HR-1997-375-K - Rt-1997-1202
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-27 |
| Publisert: | HR-1997-00375-K - Rt-1997-1202 (316-97) |
| Stikkord: | (Kal-Productions-kjennelsen), Sivilprosess, Selskapsrett, Foreldelse, Tvangsfullbyrdelse, Konkurs |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avbrudd i foreldelsen overfor et ansvarlig selskap også fikk virkning for den enkelte deltaker. |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1996-996 K - Høyesterett HR-1997-00375K, jnr 208/1997 |
| Parter: | Gunnar Hordvik (advokat Kjell Heggvoll) mot Staten v/Finansdepartementet (advokat Richard Saue) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §59, Foreldelsesloven (1979) §21, §25, §18, §1, §7, Selskapsloven (1985) §2-4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-10, §7-2, Tvistemålsloven (1915) §144, §146, §180, §404 |
Saken gjelder tvist om avbrudd i foreldelsen overfor et ansvarlig selskap også får virkning for den enkelte deltaker.
Gunnar Hordvik var en av to deltakere i det ansvarlige selskapet KalProductions. Selskapet ble slått konkurs den 11 august 1981. Bobehandlingen ble avsluttet den 2 januar 1987.
Etter bobehandlingen hadde staten et udekket merverdiavgiftskrav på kr 196 853. Forfall for siste termin var 10 september 1981. Avgiftskravet som var prøvd og godkjent under bobehandlingen, ble uten resultat søkt innfordret hos de to ansvarlige deltakerne. Den 8 november 1995 påla Skattefogden i Sør-Trøndelag Hordviks arbeidsgiver å foreta månedlige trekk tilsvarende 20% av Hordviks brutto lønn i en periode på to år.
Hordvik påklaget den 5 august 1996 Skattefogdens vedtak til Trondheim namsrett.
Namsretten avsa den 31 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Skattefogdens utleggstrekk av 8.11.95 opprettholdes.
2. Gunnar Hordvik betaler i sakomkostninger kr 1000, - ettusen - til Skattefogden i Sør-Tøndelag innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen."
Hordvik påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som den 15 april 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Trondheim namsretts kjennelse av 31. oktober 1996 pkt 1 stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for namsrett og lagmannsrett."
Hordvik har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har med henvisning til selskapsloven §2-4 nr 1 lagt til grunn at fristavbrytelse etter foreldelsesloven i forhold til et rettssubjekt skal tillegges virkning også overfor et annet rettssubjekt. Denne regelforståelsen kan ikke være riktig. Det må anses å harmonere best med de generelle regler om partsevne og rettskraftvirkning at alle rettslige skritt og rettslige beslutninger kun gjelder mellom sakens parter, jf tvistemålsloven §144 første ledd nr 2 og §146 ff, samt tvistemålsloven kapittel 5. Etter foreldelsesloven §1 nr 1 foreldes fordring på penger etter reglene i denne lov når ikke annet er bestemt. Lovgiver har ikke hensyntatt spørsmålet om foreldelse da selskapsloven ble vedtatt. Selskapsloven §2-4 nr 1 kan derfor ikke forstås som en regel om foreldelse, slik lagmannsretten har gjort.
Som det fremgår av Magnus Aarbakkes bok "Ansvarlig selskap" fra 1981 190 flg, kunne selskapskreditorene før selskapsloven fremme krav mot den enkelte ansvarlige deltaker uten først å gå veien om krav mot selskapet. Etter selskapsloven §2-4 nr 2 kan selskapskreditorene kreve oppgjør av deltakerne først etter at kravet er meldt til selskapet og misligholdt. Dette må sies å være et uttrykk for deltakernes selvstendige ansvar for selskapskreditorenes krav. Før selskapsloven var det også diskutert om et ansvarlig selskap var et eget rettssubjekt eller ikke.
Etter lagmannsrettens oppfatning taler harmonihensyn for at godkjennelse av en fordring i selskapets konkursbo får samme virkning i form av fristavbrytelse overfor selskapsdeltakerne som foreldelsesloven §21 nr 3 2. punktum bestemmer i forhold til selskapet. Konkurs hos en juridisk person innebærer imidlertid sletting av selskapet når bobehandlingen avsluttes. Det eksisterer ikke lenger en selskapsmasse og regelen i §21 nr 3 2. punktum får da ingen mening. Dette må bety at bestemmelsen kun har anvendelse ved personlige konkurser. Ingen av deltakerne i Kal-Productions har vært underlagt konkursbehandling.
