HR-1997-375-S - Rt-1997-1372

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1997-08-14
Publisert:	HR-1997-00375-S - Rt-1997-1372 (366-97)
Stikkord:	Straffeprosess, Gjenopptagelse
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland Lagmannsrett LH-1994-00431, LH-1995-00053, Høyesterett HR-1997-00375 S, jnr 285/1996. Se også HR-1995-2097-A.
Parter:
Forfatter:	Skåre, Schei, Coward
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §392, Straffeloven (1902) §120, §123, §325, §134, §147, §148, §149, §343, §390, §391, §60

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.

Hålogaland lagmannsrett avsa 7 desember 1994 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1963 dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder.

2. A betaler til B kr 50 000,- - kroner femtitusen - innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av dommen.

3. Saksomkostninger idømmes ikke."

Domfelte anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Han begjærte samtidig gjenopptakelse ved lagmannsretten.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 6 mars 1995 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet, mens straffutmålingsanken ble henvist til Høyesterett.

Anken over straffutmålingen er stilt i bero inntil begjæringen om gjenopptakelse er avgjort. Ved lagmannsrettens kjennelse 29 mai 1995 ble gjenopptakelse ikke tillatt.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 9 november 1995 ble domfeltes kjæremål mot kjennelsen forkastet.

Kjæremålsutvalgt avsa samme dag kjennelse hvor domfeltes begjæring om gjenopptakelse eller omgjøring av kjæremålsutvalgets beslutning om å nekte saksbehandlingsanken fremmet ble forkastet.

Domfelte ved advokat Erling Moss begjærte 17 januar 1996 på ny gjenopptakelse under henvisning til straffeprosessloven §391 nr 1 og §392. Det ble gjort gjeldende at en journal fra samtaler mellom fornærmede og en psykiatrisk sykepleier ved Voksenpsykiatrisk avdeling ved X sykehus som ble fremlagt under hovedforhandlingen var forfalsket. En dagbok fra fornærmede fremlagt under hovedforhandlingen ble også anført å være forfalsket. Videre ble det anført - om straffeprosessloven §391 nr 1 ikke finnes anvendelig - at opplysningene i saken nå totalt sett er slik at domfellelsen hviler på et meget sviktende grunnlag i det vesentlige opplysninger av betydning for fornærmedes troverdighet er holdt unna lagrettens kunnskap. Påtalemyndigheten avga uttalelse til begjæringen 21 februar 1996.

Lagmannsretten avsa 21 mars 1996 kjennelse med slik slutning: "Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes."

Domfelte har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling. Det er gjort gjeldende at det er grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 1 og 3, subsidiært etter §392 annet ledd. Det er samtidig fremsatt ny begjæring om at kjæremålsutvalgets nektelse av å fremme saksbehandlingsanken omgjøres. Det er særlig anført:

Statsadvokaten har utvist forhold som er straffbare overtredelser av straffeloven §120, §123 og §325 nr 1. Hun har forut for hovedforhandlingen bevisst tilbakeholdt bevis for forsvarer og domstol, blant annet ved ikke å oversende forsvarer fullstendig kopi av fornærmedes dagbok, bevisst unnlatt å oversende forsvarer saksdokumenter, som brev fra fornærmede og bistandsadvokat. Det dreier seg ikke bare om dokumenter som brev om forsvareroppnevnelse, berammelse av hovedforhandling, såkalte "administrasjonsdokumenter", men om at dokumenter av reell betydning for behandlingen av saken bevisst er "silt" for å hindre forsvarers og domstolenes innsyn i det korrekte dokumentsett.

Statsadvokaten har forut for hovedforhandlingen feilaktig opplyst at et vitne, psykiatrisk sykepleier C, ikke kunne møte.

Statsadvokaten har lagt fram en erklæring om fritak fra taushetsplikt som hun visste var antedatert. Hun har gitt feilaktige opplysninger om sin kontroll av at fornærmedes journal ved X sykehus var fullstendig.

Statsadvokaten har i gjenopptakelsessaken bevisst unnlatt å vedlegge etterforskningsdokumentene i journalsaken ved oversendelse av gjenopptakelsesbegjæringen til lagmannsretten og unnlatt å vedlegge saken et notat fra en avdelingssjef ved Rana politikammer.

