HR-1997-382-S - Rt-1997-1394
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-20 |
| Publisert: | HR-1997-00382-S - Rt-1997-1394 (374-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00382 S, jnr 336/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §274, Straffeloven (1902) §223, §227, §228, §232, §388 |
A har sittet varetektsfengslet siden han ble fengslet ved Stavanger forhørsretts kjennelse 6 november 1996. Han er tiltalt for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232, §229 2. straffalternativ, §223 første ledd, §227 1. straffalternativ og straffeloven §228 første ledd jf §232. Påtalemyndigheten har varslet om at det vil bli nedlagt påstand om sikring.
Påtalemyndigheten begjærte A varetektsfengslet frem til hovedforhandling som er berammet til 13, 14 og 15 oktober 1997, og Stavanger forhørsrett avsa 14 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1956, løslates."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble gitt ble gitt oppsettende virkning, og lagmannsretten avsa 18 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, f. xx.xx.1956, varetektsfengsles fram til 13.10.1997 hvis ikke annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner og at lagmannsretten har tolket uforholdsmessighetsvilkåret i straffeprosessloven §274 uriktig.
A hevder det ikke lenger foreligger skjellig grunn til mistanke idet forklaringer fra nye vitner har svekket mistanken mot ham. Det er ikke grunn til å si at han vil begå handlinger tilsvarende dem han er siktet for i tiden frem til hovedforhandlingen.
Saken var ferdige etterforsket allerede ved årsskiftet, og han hevder den manglende fremdriften har påvirket saken i hans disfavør. Dersom politiet hadde fremmet saken med den hurtighet man nå kunne kreve, ville saken vært avsluttet før sommerferien. Den berammede hovedforhandlingen 16 juni 1997 ble utsatt fordi politiet hadde glemt å stevne de sakkyndige.
Han peker også på at han har etablert seg i egen bolig. Sosialkontoret har fornyet leiekontrakten i fengslingsperioden, men han står i ferd med å miste denne leiligheten dersom han fortsatt blir sittende i varetekt.
Han hevder videre at fortsatt fengsling uansett er uforholdsmessig i forhold til den straff han kan vente etter tiltalen. Varetektsfengsling er videre en stor psykisk belastning. Dersom han hadde sonet en dom, ville han fått langt lettere soningsvilkår, blant annet permisjoner. Nå sitter han isolert på varetektsavdeling og nektes permisjoner, også ved dødsfall i nærmeste familie.
Lagmannsretten har ikke drøftet de anførte forhold. Kjennelsen er så knapp at den ikke fyller kravene som må stilles til begrunnelse når varetektstiden blir så lang som 11 måneder, og dette er en feil som må føre til opphevelse. Dersom lagmannsretten har tatt hensyn til de nevnte forholdene, må den ha tolket lovens vilkår om uforholdsmessighet uriktig.
Han hevder videre at det er i strid med Den europeiske menneskerettighets konvensjonen artikkel 5 nr 3 med en så lang varetektstid som han vil få, når den eneste årsaken til en varetektsfengsling på 11 måneder er feil hos politiet.
A har nedlagt påstand om løslatelse.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Utvalget viser til tidligere kjennelse av 1 juli 1997 vedrørende kjæremål over lagmannsrettens kjennelse av 20 juni 1997. Fengslingen er nå forlenget til 13 oktober 1997, da saken er berammet.
Lagmannsretten har i sin kjennelse av 18 juli 1997 - som forhørsretten - funnet at tiltalte med skjellig grunn kan mistenkes for de forhold han er tiltalt for, men har hatt et annet syn på spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen vil være et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten har i den forbindelse blant annet vist til lagmannsrettens tidligere kjennelser, som retten har sagt seg enig i. Utvalget viser til lagmannsrettens vurdering av forholdsmessighetskravet i kjennelsen av 20 juni 1997, som er referert i utvalgets kjennelse av 1 juli 1997.
Lagmannsretten bemerker videre i kjennelsen av 18 juli 1997 at den delvis er enig med forsvareren i kritikken av fremdriften i saken. Likevel har lagmannsretten ut fra de forhold tiltalen gjelder og tiltaltes tidligere forhold funnet at det foreligger en så sterk gjentagelsesfare at det er nødvendig å holde tiltalte varetektsfengslet frem til hovedforhandling. Forholdsmessigheten av fortsatt varetektsfengsling er således vurdert i forhold til faren for gjentagelse av voldshandlinger og behovet for fengsling.
Selv om lagmannsrettens begrunnelse er snau, kan utvalget vanskelig se at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Anførslene vedrørende den lange varetektstiden og forholdet til EMK artikkel 5 er gjengitt i forbindelse med redegjørelsen i kjennelsen for anførslene, og utvalget legger til grunn at dette er vurdert. Utvalget må også legge til grunn at belastningen for tiltalte ved fortsatt varetektsfengsling er vurdert av lagmannsretten.
Utvalget finner heller ikke at lagmannsrettens kjennelse hviler på uriktig lovtolking. For så vidt gjelder EMK artikkel 5 nr 3, vil avgjørelsen bygge på en sammensatt vurdering, hvor årsaken til at pådømmelsen trekker ut er et moment, men hvor det også må tas hensyn til hvor sterkt behovet er for fortsatt varetektsfengsling. Ut fra lagmannsrettens vurdering av behovet for fortsatt fengsling, antar utvalget at avgjørelsen heller ikke bygger på uriktig forståelse av konvensjonen. Den konkrete vurdering av mistankens styrke og gjentagelsesfaren kan utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.