Selskapsloven §2-4 nr 2 må anses å inneholde en selvstendig oppfordring til selskapskreditorene om å fremme krav mot deltakerne når selskapet ikke lenger oppfyller sin betalingsforpliktelse. Denne oppfordringen er særlig sterk når selskapet slås konkurs. Fristavbrytelse også i forhold til selskapsdeltakerne kan ikke anses å innebære en ubegrunnet fordel for disse. Den fordel det måtte være snakk om er vel begrunnet i de hensyn som ligger bak foreldelsesloven. Alle som har ansvar for et pengekrav må ha den beskyttelse foreldelsesloven gir. Slik saken har vært behandlet har det imidlertid vært umulig for Hordvik å ivareta sine interesser. Siden han ikke hørte noe fra Skattefogden på mange år har han levd i den tro at eventuelle krav var frafalt. Pågang mot Hordvik i begynnelsen av 1980-årene kunne ha endt i motregning av kravet. I 1997 er det umulig å dokumentere eller sannsynliggjøre at Hordvik hadde krav mot Skattefogden.
Idet Hordvik ikke har hatt noen innflytelse på den prøving og godkjenning av fordringene som er foretatt, tar lagmannsretten også feil når den hevder at selskapsdeltakernes interesser er ivaretatt. Boet har ingen oversikt over mulige innsigelser på selskapsdeltakernes hånd. Fordi et konkursbo representerer kreditorfellesskapet, sier det også seg selv at debitors interesser kan bli skadelidende.
En naturlig forståelse av ordlyden i foreldelsesloven §18 tilsier at foreldelse kun avbrytes i forhold til det rettssubjekt som begjæres konkurs eller hvis bo en fordring anmeldes i. Uten særskilt grunnlag kan en fordringshaver med forfalt krav derfor ikke unnlate fristavbrytelse i forhold til selskapsdeltakeren personlig. Hva gjelder selskapsloven §2-4 nr 3, åpner denne bestemmelsen for avtale om annen ansvarsform enn den deklaratoriske. Regelen sier imidlertid intet om ansvarets utstrekning i tid og foreldelsesspørsmålet berøres ikke.
Lagmannsretten har lagt til grunn at foreldelsesloven §25 tar sikte på å gi kreditorene et ekstra vern, men denne bestemmelsen må også anses å beskytte debitorinteressene. Regelen som fastslår at krav mot flere skyldnere foreldes uavhengig av hverandre, er naturlig å sammenligne med foreldelsesloven §7 som fastslår prinsippet om selvstendig foreldelse av garantistens ansvar. Reelle hensyn taler for en analogisk fortolkning for så vidt gjelder solidaransvar. Hva gjelder Rt-1995-1802, fastholdes at denne avgjørelsen kun har interesse for så vidt den fastslår at alle innvendinger en selskapsdeltaker har mot tvangsgrunnlagets tvangskraft er i behold.
Det fastholdes også at Hordvik har hatt god grunn til å betrakte fordringen som ettergitt på grunn av den svært lange tiden som gikk før pågang. Skattefogdens krav mot Hordvik må således anses foreldet senest i september 1984.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Påleggstrekk i Gunnar Hordviks lønn fra Norske Gran AS vedtatt 8. november 1995 oppheves.
2. Gunnar Hordvik tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med i alt kr 11 000, -. I tillegg kommer rettsgebyrene."
Kjæremotparten, staten v/Finansdepartementet, har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Konkurs i selskapet ble åpnet så tidlig som i 1981. Selskapsloven og den nye tvangsloven har således kommet til etter konkursåpningen og kravets anmeldelse i boet. Dette kan innebære at det har skjedd en glidning med hensyn til reglenes innhold som følge av lovgivningsprosessen, jf Rt-1995-91.
Spørsmålet i foreliggende sak angår fristavbrudd i relasjon til foreldelse, ikke rettskraft. Det kan derfor ikke trekkes veksler på tvistemålsloven regler om partsevne og rettskraftsvirkninger. Det vises i denne forbindelse til foreldelsesloven §21 nr 3 2. punktum hvoretter boets godkjennelse av fordringen innebærer at debitor 10 år etter boets slutning ikke kan møte kravet med foreldelse. Derimot er det antatt at debitor fortsatt har i behold andre materielle innsigelser mot kravet.