Det fastholdes at journalen fra samtaler mellom fornærmede og psykiatrisk sykepleier C ved X sykehus fremlagt under saken er falsk eller forfalsket. Det samme gjelder fornærmedes dagbok. Fornærmede har avgitt falsk forklaring i saken ved å fremlegge disse dokumenter som ekte og fullstendige og ved bevisst å fortie at de er forfalsket. Det er uriktig lovanvendelse av lagmannsretten å utelukke at dette kan ha hatt noen betydning.

Det er anført at gjeldende regelverk ikke ble fulgt ved innhentelse av uttalelse fra psykiater D som sakkyndig vitne. Dersom påtalemyndigheten innhenter sakkyndig bistand, jf straffeprosessloven §148, skal oppdraget etter påtaleinstruksen §12-1 være skriftlig. Det følger av §2 i forskriftene for Den rettsmedisinske kommisjon at den sakkyndiges uttalelse skal være skriftlig, og den sakkyndige skal avgi skriftlig uttalelse til kommisjonen dersom han i retten endrer sin forklaring, jf straffeprosessloven §147 annet ledd. Dette regelverk må få anvendelse også for leger som avgir forklaring som sakkyndig vitne etter straffeprosessloven §149.

Statsadvokaten var inhabil i saken fordi bistandsadvokaten før og under hovedforhandlingen var statsadvokatens prosessfullmektig i en jordskiftesak.

Det er begjært bevisopptak av overlege D mfl og oppnevnelse av psykiatrisk sakkyndig til å gjennomgå saken og fornærmedes journaler ved X sykehus og Y psykiatriske sykehus.

Det anføres å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har etterkommet begjæringen om oppnevnelse av psykiatrisk sakkyndige til bruk for begjæringen om gjenopptakelse samt begjæring om bevisopptak blant annet av fornærmede.

Det er - sammenfatningsvis - anført at det ved privat etterforskning er fremkommet en rekke opplysninger, særlig om fornærmedes troverdighet, som bør gi grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3, evt §392 annet ledd.

Det er lagt ned slik påstand:

"Gjenopptakelsesbegjæring av 17.01.96 tas til følge.

Subsidiært at Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 21.03.96 oppheves.

Nektelse av å fremme saksbehandlingsanke omgjøres og Hålogaland lagmannsretts dom av 07.12.94 oppheves."

Statsadvokaten i Troms og Finnmark som settestatsadvokat har ved påtegning 12 september 1996 avgitt uttalelse til kjæremålet. Det hevdes at vilkårene for gjenopptakelse ikke er tilstede, og er særlig anført:

Det er vanskelig å gi kommentar til alle enkelthetene i kjæremålet, men helhetsinntrykket er at domfelte på ny vil få prøvet sider av saken som er avgjort under den forrige gjenopptakelsessaken.

I kjæremålet er det fremsatt en rekke påstander og spørsmål, rettet mot fornærmede, politiet og påtalemyndigheten, og domfelte synes å gi uttrykk for at han skal ha vært utsatt for en sammensvergelse. Statsadvokaten skal med vitende og vilje ha fremlagt et falsk dokument for retten, og fornærmede og to av vitnene skal ha avgitt falsk forklaring. Dette er uholdbart. Anmeldelsene for falsk forklaring er henlagt av politet på grunn av bevisets stilling og fordi forholdet ikke ble ansett straffbart.

De spørsmål som reises ved fornærmedes troverdighet i kjæremålet, har allerede vært gjenstand for grundig rettslig prøving i forbindelse med den forrige gjenopptakelsessaken. Det fremkommer heller ingen nye omstendigheter av vekt i kjæremålserklæringen knyttet til de to angivelige falske eller forfalskede dokumentene, journalen fra X sykehus og fornærmedes dagbok. For øvrig synes kjærende part å overse hvilken relevans det ville hatt for utfallet av skyldspørsmålet under hovedforhandlingen dersom disse dokumentene hadde blitt fremlagt eller behandlet på en annen måte.

Det er fremsatt til dels alvorlige beskyldninger mot politiets, påtalemyndighetens og lagmannsrettens håndtering av saken. Deler av disse påstandene må skyldes mangelfull forståelse av ordinære saksbehandlingsregler og kontorrutiner - særlig vedrørende dokumentføring og arkivering. På bakgrunn av sakens dokumenter er det heller ikke grunnlag for å mistenke statsadvokat Texmo for bevisst uredelig opptreden i forbindelse med behandlingen av saken. At fornærmedes bistandsadvokat, advokat Kjellnø, forut for hovedforhandlingen hadde opptrådt som statsadvokat Texmos prosessfullmektig i en jordskiftesak, kunne ikke medføre inhabilitet for statsadvokaten, jf straffeprosessloven §60. Uansett må det være for sent å påberope dette nå, jf straffeprosessloven §390 annet ledd. Under enhver omstendighet bestrides at en eventuell feil her kan ha innvirket på dommens innhold, jf §343 første ledd.

