har hatt en reell mulighet til å disponere beløpet på ordinær måte. Dette har støtte i uttalelser i teorien, se Olav Torvund, Betalingsformidling i et rettslig perspektiv side 218 og Siri K Arntzen, "Bankenes motregningsrett", TfR 1992, særlig side 202. Det ankemotparten viser til fra Banklovkommisjonen i NOU 1994:19, tar først og fremst sikte på å verne betalerens interesse, og er ikke direkte relevant i vår sak. Heller ikke voldgiftsdommen avsagt av professor Sjur Brækhus i RG-1987-312 er noen direkte parallell.
På arresttidspunktet 2 september 1991 var beløpet på bankens postgirokonto, og dermed ikke til betalingsmottakerens - Mobergs - disposisjon på ordinær måte. Da banken 4 september 1991 overførte beløpet, var det i strid med Nordgreens rett etter arresten, og banken kunne ikke da foreta en motregning som gikk foran arresten.
Hva Moberg har forestilt seg om skattefogdens innbetalingsmåte m.v., vet vi ikke noe om, og Mobergs interesse for pengene var borte i og med meldingen om arresten.
Subsidiært - under forutsetning av at banken hadde adgang til å motregne - anføres det at motregning her ikke har skjedd, verken ved særskilt erklæring eller ved konkludent atferd. Når kassekredittkontoen med minussaldo var sagt opp, gikk den over til å bli et gjeldsforhold. Noen automatisk motregning skjedde ikke lenger. Det kan reises spørsmål om en sedvanlig kontoutskrift som kunden alltid får, i noe fall kan godtas som en særskilt motregningserklæring. En utskrift 26 dager senere kommer i alle fall for sent til å kunne godtas som en slik erklæring. Noen konkludent atferd foreligger heller ikke, - verken kontoutskriften eller intern bokføring i banken kan sees slik.
Det kan ikke være riktig - slik ankemotparten subsidiært anfører - at det bare ble tatt arrest i den positive saldoen på Mobergs kassekredittkonto. Beløpets størrelse er korrekt angitt i arrestbeslutningen, og det er også angitt riktig hvor beløpet kom fra og hva det gjelder. At det da er en misforståelse med hensyn til hvor beløpet befant seg på arresttidspunktet, kan ikke være avgjørende.
Nordgreen & Frønsdal AS har nedlagt slik påstand:
"1. Sparebanken Vest dømmes til å betale til Nordgreen & Frønsdal AS kr 317 359,53 med tillegg av 18 % morarente fra 28.09.1992 og til 31.12.1993 og videre 12 % morarente fra 01.01.1994 til betaling skjer.
2. Sparebanken Vest dømmes til å betale sakens omkostninger for så vel byrett, lagmannsrett som Høyesterett."
Ankemotparten, Sparebanken Vest, har i hovedsak anført:
Sparebanken må frifinnes.
Arrest er normalt ikke til hinder for motregning når de øvrige vilkår foreligger; arresthaveren Nordgreen har ikke en bedre beskyttelse enn kunden, Moberg.
Det gjelder riktignok unntak fra bankers motregningsrett i forbindelse med betalingsformidling, men det er unntakene som må begrunnes. Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at beløpet ikke var i en betalingsformidlingsfase da arresten ble etablert. Ved dagens begynnelse 2 september 1991 var beløpet på ordinær måte gått inn på bankens postgirokonto for overføring til betalingsmottakerens konto i banken. Betalingsmidlet var en fordring mot banken, og da er betalingsformidlingsfasen opphørt når fordringen er etablert, det vil her si når beløpet var satt inn på bankens postgirokonto. Bankens ompostering er begrunnet i praktiske hensyn, ved at postgiro ikke er samordnet med bankgiro. Motregning kunne dermed foretas 2 september 1991. Dette synet på skjæringstidspunktet er det som har best støtte i Banklovkommisjonens lovforslag med motiver i NOU 1994:19, i teorien og i voldgiftsdommen i RG-1987-312.
Moberg må ha vært innforstått med at alle innbetalingene fra skattefogden gikk inn til banken, og han hadde fått melding fra skattefogden om den aktuelle innbetalingen. Når kassekredittkontoen var sagt opp, måtte det være klart at pengene gikk til nedbetaling av gjelden.
Til den ankende parts subsidiære anførsel om at motregning ikke er erklært, gjør banken gjeldende at Moberg her hadde godtatt kanalisering av midlene til kontoen, og da er ikke en særskilt erklæring nødvendig. Dessuten foreligger det konkludent atferd fra banken ved krediteringen og ved kontoutskriften som ble sendt Moberg.