Selskapsloven §2-4 gir selskapsdeltakeren et beneficium i 14 dager før selskapskreditorene kan gå på dem. Legger man den kjærende parts rettsoppfatning til grunn og antar at f eks foreldelse overfor deltakerne inntrer i denne 14-dagers perioden, vil kreditor ikke kunne oppnå vern for sitt krav før han blir møtt med foreldelse. En slik rettstilstand vil innebære en tilfeldig fordel for selskapsdeltakerene og ikke være i samsvar med gjeldende rett. Også før selskapsloven var det en uttrykt rettsoppfatning at saksanlegg mot selskapet innebar fristavbrudd i forhold til deltakerne.
Selskapets egen rettssubjektivitet gjør det naturlig at kreditor først forholder seg til dette, også med hensyn til foreldelse. At det kan ta noe tid før deltakeren møter et slikt krav er deltakeren den nærmeste til å bære risikoen for når han har valgt å utøve virksomhet organisert som et ansvarlig selskap. Den kjærende parts argumentasjon for å avgrense 10 års fristen i foreldelsesloven §21 nr 3 2. punktum til å bare gjelde personlige konkurser, har ikke støtte i bestemmelsens ordlyd eller forarbeider.
Hva gjelder lagmannsrettens standpunkt til anførselen om at Skattefogdens krav må anses ettergitt, kan dette ikke prøves ved videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes omkostninger for alle instanser."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens lovtolking.
Lagmannsretten har lagt til grunn at "fristavbrytelse overfor selskapet Kal-Productions også må ansees skjedd overfor Hordvik, og med samme virkning som for selskapet." Utvalget kan ikke se at denne oppfatningen er utslag av en uriktig lovtolking.
Utvalget bemerker at når foreldelse er inntrådt overfor en av flere skyldnere, er dette uten innflytelse på fordringshaverens krav mot de andre for så vidt ikke annet følger av avtale, jf foreldelsesloven §25 nr 1. Det følger av bestemmelsen at foreldelse inntrer uavhengig for hver av skyldnerne. Spørsmålet i kjæremålssaken er om dette også gjelder i forholdet mellom et ansvarlig selskap og deltakerene i selskapet for krav rettet mot selskapet.
Selskapsloven §2-4 løser ikke spørsmålet om avbrytelse av foreldelsesfristen i forholdet til selskapet også får virkning overfor deltakerene i selskapet. Tvangsfullbyrdelsesloven §4-10 bestemmer at et tvangsgrunnlag overfor et selskap også er tvangsgrunnlag overfor en selskapsdeltaker som er ansvarlig for selskapets forpliktelser. Dette gjelder selv i de tilfelle tvangsgrunnlaget overfor selskapet ikke er særskilt vedtatt av den enkelte deltaker, jf Rt-1995-1802. Bestemmelsen forutsetter at en dom mot selskapet har positive rettskraftvirkninger i senere søksmål mot deltakerene i selskapet, jf Rt-1995-91 på side 99. Utvalget finner at sammenhengen mellom bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse i selskapsforhold og bestemmelsene om foreldelse tilsier at det ikke kan gjelde en særskilt frist for foreldelse i forhold til selskapets deltakere i tilfelle tvangsfullbyrdelsesloven §4-10 får anvendelse.
Utvalget er oppmerksom på at disse spørsmål om rettskraft og tvangsgrunnlag ikke hadde den samme klare løsning før tvangsfullbyrdelsesloven trådte i kraft. Denne omstendighet er likevel ikke avgjørende i forhold til det foreldelsesspørsmål som den foreliggende sak gjelder.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 første ledd bokstav e, jf merverdiavgiftsloven §59, er krav på merverdiavgift særlig tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at kravet er tvangsgrunnlag såvel overfor selskapet som overfor deltakerne. Utvalget finner at den foreldelsesfrist som løper overfor selskapet i et slikt tilfelle også må gjelde overfor deltakerne.
Foreldelsesloven §21 fastsetter nye foreldelsesfrister blant annet under konkurs, hvilket medfører at det løper en ny frist på 10 år fra bobehandlingens slutning når fordringen er anerkjent av konkursboet, jf nr 3 2. punktum. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at den nye frist som da løper ikke bare gjelder i forhold til det ansvarlige selskapet selv, men også i forhold til deltakerne i selskapet. Utvalget tar ikke stilling til om løsningen må bli den samme i tilfelle en fordring uten tvangsgrunnlag mot selskapet anerkjennes under bobehandlingen.
Anførselen om at den kjærende part med rette har ansett fordringen som ettergitt kan ikke prøves i videre kjæremål.
Kjæremålet har ikke ført frem. Etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For Høyesterett har regjeringsadvokaten krevet tilkjent omkostninger med kroner 1 000. Kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Gunnar Hordvik 1 000 - ettusen - kroner til staten v/Finansdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.