Det er lagt ned slik påstand:

"Kjæremålet forkastes."

I henhold til Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 10 oktober 1996 ble det ved Rana forhørsrett 25 og 26 februar 1997 holdt bevisopptak av politistasjonssjef Kvåle ved Rana politidistrikt, avdelingsoverlege D og sykepleier C, begge X sykehus, og B. Påtalemyndigheten har avgitt uttalelse til bevisopptaket 11 mars 1997. Forsvarer har avgitt uttalelse 21 mai 1997.

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner - under tvil - at det er grunnlag for gjenopptakelse av saken etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Kjæremålsutvalget mener at "saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd", jf Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 344.

Mye av det som er påberopt i gjenopptakelsessaken synes ikke - eller lite - relevant både i forhold til straffeprosessloven §391 og §392 annet ledd. Utvalget nøyer seg med å gå inn på det som er avgjørende for at gjenopptakelse må tillates.

Som påpekt i kjæremålsutvalgets beslutning av 10 oktober 1996 om bevisopptak, har det sentrale bevis i saken utvilsomt vært B s forklaring. Troverdigheten av denne forklaringen må ha vært avgjørende. Det er ingen uvanlig situasjon i voldtektssaker at fornærmedes forklaring står sentralt, og at troverdigheten av fornærmedes forklaring er av stor viktighet. Men selv i slikt lys må man si at fornærmedes forklaring her i særegen grad må ha stått sentralt. Det er nærmest et totalt fravær av objektive omstendigheter som tilsier voldtekt.

Stedet for samleiet - postrommet i blokken - mener utvalget ikke kan ha særlig betydning. Det var et rom der man måtte kunne regne med å være i fred på den aktuelle tiden av døgnet. På det som er anført å ha vært et mer passende sted for et frivillig samleie - fornærmedes lelilighet i naboblokka - oppholdt fornærmedes sønn og hans kjæreste seg. Bevisene for voldtekt blir fornærmedes reaksjon etter å ha kommet tilbake til sin leilighet og hennes senere forklaringer. Når det gjelder hennes reaksjon etter samleiet, finner utvalget grunn til å peke på at også etter domfeltes forklaring er det på det rene at fornærmede kunne ha grunn til å føle seg krenket av hans atferd. Han forlot henne nokså raskt etter samleiet, etter hans forklaring på grunn av dårlig samvittighet i forhold til sin kone.

Uten en forklaring fra fornærmede som fjernet all rimelig tvil om at samleiet ikke var frivillig og all rimelig tvil om at domfelte ved den utuktige omgang var seg bevisst dette, ville det ikke være grunnlag for domfellelse. Fornærmedes troverdighet vil her være avgjørende. Kan det med grunn reises spørsmål ved troverdigheten av den forklaring hun ga for den dømmende rett, vil grunnlaget for domfellelse svikte. Så sentralt som troverdighetsspørsmålet her står, må også eventuell usikkerhet om den alminnelige troverdighet trekkes inn, jf her straffeprosessloven §134.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å foreta bevisopptak i gjenopptakelsessaken først og fremst fordi politistasjonssjef Ingvar Magne Kvåle ved Rana politidistrikt i et notat av 1 februar 1996 til førstestatsadvokat Fornebo hadde gjort gjeldende at fornærmede "var og er kjent for å være sterkt manipulerende overfor de fleste hun kommer i kontakt med, kjente som ukjente". I en viss utstrekning var dette konkretisert i notatet. I den grad berettigelsen av den karakteristikk som Kvåle hadde kommet med kunne sannsynliggjøres, ville dette svekke fornærmedes forklaring som bevis.