Subsidiært anfører banken at den i alle fall må frifinnes fordi arrest bare ble tatt i det innestående på kassekredittkontoen, det vil si den positive saldoen. Dette følger av ordlyden i arrestbegjæringen, arrestbeslutningen og utleggsforretningen. Arresthaveren må sørge for å få et entydig grunnlag, og tvil på dette punkt må ramme ham.
Sparebanken Vest har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sparebanken Vest tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, men med en noe annen begrunnelse.
Det rettslige utgangspunktet er, slik jeg ser det, at den vanlige adgang til motregning også gjelder for banker, likevel slik at det er antatt å gjelde visse begrensninger på grunn av bankenes funksjon i betalingsformidling. Det kan vises til Høyesteretts dom i Rt-1992-1474. Spørsmålet om begrensninger i motregningsadgangen for å sikre åpne betalingskanaler har særlig vært drøftet med sikte på å beskytte betaleren - den som bruker en bank til å formidle sin utbetaling. Jeg viser blant annet til Banklovkommisjonens drøftelser i NOU 1994:19 side 138 i tilknytning til forslaget til kommisjonens utkast §2-20 annet ledd. Drøftelsene gjelder bankens adgang til å dekke sine motkrav mot betaleren ved motregning. Kommisjonen foreslår her et motregningsforbud inntil beløpet er stilt til mottakerens disposisjon. Dette defineres som tidspunktet da den institusjon - oftest en bank - som mottakeren har konto i, er blitt forpliktet overfor mottakeren.
I vår sak er spørsmålet om det gjelder begrensninger i bankenes adgang til ved motregning å sikre seg oppgjør for sine egne motkrav mot mottakeren av beløpet. Slike begrens ninger vil i tilfelle også tilgodese en arresthaver som utleder sin rett fra mottakeren. I den konkrete saken finner jeg det ikke nødvendig - og heller ikke hensiktsmessig - å drøfte mer generelt hvilket vern betalingsmottakere i dag har mot motregning fra banker i forbindelse med betalingsformidling.
I vår sak mener jeg nemlig at det må legges avgjørende vekt på de forutsetninger som betalingsmottakeren - Moberg - må antas å ha hatt når det gjaldt innbetalingen fra skattefogden. Moberg må selv ha angitt innbetaling til kassekredittkontoen som den betalingsmåte som generelt skulle brukes for skattefogdens innbetalinger. Slik hadde det vært forholdt, og det lå i vilkårene for kassekredittkontoen at motregning automatisk ble foretatt når beløp ble innbetalt. Det er riktignok et visst kompliserende moment at bankens samlede engasjementer var oppsagt fra bankens side, på grunn av mislighold, et par uker før den omstridte transaksjonen fant sted. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan få noen avgjørende betydning for bankens motregningsadgang. Moberg hadde fått melding fra skattefogden om at utbetalingen 28 august 1991 skjedde til den vanlige kontoen, og hadde ikke reagert på det. Banken begrenset motregningen til den negative saldoen som kassekredittkontoen utviste. Den måten man forholdt seg på, må etter min oppfatning sies å være i godt samsvar med Mobergs forutsetninger, og det ville virke vilkårlig om oppsigelsen av bankens engasjementer skulle begrunne at bankens adgang til motregning falt bort. Videre er jeg kommet til - i likhet med det som ble lagt til grunn i voldgiftsdommen i RG-1987-312 - at bankens motregningsrett i en slik situasjon må være beskyttet allerede fra beløpet var kommet inn til bankens postgirokonto, det vil si fra dagens begynnelse 2 september 1991. Motregningsadgangen måtte da også kunne gjøres gjeldende overfor Nordgreen.
Den ankende part har subsidiært anført at selv om motregningsadgang skulle foreligge, er motregning faktisk ikke erklært her. - Det ligger nærmest implisitt i min begrunnelse for at banken hadde motregningsadgang, at heller ikke denne anførselen kan føre frem. Motregningsadgangen følger av de underliggende forutsetninger om innbetaling på kassekredittkontoen, og der skjedde motregning automatisk. Noen egen erklæring var neppe nødvendig, og jeg ser det i alle fall som tilstrekkelig med den kontoutskriften som banken sendte 30 september 1991, der det fremgikk at motregning var foretatt.
Jeg er dermed kommet til at banken hadde adgang til å motregne, og at den også må anses å ha erklært motregning. Ankemotpartens subsidiære anførsel - om hva det ble tatt arrest i - ser jeg da ikke grunn til å gå inn på.
Anken fører etter dette ikke frem. Ankemotparten har vært tilkjent saksomkostninger for de tidligere instanser, og jeg mener at saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 bør tilkjennes også for Høyesterett. Beløpet settes i samsvar med omkostningsoppgaven til 63 862 kroner, av det er 6 862 kroner utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nordgreen & Frønsdal AS til Sparebanken Vest 63 862 - sekstitretusenåttehundreogsekstito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.