I sin rettslige forklaring har Kvåle noen mer generelle betraktninger. Han uttaler i forbindelse med avhør foretatt i den såkalte journalsaken - anmeldelsen fra A mot avdelingsoverlege D og sykepleier C - blant annet at "det ble i den anledning foretatt avhør av miljøet rundt B og A. I den anledning kom det frem tydeligere og tydeligere at B var dominerende og manipulerende og ville styre sine omgivelser." Det heter lenger ute i avhøret: "Forholdene rundt B var i alle retninger unormalt turbulente - det syntes som om det ikke var noen grenser for hvilke utslag hennes humør (sinnstilstand) kunne gi. Forholdene var også belastende for enkelte i hennes omgangskrets, det vil si for personer utenom domfeltes familie." Som påpekt er dette betraktninger av nokså generell karakter. I noen grad er uttalelsene konkretisert andre steder i avhøret. Dette kommer utvalget tilbake til. Det er imidlertid for utvalget uklart om Kvåle er bedt om ytterligere å konkretisere sine generelle uttalelser. Denne uklarheten tilsier at det ikke kan ses bort fra at de generelle uttalelser - også ut over den konkretisering som er foretatt - er dekkende for en underliggede realitet.

Kvåle har også betraktninger som er mer konkretisert. I det rettslige avhøret av ham heter det:

"Vitnet ble foreholdt kjæremålsutvalgets beslutning om bevisopptak hvor det heter at vitnet skal forklare seg så detaljert som mulig, med kildeangivelse, om de forhold han tar opp i nevnte notat. Vitnet viser i så måte til at det i følge hans hukommelse i journalene fra VOP, framgår at B har angst, sjelden går ut og må innta beroligende midler for å gå i butikken.

Vitnet stiller seg noe undrende til disse utsagn. Det fremgår således av et avhør foretatt av E 11.12.95 (dok. 5 i sak 511/95), side 3, både at hun var blitt kastet ut av Y (Y Psykiatriske Sykehus) og at hun deltok i Es bryllufødt xx.xx.95 uten at E kunne observere noen plassangst. Det fremgår av samme vitneforklaring side 4 at B hadde feriert i Bulgaria i 14 dager. På side 5 i samme forklaring har vitnet også gjort seg noen tanker om at det virket ikke som om B isolerte seg i folkemengden.

Vitnet viser videre til avhør foretatt av G (den person B hadde fremsatt incestbeskyldning overfor, jfr. ovenfor) i sak 511/95, dok. 6, hvor G med H som kilde, jfr. side 2, nest siste avsnitt og siste avsnitt side 3, nest siste avsnitt, peker på at B har sterke meninger, hun er nervebunt, er storkjeftet og fremsatte beskyldninger i hytt og pine. Dette må innebære at det rundt B var turbulente forhold lenge før den angivelige voldtekt skulle ha funnet sted den 23.05.93.

For vitnet er det også et vesentlig poeng at B fremsatte incestbeskyldninger mot G (vedlegg 1 til dok. 55 b i hovedsaken). Av anmeldelsen fremgår det at B et års tid før anmeldelsen ble inngitt, skulle ha satt ut rykter om at G skulle har bedrevet incest mot sin sønn. Anmeldelsen ble inngitt 19.06.95. Vitnet viser også til Gs politiforklaring av 13.12.95 i sak 511/95, hvor G nederst på side 3 og øverst på side 4, hvor G gjør seg noen refleksjoner mot henne kan også fremsette slike mot A for voldtekt også.

Vitnet viser videre til samme avhør hvor det på sidene 5-7 fremgår at G har hatt et mangårig venninneforhold til B, og på denne bakgrunn karakteriserer henne som manipulerende og dominerende i sosial sammenheng. Vitnet henviser spesielt til nest siste avsnitt side 6.

Vitnet viser videre til avhør av 19.12.95 (dok. 9 sak 511/95) av F, samboer med B høsten 1994. I avhørets side 2, tredje avsnitt, fremgår det at B skal ha gitt uttrykk for at hun gikk i terapi for å prøve å bli uføretrygdet, men at hun ikke var "sånn sjuk". I det hele bærer side 2 i dette avhøret preg av at det dele var et spill, hvor det ikke måtte bli kjent at F var samboer med B, fordi det ville skade hennes stilling i voldtektsaken. I sykejournalen fra VOP fremgår det at B skulle ha seksuelle problemer og derfor ikke kunne ha seksuell kontakt med menn. Forklaringen til F, jfr. side 2 og 3, etterlater ikke et slikt inntrykk - snarere tvert imot. Vitnet viser til side 3 og 4 i Fs forklaring på eksempler hvor B må kunne sies å ha opptrådt manipulerende."

Kjæremålsutvalget vil bemerke at noe av den kildeforståelse Kvåle her gir uttrykk for og noen av de slutninger som trekkes, kan være diskutable. Men utvalget finner det vanskelig å se bort fra en del av den tvil om troverdighet som her er reist, blant annet den tvil om troverdighet hos fornærmede som kan knyttes opp til politiavhøret av F.

Videre vil kjæremålsutvalget trekke frem en uttalelse av avdelingsoverlege D i det rettslige avhøret av ham. Det heter her blant annet:

"Vitnet ble foreholdt den del av Ingvar Kvåles notat som er gjengitt i anførsel i Høyesteretts beslutning, andre avsnitt. Vitnet sier at B er ganske impulsiv og at dette ble mer uttalt etter voldtekten. Hun har en tendens til å snakke først og tenke etterpå.

Hun handler først og forsøker så å ro seg i land etterpå, noe som kanskje kan oppleves som manipulerende. Vitnet føler seg ikke manipulert av B. Hun har i den tid vitnet har vært i kontakt med henne vært for syk til å manipulere over tid. Hun kan av og til vinkle virkeligheten, men ikke fastholde en usannhet over lengere tid."

I tilknytning til det D uttaler, vil utvalget bemerke at han bare har kjennskap til fornærmede fra perioden etter det forhold domfellelsen gjelder. Hva hans grunnlag er for å uttale seg om impulsiviteten for perioden forut, er uklart. Det er også ubegrunnet hvorfor fornærmede ikke kan fastholde en usannhet over tid.

Som angitt innledningsvis under kjæremålsutvalgets bemerkninger, har utvalget funnet avgjørelsen om gjenopptakelse tvilsom. Utvalget har ikke grunnlag for å fastslå at det her foreligger en slik bevistvil at utfallet av en ny realitetsprøving må bli frifinnelse. Det utvalget fastslår er at det er skapt en slik usikkerhet omkring fornærmedes troverdighet at det bør skje en ny prøvelse av saken, for derved - om mulig - å få klarlagt om denne usikkerheten omkring troverdigheten dekker en realitet eller ikke, og ved det om det er grunnlag for frifinnelse eller om domfellelsen må opprettholdes.

Utvalget finner grunn til å legge til: I statsadvokatens påtegning til kjæremålsutvalget 11 mars 1997 heter det blant annet:

"Det vises videre til at A i mars 1995 anmeldte de to sakkyndige vitnene under hovedforhandlingen, D og C, for dokumentfalsk/falsk forklaring. Disse anmeldelsene ble etterforsket av politiet, og etter min oppfatning gitt uforholdsmessig høy prioritet. Herunder ble det foretatt avhør av vitnene E, G og F, avhør som Kvåle har vist til. Det synes for meg som åpenbart at anmeldelsene fra A mot C og D burde vært henlagt allerede etter korte avhør av de anmeldte. Dette får meg til å stille spørsmål ved Rana politikammers motiv bak den fortetatte etterforsking, en etterforsking som politiet allerede i utgangspunktet måtte forstå ville ende med henleggelse.

Det vises også til at anmeldelsene fra A er henlagt som intet straffbart forhold, en henleggelse som senere er oppretholdt av riksadvokaten. Jeg finner på bakgrunn av dette, samt den nokså umiddelbare henleggelsen av voldtektsanmeldelsen fra B, grunn til å stille spørsmål ved Kvåles objektivitet når han i sitt notat av 01.02.96 og under bevisopptaket beskriver Bs troverdighet."

Statsadvokaten burde etter utvalgets mening nøyd seg med å argumentere ut fra det faktiske bevismaterialet som foreligger. Bemerkningene omkring den etterforskning som er foretatt og mulige motiver i denne forbindelse hos tjenestemenn ved Rana politikammer, kan vanskelig være av betydning ved den avgjørelse som nå skal treffes.

Som påpekt innledningsvis under utvalgets bemerkninger finner utvalget ikke grunn til å gå inn på de øvrige anførsler fra forsvareren, og det finner heller ikke grunn til å ta opp de spørsmål om manglende journalføring mv som er tatt opp i brev fra Tore Sandberg til justitiarius Carsten Smith i brev av 4 april 1997.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

Straffesak mot A, født xx.xx.1963, avgjort ved Hålogaland lagmannsretts dom av 7 desember 1994, gjenopptas.